Etter noen hyggelige dager i Cusco reiste vi videre, sightseeingen stod i koe (til varierende engasjement blant oss...) Neste paa programmet var Puno! Hva skal man si om Puno?? Igrunn ingenting. Julia og Annette paa gruppa vaar hadde bursdag saa vi dro ut for en middag med show. De som danset holdt paa aa skremme livet av samtlige, og frykten for aa bli dratt opp for aa danse med de ble litt for stor. Vi spiste opp maten vaar, og dro hjem igjen. Dagen etter startet vi paa en tur gjennom TItikaka sjoen. Dette er verdens stoerste insjoe, og i tillegg den paa hoyest altitude i verden. Siril hadde faatt i seg noe meget suspekt kylling dagen foer og ble igjen paa hotellet. Guiden Emilio saa sjangsen for aa slippe unna de neste aktivtetene, og var ikke sen om aa tilby seg aa folge henne hjem (sleiping, maa gud vite om han kjente til festlighetene som ventet oss..). Han tok godt vare paa henne, ringte flere ganger ilopet av kvelden for aa sjekke at alt stod bra til (ble et par ekstra kronasjer i tipsboksen hans etter det).

Vi andre satte ut paa det store vannet med ny guide og baat, og besoekte foerst Isla Taquile. Det er en liten oey hvor de som bor der fortsatt snakker et gammelt lokalt spraak, og praktiserer gamle tradisjoner. Vi gikk en liten haik til vi kom til "sentrum" hvor det jammen meg ikke var fest! De feiret sankt bonden. Folk hadde kledd seg ut, og gikk i tog paa den lille plassen. Orkester var det ogsaa.. etter aa ha kikket litt paa festlighetene skulle vi spise lunsh og guiden skulle fortelle oss litt om tradisjonene pa oya. En historie vi likte meget godt :)

Naar det kommer til giftemaal er man tidlig ute. Ofte ble man sammen i 14-15 aars alderen. Det er kun jenter som faar lov til aa vaere sauegjetere, og om en gutt ser en jente gaa oppover fjellet med en sau betyr det at hun er paa utkikk etter kavaler (logisk nok...). Da finner gutten den foerste og beste steinen og kaster paa henne, om hun da snur seg aa smiler er det fritt fram! Smiler hun ikke og gaar bare videre er hun ikke interessert! En annen metode var at gutten reflekterer med speil mot jenta (naa til dags kom det mest ann paa hvor stor boomblaster man hadde..)Vi moette en kar naar vi gikk ned til baaten igjen med en liten gammel skurrete radio, utsiktene hans var nok ikke bra. Uansett, naar man foerst hadde funnet en man ville bli sammen med flyttet man raskt sammen, men da var det ingen vei tilbake. Det vanligste er 3 aars samboerskap foer man giftet seg. Og da var det for livet. Ut paa tur gikk mennene foerst og konene et lite stykke bak, mennene spiser middag sittende paa stolene mens kvinnene sitter paa gulvet.
Det administrative systemet paa oya var ogsaa enkelt og greit. Det er ingen politi. Vaer mot andre slik du vil andre skal vaere mot deg. Man skal ikke stjele, lyve eller vaere lat! En gift mann som er sett paa som respektabel og ordentlig kan bli valgt til styret (det er kun menn og de maa vaere gifte..). Noe av det vi likte best var luene! Litt av et system det og! Det var flotte nisseluer i masse farger. De single gutten hadde luer som var hvite fra midten og ned. Det fiffige var: om de hadde luetuppen ned pa hoyre side betydde det at de var triste (kanskje hadde de kastet stein og ikke faatt napp...), om den var bak mot ryggen hadde de det helt ok, men om den var paa venstre side (hjertesiden...) betydde det at de var lykkelige (kanskje hadde de faatt jenta de ville ha). Vi skulle onske vi fikk vite om luetriksene foer vi kom, og ikke i det vi skulle dra derfra ;) Guiden fortalte om luene med stort engasjement, og coca bladene floy ut av hatten hans paa det ivrigste.

Vi dro fra oya fulle av masse nyttig info, videre var en ny oey vi skulle overnatte paa. Etter en halvtime til paa baaten kom vi til en ny oey der vi ble moett med orkester og velkomstkomitee. 3 gutter gikk aa bar paa og spilte paa samme tromme, det saa ikke enkelt ut. Hege ble saa ille beroert at hun ble igjen paa baaten lengst mulig. "nei guuud naa blir jeg saa flau!!!". Vi ble fulgt til skolen hvor vi ble delt opp i to og to og sendt avgarde med vaare nye familier for kvelden. Jeanette, Karen og Reva var nok de som trakk den lengste pinnen og fikk mest sannsynlig den mest velstaaende familien. Med Reva som tolk heiv de seg i gang med arbeid med en gang de kom fram. Jeanette kom seg ikke inn doera foer hun maatte til med aa reparere vinduet. Alle skrelte bonner og laget mat. Til middag fikk de noe mystiske greier som knirket naar de tygget og meget vanskelig aa definere. De lurte lenge paa hva det var, til de omsider fikk seg til aa sporre og det var fritert ost. Det passet ikke dietten til Jeanette saa hun floy paa do og kastet opp resten av natta.
Nina og Hege fulgte etter sin nye bestefar var de "heldige" som fikk bo hos den fattigste familien lengst oppi aasen gjemt bak resten av sivilisasjonen. Etter 10 min kom vi pesende opp bakken og fant en benk aa faa igjen pusten paa foer vi ble innlosjert i den lille hytta vi skulle sove i. Vaar teori er at det er et fjoes, eller i det miste har vaert et fjoes. Det luktet ikke direkte godt.. Vi fikk beskjed av guiden vaar at vi skulle spise middag hos familien kl 19, saa vi hadde et par timer aa sove paa. Vi gledet oss... men fikk vi sove?? Nei.. inn kom de to unge sonnene i huset (10 og 15 aar), satte seg paa hver sin stol og stirret paa oss. Vi provde aa gjespe veldig overbevisende og la oss litt ned for aa se om de gikk da. Nei det gjorde de ikke.. de satt der enda aa stirret og smilte. Saa smilte vi litt tilbake og fant ut at det var lost case. Heldigvis hadde vi med oss yatzi, som var stor suksess og fikk tiden til aa gaa fram til middag. Huset var en liten jordhytte, med kasseroller plassert hoyest oppe hvor de laget mat. Vi fikk god suppe (betasuppe) og en torr versjon av suppa til hovedrett med ris. Yngstesonnen satt vedsiden av meg og holdt paa aa le seg skakk ihjel. Tok litt tid foer jeg forstod hvorfor. Bak meg hang det et forheng hvor oldefar laa og sov. Eller han var vaaken naa, og gjennom et lite glippe i teppet stakk det ut et skrukkete hode med flosshatt paa for aa se paa disse to blondinene som satt aa spsite middag. Holdt paa aa faa suppa i vrangstrupen for jeg skvatt saa.
Naar man besoker disse landsbyene er det vanlig aa kjope med gaver. Saa vi kjopte litt ris, pasta, et hoppetau (som var skikkelig mislykka siden det var to pobelgutter som bodde der). Itillegg kjopte vi tannkrem, noe som og var kjempesuksess siden mor i huset bare hadde en tann! Jaja, det er vel tanken som teller.
Etter middag skulle vi kle oss opp til fest. Jenten ble kledd i 5 tykke ullskjoert utenpaa hverandre, ulljakke og en FLOTT liten hatt paa hodet. Vi moettes alle sammen nede paa skolen igjen hvor et lite lokalt band spilte musikk og vi ble dratt opp til dans. MEGET ensformig! Musikken var helt lik og umulig aa vite naar stoppet, og dansen stod mest av aa holde hender og hoppe (noe som og er innmari slitsomt i hoyden...) Etter halvannen time var vi utslitte og klare for seng. Det var klart for den lange bratte veien hjem, og de deilige sengene fjoset vi mest sannsynlig sov i. Samtlige sovnet fort (med unntak av Jeantte...) etter aa ha tatt hver var sovepille. Neste morgen ble vi vekt til god frokost paa rommet, foer vi pakket sekkene og takket for oss. Mens vi var der skulle vi helst ha vaert hvor som helst ellers, men naa i ettertid er det morsomt aa ha vaert der og sett hvordan de lever. (Men det frister ikke til gjentakelse....)

Paa vei tilbake til Puno stoppet vi innom en flytende oey som Titikaka sjoen og er kjent for aa ha mange av. Siril var plutselig tilbake og foelte seg litt bedre. Oeyene bruker de ett aar paa aa bygge og er laget paa flytende jordsaker og oppaa disse igjen leger de lag paa lag med totora (?) reeds som gror i grunna paa innsjoen. I regntiden maa disse lagene legges paa igjen hver uke, mens paa sommeren holder det med hver maaned. Etter 10-15 aar er oeyene odelagte og beboerne maa flytte til nye. Foer levde beboerne av fiske (fram til ca 50-60 tallet), men etter at myndighetene begynte aa sette ut kunstig fisk er de blitt avhengig av turister for aa overleve. De selger smykker og diverse saker de lager selv, og drar deg med inn i straahyttene sine for aa vise hvordan de bor. Ganske saa primitivt... ved hjelp av solscellepanel har de stroem og kan heldigvis se paa tv :)
Tilbake i Puno og (delvis) sivilisasjon var det siste kveld i Peru foer vi skulle dra til Bolivia dagen etter. Hege og Karen var klare for en tur ut, og tok tipset til Emilio om et utested som skulle vaere bra (vi maa aldri hoere paa Emilio..). Det var det ikke... det var et par lokale eldre menn, saa etter en drink eller to bestemte de seg for aa folge etter et par damer i pumps for aa se hvor de skulle. Det ble en bra kveld, og jentene var hjemme 45 minutter foer bussen skulle gaa.

Det var selveste 17 mai, og dagen ble tilbragt paa buss til Bolivia. Ny historie kommer plutselig...