Profile
Blog
Photos
Videos
Tips: Sett på hard metall før du leser dette innlegget:
Klokken 00:30 satt jeg i en Taxi på vei til Gecko Hostel etter å ha betalt alt for mye penger for en "sikker" taxi - lenge før jeg var klar over at det ikke var nødvendig i Buenos Aires. Og jeg kaller meg selv bereist.
Dette var Lørdag kveld så sjansen for at Stefan var ute i latinonatten var stor - til min overraskelse lå han i komplett backpacker-rus og sov - intetanende om hvilken dag eller årstid vi var inne i. Og som vanlig sprikende i en altfor liten boksershorts. Klokken var 02.00 og Stefan hadde allerede sovet i noen timer.
Han fikk på seg noen klær og vi drakk øl til kl 6 morgenen etter. Det er vi som holder stilen.
Buenos Aires er en by, en stor by , med masse liv. De første dagene gikk virkelig til å egentlig bare slappe av, drikke øl og spise masse kjøtt. Og se på jenter.
Jada, der kommer det, se på jenter. Argentina har helt rå damer, for å være litt direkte. Nok om det.
Innseilingen til Buenos Aires:
Dagliglivet i Buenos Aires:
Etter at Stefans kjære reisekamerat forsvant til Patagonia, forsvant vi inn i tåka på partyhostel et annet sted i byen, etter mye påtrykk fra en "nettopp-eksamensferdig og festkåt" Herman.
Mange sene og fuktige netter på mer eller mindre lugubre nattklubber.
Mange ufortjente VIP-rom. "Hei jeg er utlending", vips du er inne.
Julaften ble tilbrakt på et sted som var oppkalt etter Bolivar, hunden til Donald, med 16 retter på størrelse med **** ter og mye vin. God vin.
Stedet var bittelite og vi fikk en liten tale på ganske dårlig engelsk for hver eneste jævla ert vi ble servert.
Vi hadde til og med underholdnining av Kanadas mest destruktive par, som var på bryllupsreise. Vi bestemte at de har 3 måneder før det var slutt. Så nå er det vel slutt. Mannen i forholdet, sovnet på restauranten.
Stefan hadde fått nok party for noen dager, så jeg fant jeg noen engelskmenn som jeg ble med på "gatefest" til de tidlige morgentimer med.
Stefan har fått seg en ny venn og jeg har fått meg hipsterfunksjon på kameraet.
Disse dagene rakk vi også en tur til Uruguay, noe som egentlig ikke føltes som noe særlig annet enn en bydel i Buenos Aires, som for øvrig er vanvittig stort.
Det er skjeldent jeg lander med fly - og en god stund før landing faktisk ikke ser noe annet enn lys, ja, så langt øyet kan se.
Stranden i Uruguay ligner mistenksomt på en grumsete versjon av Huk:
Men vi måtte vekk. Storbylivet er hardt. Etter 10 timer tur/retur til Mar Del Plata (badeby) fordi Stefan ikke hadde sett en strand på tre og et halvt år, et par late dager og noen gode joggeturer, hvor vi traff på han her
… satt vi på bussen mot Foz de Iguazu, det som skal være verdens største fossefall, målt i vann? Man må bare elske sånne kåringer.
Vi var begge enige om at det var den verste bussturen i verden - den tok 17 timer. Vi satt hver for oss, og hadde begge små barn bak oss. BANK, BANK….. BANKBANKBANKBANKBANK!
Spider-man, i Mar del Plata:
Argentinsk biff!
"Vel" fremme fant jeg ut at de jævla te-urtene jeg hadde kjøpt meg i Mar del Plata (www.yierba.com) hadde eksplodert i sekken min. Jeg har fortsatt flekker på klær etter denne hendelsen. Så der stod jeg da, i 35 grader og 1135% luftfuktighet og helte alle klærne utover bussterminalen.
Foz De Iguazu er jo som mange andre steder her i verden et vanvittig turisthøl. Ikke misforstå, fossene og naturen er fantastisk, men undertegnede takler bare så og så med tusen år gamle tyskere med rompetaske. Det er en stor park hvor man går rundt i jungelen i bar overkropp, og lever litt som tarzan i en dag. Kommer det styrtregn, så tar man det som dusj, det er mer enn 37 grader uansett.
Stefan var så fascinert av dette dyret her at jeg føler meg tvunget til å legge ut disse bildene:
For et drittdyr:
"Skal vi dra til Brasil?", sa Stefan, og det gjorde vi. Etter masse bussventing (hvertfall ikke en halvtime som onde tunger ville ha det til), var vi på andre siden av grensen. Det vil si, på andre siden av fossefallene. Denne fossen deles nemlig av tre land: Argentina, Brasil og Paraguay. Paraguay, stakkars, får lite av moroa. Deres del av fossen ligger tydeligvis der det ikke er noen foss.
Og det regnet litt, ennå.
Oppsummering av denne dagen:
Dette er såpass flaut at jeg bare lar det være på skakke: (men stefan snudde det når han skulle laste det opp)
Jeg og Stefan var enige om at vi burde hatt en champagneflaske med opp, og vasket den inn her:
Det regner egentlig ganske mye i Brasil på denne tiden - men det er den typen regn som vanligvis stopper ganske raskt, og ikke kommer tilbake før ca. 24 timer senere. Så det er greit. Uansett ble dette dagens dusj, og var utrolig digg.
Det er en ting leseren må forstå, og som enkelte kanskje kjenner igjen, og det er litt av dynamikken i meg og Stefan sitt vennskap. Det er, har vært, og kommer antakeligvis alltid til å være slik at jeg er den masete fyren som vil at ting skal skje, mens Stefan er den mer bedagelige typen som venter på de rette anledninger og muligheter. Nå er det slik at jeg blir ikke noe særlig mindre utålmodig av å gå på NHH, og Stefan blir ikke akkurat noe mer "utålmodig" av å være på loffen i seks måneder. Som man sikkert forstår kan det bli litt "hett" av sånt, og det var egentlig jeg som tvang gjennom at vi skulle komme oss av gårde for å være på et bra sted på nyttårsaften. Stefan var fornøyd med å være i et bøttekott hos en brasiliansk familie på bondelandet. Han om det. Sånn ble det til at vi satt oss på nok en (altfor dyr) buss mot retning Florianopolis, eller Floripa som det heter på lokalspråket. Det var ikke første gangen jeg maste og Stefan holdt igjen. Og ikke siste.
Tilbake med dette regnet, som egentlig skulle stoppe. Det gjorde det ikke.
Datoen var 31.12.11, ca. 13:27 og været var dritt. Jaja tenkte vi, det gir seg vel. Det gjorde det ikke.
Nyttårsaften ble en stor hyllest til Kronion og andre regnguder.
Ett av mine desidert rareste øyeblikk so far var rundt 01:00, da jeg stod med alle klærne på ute i havet (i regnet) og så en Stefan, som da hadde vært borte i en times tid, komme mot meg ganske bedugget, iført sin fineste Hugo Boss skjorte og ansiktsmaske, mens han telte bølger. Det er visst en tradisjon det der nede, på nyttårsaften, å gå ut i vannet med alle klærne på og telle bølger. Også skal du få alle dine ønsker oppfylt. Både jeg og Stefan bomma fullstendig på antall bølger vi skulle telle og fikk ikke en dritt oppfylt.
Bortsett fra at nyttårsaften regnet litt bort, og vi senere har innsett at vi burde vært på klubben Pascha, som tydeligvis også finnes her, så var vi kommet til et virkelig paradis. Nydelige strender, surf, varmt (om enn fuktig), og ekte Brasiliansk galskap.
Vi bodde på dette hostelet, og ble kjent med denne karen:
Han jobbet der, tror vi. Han må vel ha vært et av de enklere menneskene vi har truffet. VI lærte han å si "Hei, hvordan går det? Bare bra, hva med deg?", noe han gikk rundt og sa for seg selv i flere dager mens vi bodde der.
Mens Stefan hadde diaré og slet mentalt med dette, så prøvde Herman ut surfemuligheten i Floripa, mens kveldene gikk til Caipirinhas med nye lekekamerater:
Surfingen, strandloffingen, og hippielivet var digg. For meg.
Her fikk vi forresten til stadighet høre "the worlds most beautiful girls are in Floripa, eh?"
Dette var vi ganske enkelt helt uenige i, og savnet Argentina. Det virker som om kolonistene bare plasserte de pene jentene sør for grensen og resten på nordsiden. Sammen med masse slaver, for det finnes ikke en eneste mørk person i Argentina. Eller indianer for den saks skyld, de har de visstnok drept alle sammen der nede. Det syns han her var veldig interessant:
Litt ymse Florianopolis:
Retards
Simen Sørlie:
Aleksander Rise Gallala
Her er for øvrig bilen Stefan knuste med en biljardkule:
Denne skjønte vi ikke.
Ipanema til høyre for "fjellet", Copacabana til venstre!
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte når jeg skal fortelle om Rio, men en ting er sikkert: Jeg forstår veldig godt hvorfor det er verdens mest besøkte by på den såkalte sørlige halvkule.
Hittil på turen hadde det med unntak av noen heftige dager i Buenos vært ganske chill. Det gikk mer i de gode samtalene, biffene og drinkene enn tenna i tapeten.
Det skulle fort endre seg.
Jeg forstår egentlig ikke helt hva som gikk gjennom hodet mitt da planen min var "toppen et par dager" i Rio. Rio var vel det definitive høydepunktet, det er litt som å gå på sirkus, også får man lov til å være med på det de holder på med.
En uke med tut-og-kjør, ble vi kjent med mange morsomme mennesker, blant annet en 35 år gammel engelskmann med mental tilstand på rundt 15.
Han hadde ikke med seg verken penger eller visakort på sin tre uker lange tur til Rio, da kjæresten hans (som jobber i bank) hadde selv fordelt reisesjekker til han så han skulle klare seg. Hun hadde tatt over økonomien hans.
Bagasjen var pakket av "mom". Han var for øvrig stor forkjemper av å fortelle alt og alle hvordan ting fungerte i England, hver gang omgivelsene avvek fra dette.
Jeg prøvde meg på "In Norway…." noen ganger for å kødde litt med han, men det tror jeg ikke han fikk med seg.
Eller han 60-og-noe gamle amerikaneren som sov på dorm med 15 andre, gjerne 40 år yngre reisende, som bodde i Rio om vinteren da han måtte stenge golfbanen sin oppe i New York. Eller en hyperhomofil Brasilianer som jeg fortsatt ikke vet om hadde penis.
Gøy var det; sambakvelder, fest i Favelaen (som tydeligvis bare jeg likte), lange dager på Ipanema beach og mye Caipirinha. Og noen ting som ikke egner seg på trykk.
Sykt imponerende barn i favelaen:
Favelaen er bare kaos og søppel, satt i et veldig kriminelt og sykt system
Dette var jo obligatorisk:
Mye bedre enn isbiter og sånn duftgreier!
Selv hadde jeg planer om å hoppe i fallskjerm, men det ble ikke noe av.
Det var den varmeste dagen på hele turen, vi hadde vært ute til 07 om morgenen og jeg våknet sånn rundt 13:00, det vil si to timer etter at jeg skulle møte opp på flyplassen.
Jeg fikk med meg hotellverten (som hadde booket greia) til å "bløffe" om at jeg hadde vært på flyplassen, men at det ikke var noe fly der!
Det som da skjedde hadde jeg ikke sett for meg i drømme:
Han personen som tok telefonen, som tydeligvis var eieren, kunne fortelle at nei, det stemmer det, det var ikke noe fly der. Selskapet hadde nemlig flyttet 10 mil sørover grunnet et dødsfall (fallulykke) tre uker før. Personen vi hadde booket med da vi ringte to dager før, var visstnok en slags bedrager. Han hadde altså da bare besvart dette nå ikke-lenger-i-bruk telefonnummeret til fallskjermselskapet. Den typen bedrager som skulle få meg til å møte opp på en tom flyplass med 200 Brasilianske Reais.
Det er ikke helt lett å vite hva som hadde skjedd da.
Jeg tror det var greit at jeg ikke våknet før 13:00.
Han på telefonen lurte på om jeg ønsket å booke på nytt…….
En ting som fascinerte mest med Rio og Brasil, var det syke rompefokuset.
Jeg var på et tidspunkt på streif gjennom dansegulvet på et utested, og la merke til at hver eneste gang en mann prøvde å legge an på ei dame, så var prosedyren slik at hun stilte seg foran han, bøyde seg så langt frem som hun kunne, og begynte å vrikke helt febrilsk med rompa inntil mannens genitalier.
Det var ganske forstyrrende noen ganger.
Her er et lite klipp fra ROMPEVRIKKE-konkurransen jeg overvar på Favelafest!
Takk for meg!!! Dette var det fineste bildet jeg fant, helt sant.
- comments