Det var en gang to jenter i en mayalandsby ikke langt fra en av de vakreste innsjoer i verden. De satt oppe i denne mayalandsbyen med kartet foran seg paa bordet for aa finne ut hvor den hemmelige skatten var. For paa dette skattekartet var der ingen kryss. Men jentene foelte en dragning mot to punkter paa kartet. Det ene punktet var den hoeyeste vulkanen i mils omkrets. Det andre punktet var den farligste vulkanen i naerheten,
ja en av de farligste vulkaner i verden. Etter noeye gjennomtenkning fant jentene ut at skatten maatte befinne seg paa den farligste vulkanen. Neste dag pakket de sekkene sine med mat, drikke og utstyret de trengte aa la i vei. De hadde ikke mye tid paa seg, for skatten kunne bare fnnes ved fullmaane.

De sto opp grytidlig om morgnen og la i vei. Da de omsider kom fram til landsbyen naermest den farlige vulkanen var det langt paa dag og de maatte finne seg et sted aa sove for natten. Neste dag dto de opp foer soloppgang og la i vei mot vulkanen. Naa har det seg slik at veien til den farlige vulkanen er vanskelig aa finne, og jentene var slettes ikke sikker paa hvilken vei de skulle velge. Jentene sto undrenede midt paa en aapen plass og lurte paa hvor de skulle gaa da det hoppet fram en liten bred mann, som snakket til
dem paa et fremmed og uforstaaelig spraak. Jentene klarte tilslutt aa forklare at de skulle til denne farlige vulkanen, og at de ikke visste veien. Den lille, brede mannen fikk da et lurt glimt i oeynene og tryllet straks fram en stor ryggsekk. Han veivet frebrilsk med armene og la i vei oppover bakkene, med jentene ruslende usikre etter.

Det var steikende varmt og svetten rant mens jentene fulgte etter mannen paa en jordsti som snirklet seg oppover og oppver helt til de kom til et utsiktspunkt. Herifra kunne de se vulkanen sprute ut aske, royk og gass.
Jentene saa paa hverandre og begge visste hva den andre tenkte: Hvordan skulle de faa tak i skatten? For begge visste i sitt indre at skatten var der; i det illsprutende og gloheite krateret. Snart begynte mannen aa lage noen rare lyder og jentene fortsto at det var paa tide aa gaa videre. Naa begynte stien aa krongle seg nedover et tett buskas. Men endelig, etter en lang kamp med traerene, var de nede, bare for aa se at de maate klyve opp en bratt steinroeys. Mens de klatret oppover la det seg en tett taake rundt dem. Roeyken begynte aa sive opp av fjellet og steinene, og fra moerke smaa huler kunne jentene se tusner av lysende oeyne. Selv om dette landskapet var skremmende insisterte den lille, brede mannen paa at de likevel skulle raste her, for de lysende oeynene var ikke farlige. De var bare voktere av fjellet og ville dem ingenting ondt.

Foer de hadde satt seg, begynte det aa regne i strie stroemmer. Den lille, brede mannen dro opp en vanntett duk fra den store sekken, som de satte seg under og ventet paa at det fryktelige regnet skulle gi seg. Etter en god stund, da regnet hadde roet seg klatret de videre. Taaken laa fortsatt lavt og tett. Mens de beveget seg oppover saa de forsteinede skapninger paa alle kanter, og den lille, brede mannen fortalte at disse var skapninger som hadde mislyktes i sin soeken etter skatten.

Etter langt om lenge, og lengere enn langt, kom de omsider opp dit de skulle sove. Vulkanen var like ved. De kunne ikke se den paa grunn av all taaken, men stadig vekk kunne de hoere utbruddene den hadde. Utbruddene ble oftere og oftere for vulkanen kunne foele at noen naermet seg.

Jentene var sultne etter en lang deg. Den lille brede mannen dro opp all slags forskjellig mat fra den store sekken sin, som han laget og ga til jentene. Etter de hadde spist, gikk de til sengs selv om kvelden ennu var ung. Midt paa natten vaaknet de av et voldsomt brak,og sto opp for aa se hva som var i gjaere. Det hadde klarnet opp, og fullmaanen lyste opp omraadet. Vulkanen dirret roedgloedenede foer den hadde et kjempeutbrudd og jentene klamret seg til hverandre. Vulkanen sprutet ut roedgloedende stiener, roeyk og avgasser, og jentene lurte nok engang paa hvordan de skulle komme seg opp paa dette monsteret. Da utbruddet var de likevel i vei mot toppen av vulkanen. Da de var like ved krateret, vaaknet vulkanen igjrn til liv og sprutet ild, flammer og steiner. Jentene og den lille brede mannen ventet fryktloese der oppe til ogsaa dette utbruddet var over. Deretter gikk de det aller siste stykke opp til kanten av krateret og saa ned i vulkanens indre. Da fullmaanen tittet frem fra skyene vulkanen hadde laget, skjoente jentene at de endelig hadde funnet skatten.

Hvis dere lurer paa hva som skjedde siden, saa kom de seg trygt ned til den landsbyen som laa nearmest den farligste vulkanen, hvorfra de saa la ut paa nye eventyr.

Og snipp, snapp, snute saa var eventyret ute.