Reisen fortsatte fra Hong Kong til Manilla, så Dumaguete mandag 15.11, det var korte flyturer med underholdning i form av quiz fra flyvertene. Landingen i Duamaguete satte en liten støkk i oss begge, vi så bare vann under oss og vi var så nære at vi var sikker på at flyet skulle lande i havet. Det viste seg at flystripa her er så kort, at hvis du ikke treffer akkurat på kanten der land begynner rekker man ikke nedbremsingen! Vi landet på verdens minste flyplass, det bestod bare av et lite bygg, en etasje, ensomt utpå rullebanen. Det regnet når vi landet, så utenfor sto en mann og delte ut paraplyer, selv om det bare var ca 100 m til flyplassen. I det vi trådde innenfor flyplassen ble vi møtt med latter og hyl av to representanter fra senteret pluss flere politimenn hadde møtt opp for å ta imot oss. Svein Erik, den norske presidenten for organisasjonen var også tilstede.

Turen tilbake til senteret var alt annet enn vi hadde forventet oss! Byen var helt annerledes enn vi hadde forestilt oss, og det var NULL trafikk regler. Det var et rot (men heldigvis et saktegående rot), pedicaber (tricycles med sidevogn), biler , lastebiler og folk overalt, ikke noe system, fildeling eller vikeplikt. Hjelpes, men vi kom oss helskinnet frem til senteret. Her sto det ca 20 barn med foreldre samlet før å ta oss i mot, i det vi gikk ut av bilen startet de og synge, en bedre velkomst kunne vi ikke ha fått, vi var overveldet. De hadde deretter en liten velkomst seremoni hvor vi ble introdusert samt de ansatte og vi fikk gå en runde og hilse på barna og deres foreldre. Her kommer overskriften ”mano po”, også kalt ”give bless”, på sin plass: det er et uttrykk på tagalog, en handling som utføres med å ta den eldres høyre hånd med din egen høyre hånd og føre den til pannen, din samtidig som du bøyer deg lett – det er en handling for å vise respekt. Mange av barna gjorde dette på oss når vi hilste på dem, mens andre kysset oss på hånden eller kastet seg rundt nakken vår, alle med et stort smil om munnen. Det var veldig en veldig emosjonell kveld for oss, ubeskrivelig..

Siden det har vært helligdager her nede har det blitt en rolig start på oppholdet, noe som var veldig godt. Varmen har slått oss litt ut og fremdeles litt jetlag. Vi har blitt tatt med rundt på sightseeing i byen, fått instrukser om hvor vi skal bevege oss og ikke bevege oss. Vi har vært ute og spist med de ansatte på rehaben, og for en morsom og sprudlende gjeng! I dag har vi gått litt rundt på egen hånd, kjørt pedicap ned til byen (koster 20 pesos = 2.5 kr), og kikket litt rundt. Vi merker at vi får noen blikk når vi tusler rundt nede i byen her, men de et som oftest kombinert med et stort smil og en varm hilsen!

I morgen starter vi og jobbe, vi skal da dra bort fra senteret her og ut til en landsby i området. Det er store avstander her nede, og mange har ikke mulighet til å ta seg inn til byen, derfor drar terapeutene hver tirsdag og torsdag ut til forskjellige landsbyer i området og jobber der. Vi ser virkelig frem til å se hva de driver med her nede og komme i gang.

En varm (veldig vaaarm) hilsenfra
Marte Marie og Linn Helen