Vi ankom Perth etter en lang flytur, omtrent midt på dagen grunnet grundig skift av tidsoner. Det eneste vi hadde lyst til var strengt tatt å hoppe i seng, men tollvesenet ville det annderledes. Etter å ha levd som skitne hippier i nesten en måned slentret vi ubarberte og lurvete gjennom velkomsthallen på Perth International Airport. Det gikk som det måtte gå, og de holdt oss igjen i flere timer, mens de snoket i bagasjen og stilte spørsmål som «hvor skal der bo her i Australia?». Vi visste jo som vanlig ikke hvor vi skulle bo og skulle ta det som det kom. Dette trodde de svært lite på. De tok det så langt at da vi gikk på toalettet ble vi fulgt inn og ut av ikke mindre enn to politimen. Sent på ettermiddagen fikk vi et kort «unnskyld» for forsinkelsen og ble puffet ut i den tomme motagshallen. Der forsøkte vi å oppspore en informasjonsdisk, og etter mye om og men fant vi den første og antageligvis siste selvbetjente informasjonsskranken vi får se i livet. Vi fant et hostel og tok en airport shuttle som kostet like mye som vårt sammenlagte ukesbudsjett i Afrika.

Som dere skjønner var førsteinntrykket av Australia ikke akkurat en høydare.

I perth ble det en del sightseeing, rett og slett loking rundt i Chinatown og de nærliggende områdene. Med unntak av den første klesvasken på over én måned var de første dagene omtrent like begivenhetsrike som forsiden på lokalavisen i Østre Lakselv. Omtrent samtidig som de publiserte historien «Lille Magnus (3) fant årets første hestehov», fant vi et reiseselskap vi skulle bruke for å komme oss til Sydney, men ble satt på andre tanker av vår fargerike engelske romkamerat. Han fortalte at vi måtte bruke noe som heter Peter Pan's travels. Dette viste seg å være et meget godt tips og omtrent to timer senere hadde vi booket flybilletter til Adelaide og en Campingvan vi skulle kjøre helt opp til Great Barrier Reef. De to siste dagene i Perth gjorde vi ikke stort annet enn å bli kjent med folk fra hostelet, betjeningen på den lokale Bottle Shoppen og en amerikaner som dro oss med på den mest cheezy strippeklubben verden har sett. Dette utviklet seg nesten til å bli en katastrofe da amerikaneren nesten fikk bank av en stripper for å slenge med leppa. Vi er den dag i dag fortsatt overbevist om at den ene stripperen var/har vært mann. Denne påstanden blir underbygget av det faktum at hun hadde overarmer på størrelse med et vanlig lår. Vel hjemme etter denne skremmende opplevelsen nektet Ola å legge seg grunnet stygge rykter om «bedbugs» i køyesengen han delte med den fargerike engelskmannen.

Dagen derpå bar det mot Adelaide, en by vi ikke engang visste at eksisterte 3 dager i forveien.

(Vel, alle untatt Ola, som nå påstår at han visste om den før, men som så ut som tidenes spørsmålstegn da vi bestillte. Han ber meg også legge til at han er «Big-Smart»)