Profile
Blog
Photos
Videos
Siden sist har vi tatt en 17 timers buss fra Guatemala City - Managua (hovedstadene i hhv. Guatemala og Nicaragua, begge meget farlige sådan). Fra Managua dro vi direkte til Granda, som er en langt koseligere by, også denne med arkitektur fra kolonitiden, særdeles sterkt spanskinspirert. Det er virkelig en flott by med store forskjeller på fattig og rik, men stort sett hyggelige mennesker, slik som resten av Mellom-Amerika.
Nicaraguia er mye billigere en de andre landene, og endelig er prisene nede på tilærmet asianivå. 30 kroner for pizzalunsj for to, inkl. drikke er akseptabelt. Pizzaen var forøvrig god også, noe som selvfølgelig er totalt uinteressant for de aller fleste av dere der hjemme. La meg heller fortelle om en noe spesiell utflukt vi hadde i går, da vi virkelig fikk oppleve "real Nicaragua".
Vi har reist sammen med et veldig hyggelig par fra Canada i en drøy uke, og sammen tenkte vi at vi skulle dra en tur på en strand et stykke utenfor byen. I følge Lonely Planet (reiseboken vår) skulle denne stranda være flott, mens den i byen hadde forurenset vann. Uansett, vi rota oss fram til en parkeringsplass der vi traff en type med en stappfull pickup som skulle til Malacatoya (plassen der denne herlige stranda skulle være), betalte sjåføren en dollar var og hoppte opp på bagasjebrettet, klare for en rolig dag på stranda etter en lang reiser fra Guatemala. Etter ca. 20 min sa vi adjø til asfalt, og både hofter og bein begynnte å bli noe slitne. Vi hadde forespeilt oss en tur på en liten halvtime, men først tre timer senere var vi framme i Macatoya. Da hadde vi ikke møtt en eneste bil i motgående kjøreretning. Macatoya var en knøttliten plass (kan knapt kalles en plass) langt ute på landsbygda, så langt vekke fra sivilasjon som overhode tenkelig på en tre timers tur fra byen. Vi hoppa av i det våre kanadiske venner beskrev som "the worlds smallest s***hole". Elisabeth spurte sjåføren "Donde este el Playa?", altså hvor er stranda? Sjåføren lot til å ikke forstå hva hun snakket om, og ristet oppgitt på hodet, før han foreslo at det fantes et sykehus og en skole nedi veien. Så heiv han oss av, og kjørte videre. Vi forsto fort at det ikke fantes noen strand i mils omkrets, og at vi først som sist burde forsøke å finne en måte å komme oss tilbake til sivilisasjonen igjen. Vi forsto fort at dette kunne bli en utfordring, da vi ikke hadde møtt et eneste kjøretøy på de tre timene vi hadde brukt dit. Vi spurte litt rundt om det gikk noen buss til Granada, og fikk veldig forskjellige svar. Noen sa at det ikke fantes busser, noen sa at siste hadde gått for dagen, andre sa at bussen skulle komme om 5 min, mens andre bare ristet på hodet og lurte på hvordan i all verden hvite mennesker hadde forvilllet seg til Malacatoya. Etter noen fortvilte timers forsøk på å skaffe oss skyss før det ble alt for mørkt, fikk vi endelig skyss av en rik type som tilfeldigvis skulle inn til byen. Han hadde en stor pick-up med bagasjebrett, så det var nok av plass til oss fire. Problemet var bare at straks vi hoppet opp, kom ca. 20 andre og ville sitte på. Det viste seg å bli nok en interessant busstur, med mye humper, fall og innfødte som syntes det var hysterisk morsomt å se på disse svære hvite menneskene, som tydelig var utilpass med måten å reise på. 3 timer, noen blåmerker og mange insekter i øyne, munn og nese, senere var vi endelig tilbake i Granada. Da var det ufattelig godt med en kald øl.
I morgen drar vi til Costa Rica der vi skal ta inn på 5-stjerners All-Inclucive Resort, for å feire 1 års-dagen vår, den 19. oktober. Litt kos må da være lov.
-Simon
- comments