Profile
Blog
Photos
Videos
Siste innlegg stoppet på grensa til Mosambik. Vi kom oss over grensa og tok en buss til byen vi skulle være i noen timer før nattbussen til Vilankulo. Bussen fra grensa tok en times tid og som vanlig presser vi 25-26 mennesker inn i en 16-seter. Sekkene ble knøtet fast i bagasjerommet, og sjåføren var full som en dupp. Helt vanlig busstur, bare at denne gangen var det så ille at Martin satt klar til å hoppe frem og ta rattet dersom det skulle være nødvendig.
Etter turen kom vi frem til byen Chimoio. Dette er en by man stopper i for å vente på en buss eller noe, for det er ikke så mye å gjøre der. Vi møtte en fyr på hosetellet vi bodde på som hadde vært der siden onsdag (dette var en lørdag) og han måtte bli til mandag, på grunn av pengemangel. Han hadde lest mange bøker.
Klokka fire på natten hoppet vi på den trangeste bussen i historien på vei mot Vilakulo. Setene på afrikanske busser er lagd for sprettne, afrikanske rumper, ikke flodhestlignende hvite rumper… Etter en 6-7 timers tur ble vi sluppet av midt i en vei uten noe tegn til by eller hav. Vi ble pekt i en retning og vurderte om vi skulle gå, men vi hoppet bak på et lasteplan. Turen tok 20-30 min så gudsjelov begynte vi ikke å gå. Vel fremme på Baobab Backpackers var vi svette, som vanlig. Men vi fikk oss noen gørfine rom! De neste dagene i Vilankulo gikk med til bading, soling og spising. Vi tok blant annet en båttur til det fineste stedet på jord.
En kveld vi satt i baren og diskuterte hvordan vi skulle komme oss fortest og billigst mulig til Malawi fant vi ut at vi kanskje kunne leie en bil med sjåfør og betale han en dagslønn og bensin. Vi hørte med bartenderen Endre (ja, vi ble like paffe når vi møtte på en norsk bartender i det eneste landet vi ikke visste hvordan vi skulle kommunisere med folk som bare snakket portugisisk). Endre sa han hadde en kompis med to Land Rovere som bodde på campen nå, så hvis vi ville kunne vi sitte på med de. Eh.. JA. Deilige biler fremfor trange busser? Ja, takk! Så slik endte vi opp med å kjøre gjennom Mosambik med tre sør-afrikanere.
Dette ble en begivenhetsrik tur.
Vi reiste på onsdag og skulle komme til Malawi på torsdag. Vi campet i Gorongosa National Park, på en hyggelig liten camp. De andre hadde med ekstra telt, soveposer og oppblåsbare madrasser så natten var overraskende behagelig. Peter, han ene som kjørte (Ryan og Taryn var også med) stekte kylling på bålet og bakte brød der od. Brødet var litt deigete, men vi var sultne så alt smakte ypperlig! Det ble en fin natt- På veien ut fra campen (3-4 km til hovedveien) fikk vi til og med sitte på taket når vi kjørte. Full oversikt - gørskøy!
Peter, hadde jobbet som guide i Malawi og hadde kjørt frem og tilbake dit de siste 15 årene så han visste om en snarvei til grensa. Torsdag formiddag tok vi den og etter fem timers kjøring rett inn i bushen i Nord-Mosambik kom vi til ferga som skulle ta oss til grensa 5 km unna. Problemet var bare at den var ødelagt og gikk ikke lenger.
Dette gjorde vi i to dager, ca åtte timer hver dag. De har ikke sett så mnage hvite i disse områdene og syntes det var fantastisk gøy og vinke til oss.
Så der sto vi. Midt i bushen i Mosambik, uten vann, uten mat og det ble snart mørkt. Mennene fant ut at det beste ville være å finne et sted å campe, så vi kjørte inn på en sti til vi ikke lenger så mennesker og campet der. Vi hadde funnet to pakker spagetti i en lokal butikk og kokte det på restene av drikkevannet vi hadde i flaskene våre over bålet. Bålet var lagd av ved stjålet fra lokalbefolkningen. Ikke snilt, men vi hadde faktisk ikke noe valg. Kvelden gikk med til å prøve å få fyr på bløt ved, helbrede edderkoppbittet Jeanette fikk på leggen og unngå slanger når vi skulle bak bilene for å tisse. Vi så ingen slanger, bare en edderkopp på tarantella-størrelse.
Jeanette etter en dag med kjøring i støvet fra bilen vår. Hihi.
Neste morgen kjørte vi videre inn på stien som bare ble smalere og smalere. Den var på GPS-en, utrolig nok, som sa det skulle være 20 mil til nærmeste grenseovergang. Til slutt stoppet veien og vi så ingen annen mulighet enn å snu og kjøre tilbake. Vi kjørte noen timer til vi kom til denne elva. Dagen før hadde det vært en vei, men regnet hadde gjort den til en liten elv. Vi tok en sjanse og håpet det gikk bra å kjøre igjennom med firehjulstrekkene. KJEMPEGØY. Dette er bare sånn man ser på film. Hele landsbyen kom og hjalp når hvitingene satt seg fast.
Etter dette oppstyret kjørte vi videre til grensa. Nå var det ca ti mil dit. Vi stoppet på mosambisk side for å få oss litt mat og hele tiden mens vi ventet kom folk å spurte om de kunne vaske bilene våre. Det så helt grusomme ut. Men vi takket nei, avbestilte maten som tok en eeeevighet å få fordi vi måtte rekke grensa før den stengte kl 17.30 og kjørte videre. Fortsatt kun med spagettien fra kvelden før i magen. Men det gikk overraskende bra!
Hva som skjedde på andre siden av grensa kommer i neste innlegg J
- comments
Mamma`n din Wow, litt av en tur dere har hatt:) Så langt ute på bygda har du vel aldri vært?! Jeg synes det er helt greit å høre om det når dere er vel "hjemme" i sivilisasjonen igjen:)
M Joda, Tiril har vært på bygda før, hun har tante på Råholt!!