Dag 5 Kilimanjaro.

Klokken er litt over 11 og vi vaakner av et voldsomt stort steinras. Det hoeres ut som bakken under oss kommer til aa forsvinne og vi ligger bare helt musestille uten aa si et ord. "Did you hear that?" sier jeg til Rob etter det er over. Han svarer, "Yeah, I think this is the mountains way of telling us that we never should try to reach the top".

Men etter aa ha fatt paa klaerne og hodelyktene er alt glemt og vi setter i gang med guidene vaare oppover i moerket. I moerket ser vi hundrevis av andre hodelykter over oss, ogsaa de med samme maal som oss. Vi gaar, passerer noen som har tatt pause, spoer om alt gaer bra og fortsetter for saa og ta en liten pause selv. Kaster innpaa noen noetter, litt sjokolade og vann. Det er vind, stjerneklart og tempoet er veeeldig sakte. Jeg ser paa altimeteret paa klokken min at vi begynner aa naerme oss 5000 moh, vi er slitne, kvalme og Rob har faatt diare. Han maa paa do, midt i bratteste lavasteinroeysa. Etter dette sliter Rob og jeg som gaar bak han ser mange ganger han holder paa aa falle bakover saa jeg maa stoette han opp igjen og spoerre om alt er ok. I lyset av hodelykta ser jeg et bekreftende lite nikk, ja. Vi blir troette og holder paa aa sovne av det rolige tempoet, samtidig som kvalmen og den tynne lufta ikke akkurat gjoer sitt for aa hjelpe oss. Jeg ser opp en gang i blant og ser Stella point som fortsatt ser ut til aa vaere like langt unna. Men plutselig staar vi paa toppen, kaster i oss en Red Bull, litt noetter og faar en ekstra moralboost. Vi er klare for de siste ca 150 hoeydemeterene og kaster oss i vei, lett joggende naa faktisk.

10 meter fra toppen ser vi australierne i den andre gruppen, sittende bak en skavel, stivfrosne og ventende paa sola skal komme opp foer de gaar helt opp. Jeg roper til de, "Juhu, we made it", men ingen respons tilbake. Etterpaa fortalte de meg at de lurte paa hvilken idiot det var. Vi naar toppen, tar noen bilder, spiller inn en film hvor vi danser og synger, "Aint no mountain high enough...", desverre med et videokamera uten lys paa saa da ble det bare med lyden. Anyway, vi gaar paa tur ned igjen og proever aa hjelpe alle andre paa tur opp med noen motiverende ord og klapp paa skuldrene. Tar noen fantastiske bilder med solen paa tur opp, staar paa skoene ned igjen paa "grusen" ned til campen og legger oss for aa sove et par timer.

Vaakner opp igjen, pakker bagen og gaar rolig ned til en ny camp som jeg mener ligger paa rundt 2800 moh. Spiser litt og slapper av, koser oss og snakker om det fantastiske vi har opplevd. Doktoren klarte desverre ikke aa naa toppen, han fikk diare og valgte aa hoppe av stakkars. Jeg synes skikkelig synd paa han.