Profile
Blog
Photos
Videos
Jeg fant Silje i Kathmandu, tok farvel med gruppen min og flyttet inn paa Fuji Hotel med Silje og James fra gruppen hennes. De foerste dagene hang vi bare rundt i Thamel, turistomraadet i Kathmandu. Da James dro videre, fant vi ut at vi trengte litt action, og satte i gang planleggingen av aktivitetene for de neste dagene. Vi leide to guider, og dro til en klippe for aa proeve rockclimbing. Det var utrolig goey, men slitsomt. Vi ble stoele i muskler vi ikke visste at vi hadde, og jeg er full av blaamerker og skrubbsaar.
Silje says:
Paa loerdag dro vi til The Last Resort, et hotell paa grensa til Tibet. Der proevde vi verdens hoeyste Canyon Swing. Fra en liten hengebro 165 m.o.h. hoppa vi ut, falt fritt i 7-8 sekunder, kom opp i 150 km. i timen og svingte fram og tilbake over elven. Her kunne man ogsaa bungyjumpe – vi vurderte det, men etter aa ha gaatt opp verdens bratteste sti slo vi fort tanken fra oss. Det var nemlig verre enn aa hoppe fra hengebroa – stien opp gikk gjennom klippelandskap, og tibetanske klipper er ingen spoek. Etter dette tok Susanna seg en velfortjent massasje. Middagen ble servert klokka 7, vi gikk til baren litt foer for aa ta oss et par drinks, Susanna endte opp med ingenting og jeg med en lokal oel. Her ble vi invitert til aa spille Spoons med amerikanere, et intenst kortspill med mye moro. Middagen var av varierende kvalitet - mye godt og mye vondt. Etter en grei natt i “luksustelt” var vi klare for litt canyoning. For de som ikke vet det: canyoning gaar ut paa aa rappellere seg nedover klipper gjennom smaa fossefall. Man blir jaevlig vaat med andre ord. Skoa har fortsatt ikke toerka. Jeg elsket det, men Susanna var ikke noe saerlig fan. Klippene var opptil 45 meter hoeye, og alt som holdt deg fra falle i doeden var et tau du selv holdt og kontrollerte. Etter et par timers canyoning maatte vi gaa tilbake til hotellet. Jepp. Opp de helvetes bratte klippene igjen. Her ble det verre for Susanna. Den kroniske astmaen kom tilbake, og plutselig var det visst umulig aa puste. Jeg ble en smule bekymra, guiden veldig. Vel. Paa en positiv maate. En ekstremt omtenksom fyr. Da taarene til Susanna trilla, toerket guiden dem. Han holdt ho i haanda og kom med positive ord. Tilboed seg tilogmed aa baere vannflaska, og leide ho opp gjennom klippene. Wow. Han var virkelig snill. Men, vi betalte over 11000 nepalesiske rupees for oppholdet saa det skulle vel bare mangle. Jeg tror jeg fortsatt jeg snakker for begge naar jeg sier at oppholdet var vel verdt penga. Etter aa ha hoppet ut av vaatdrakta, venta en laaaang busstur oss tilbake til Kathmandu. Sulten holdt paa aa ta oss, men vi kjempet oss frem til Roadhouse Café, hvor vi fraatset i chicken burrito, nachos Mexican style, iste og, get this: Pizza med ananas. Djevelens verk. Susanna var overbegeistra, men jeg saa paa hennes vegetarpizza med gru. Bortsett fra ananas var det spinat(anbefales ikke), tomat(anbefales heller ikke) og mais(nam). Det skal sies at jeg spiste to biter av pizzaen hennes, etter aa noye ha renska ut all dritten fra pizzaen. Jeg var sulten. Ananasafta satt fortsatt godt i osten. Aesj. Dagen etter var mandag, og vi floey inn til Bangkok etter aa ha hamstra lokale smykker som vi egentlig ikke hadde tid til. Og selvfoelgelig: etter en stor frokost paa Pumpernickels, beste bakeriet i Kathmandu. Vi kom trygt fram til Bangkok, og clubba all night long(til 02 hvertfall, da stenger det). Mer om dette kommer kanskje fra Susanna snart!!
Cheers guys,
XXX Silje
- comments