Hei. Etter aa ha vaert her i Asia i noen uker har vi lagt veldig godt merke til all prostitusjonen som finnes overalt i Thailand. At det faktisk er saa gale og utbredt som det er, gjoer veldig store inntrykk. Har lyst aa gi dere et lite utdrag fra boken "Jentene fra rismarken" som tar for seg dette temaet.

Jentene fra rismarkene

Landsbyen sover, mennene sover, Marken lukter fuktig og brent tapioka. Det er da skyggen frigjør seg fra tidlig grålysning. Sammentrykte håndflater møter meg i en ydmyk hilsen. Jenta på rismarken. Det er hun jeg ser for meg. Hun mangler penger,hun mangler utdanning. Familien er fattig. Drømmene hennes rekker til grålysningen, men ikke lenger.Hun er klar for konsumering, hun er klar for å utnyttes, hun er klar for å bli kjøpt av dem som har det hun mangler: makt og penger. Thailand hviler i mørket. Penger lukter bare penger. Så også i Patpong (Bangkoksberømte sexgate). Unge jenter i neontruser. Nummerlapper på en bar mage. Alt er til salgs, alt har en pris.. Det er verken nytt eller spesielt. Mønsteret er det samme over hele verden.Prostitusjon og fattigdom går hånd i hånd. I Patpongs tilfelle også med turisme.Det som overrasker meg , det som gjør meg både forbannet og trist, er hvor akseptert det er blitt.. Selv om heller ikke det er noe nytt.

Vi lever i en verden der levende og døde ting har en slags verdi, og det er verdien i penger. Patpong er en del av turistpakka i Thailand. Det har fått en ny og mer diskret innpakning, men varen er likevel den samme: JENTA FRA RISMARKEN. Markedet styres av tillbud og etterspørsel. Det er billig. Jentene finnes her og nå.

Jeg hører stemmene fra flyet. Praten som foregikk over en plastkopp med whisky og is. "Alle gjør det. Forresten, jentene liker det like mye som oss. De tjener penger. Og tenk på så mange som gjerne ville giftet seg med meg. Thailandske kvinner er sånn. Er det ikke sant? " Hit til Patpong kommer vanlige turister, vanlige familiefedre, hyggelige gutter, to ukers ferie.. Samvittigheten er som blåst bort . Tanken som ville ha vært umulig hjemme er plutselig blitt mulig i Thailand.

Fattigdom til salgs!

Det er vondt å oppleve fattigdommen på landsbygda i Thailand og særlig i nord områdene er den ekstra ille. Det er her de fattigste av de fattige bor.Hele familier på fra 8 - 10 personer i små bambushytter med hardtrampet jordgolv. Her sover de, sammen med husdyra i samme rom. Kampen for å overleve er hard og nådesløs og den lille jordlappen med ris kan heller ikke brødfø familien.

Det er hit oppkjøperne søker til når de skal finne nye friske ung- jenter til turistområdene i sør. De betaler spottpris til familien som ikke har noen annen utvei en og selge dem til disse kyniske folkene og prostitusjon. Familiens overhode og far til disse jentene gjør ikke dette med glede og avlingen han har kan ofte slå feil på grunn av uvær. Han vet at ingen andre kommer for å hjelpe han. Alle vet det. For pengene er i Bangkok og turistområder ved kysten. Handelen med jenter omsetter svimlende beløp. Prostitusjonen går hånd i hånd med fattigdom. Virkeligheten for de fattige i byer som Lopa Thum, tar ikke hensyn til følelser. Mange ser dette, men de lukker øynene. Markedet har bare interesse av en ting: Jentene, de som vokser opp i landsbyene og senere blir høstet av de med penger. Etter noen år som prostituert, ender de med alt for tidlig død også.

I Thailand er gjennomsnittelig månedslønn ca 1000 norske kroner og for ris bøndene i nord er fortjenesten enda mindre. Jentene betales med fra ca 10.000 kroner og havner deretter i sex barene i Bangkok og andre steder der det er turister. Her utnyttes de på det groveste av mannfolk i alle aldre. Klart dette er absurd. De selger datteren sin, noe man elsker over alt på denne jord - til sex markeder, er ikke noe de gjør med lett hjerte. Men når en er fattig er det ikke mange andre utveier. De rike ser ned på de fattige, og de fattige finner seg i sin skjebne.

Tilbake til jenta på rismarken. Hun mangler penger, hun mangler utdannelse og hun mangler mat. Hun vil leve og da er eneste veien sex markedene i Patpong Bangkok. Til en nådesløs tilværelse og knuste drømmer. Landsbyjentas smil!

Hovedgata i Lopa Thum følger en gitt formel akkurat som Patpong følger en gitt formel. Det er fallferdige trehus med slitne grå planker, ingen døtre i disse husene. Hus av sement er det også ,betyr datter som har reist til Bangkok. Hus med murstein og parabolantenne, datter som har reist til Japan. Bak hvert hus er det et ansikt.

Sajuday er 32 år og ser fremdeles nett og ungpikeaktig ut. Munnen er myk, nesen liten. Hun har rød hårspenne i blåsvart hår. Rundt halsen henger en gullenke. Sajuday bor med foreldrene i et mursteinshus. Det er vakkert, det er påkostet med veranda og luftkondisjonering. Da jenta var 20 år dro hun fra landsbyen. Visste hun hva som skulle skje da? Vissteforeldrene det? Kanskje, kanskje ikke.. Landsbyen var fattig, hverdagen var en kamp for å overleve. Sajuday flyttet til Bangkok. Hun havnet i Patpong. På en av klubbene traff hun en mann. Han tok henne med til Japan. Hun tjente penger, mange penger for en fattig jente fra rismarkene i Thailand. Hun gjorde det som var forventet , sendte penger til mor og far i Lopa Thum. De kunne bygge et hus, de kunne eldes i verdighet.

Deretter slo viruset til. Kroppen hennes begynte å brytes ned. Bak hvert et hus ,et ansikt. Sajuday ligger på en madrass blant puter og salvetuber. På veggene i stua henger et bilde fra tiden i Japan. De viser den vakre jenta blant venner og ved Mount Fuji. Sajuday på søndagsutflukt og andre bilder. Sajuday har AIDS! Nå sprer sykdommen hennes seg med rekordfart. Høyresiden er lammet. Sajaday ser på meg. Hun prøver å snakke, hun prøver å smile.

Det er landsbyjentas smil...