Heisann!

Naa er vi tilbake fra seiltur rundt Whitsunday-oyene, og vi har det bra. Turen vaar startet allikevel ikke helt bra. Det hele startet med flyturen fra Brisbane til Proserpine. Tone (som er paa sin andre forkjolelse paa tre uker) er saa tett i hodet, at hun fikk propper i orene som gjorde henne dov i et dogn etterpaa. Pia-Katarina glemte sin elskede caps paa flyet. Etter aa ha ventet en evighet og aa ha holdt igjen kveldens siste taxi, fikk hun den endelig tilbake. Man skulle tro dagens drama var over, men den gang ei..

Vi kom frem til hostelet vaart for natten ganske sent om kvelden. Daa vi kom dit saa vi at vi var de siste som fikk plass der, saa vi ble plassert pa hvert vaart (!!!!!) dorm med 8 andre. Vi har omtrent sovet i samme seng hver natt siden 4. januar, saa vi opplevde en smule seperasjonsangst. Mannen og damen i resepsjonen forklarte flere ganger at de hadde gjort alt de kunne for aa plassere oss i samme rom, for vi til slutt svelget kamelen og tuslet til hvert vaart rom.

Paa rommet til Pia ble hun mott av smilende backpackere som ville ta oss med ut paa en ol, mens tone ble mott av 7 bleikfeite briter som veltet seg rundt paa gulvet mens de saa paa slankekrigen. Ikke et oyebryn ble loftet da hun tuslet inn paa rommet. Senere paa kvelden kom en 65 aar gammel nederlands dame som skulle sove under henne. Denne damen var ikke redd for aa si ifra om noen gjorde noe som plaget henne, som foreksempel aa faa sengen til aa utlose en knirk dersom man rorte seg. Den samme damen brukte 30 minutter i dusjen neste morgen, saa det ble verken tannpuss eller dusj paa tone, for vi tuslet til seilbaaten klokken 7 om morgenen. Det hadde vi ikke trengt i det hele tatt, for baaten gikk ikke for klokken halv 1. Det kunne verdens sureste dame fortelle oss, rett etter hun fortalte at det ikke var lov med store sekker paa baaten, men vi kunne betale for aa oppbevare dem paa kontoret hennes. Den samme damen krevde 500 kroner av oss for noe vi enda ikke vet hva var. Alt inkludert-pris var tydeligvis ikke alt inkludert. Det var heller ikke inkludert skyss fra kontoret til baaten, selv om det stod paa brosjyren vaar, men vi kunne mer enn gjerne betale for vaar egen taxi. Okonomiske som vi er takket vi nei til tilbudet, tok beina fatt, og tuslet 1 km i feil retning. Det horer med til historien at det regnet.

Vi kom oss frem til baaten til slutt, og saa endelig frem til en deilig seiltur. Baaten var en passe stor, fin katamaran (Vaare baatkunnskaper gir ikke rom for bedre beskrivelse). Da vi gikk ombord i baaten saa det til og med ut til at regnet lettet. Det tok noyaktig to minutter for vi horte et brak, etterfulgt av enorme mengder regn. Paa grunn av forkjolelsen fikk vi ikke lov til aa dykke, men vi fikk snorkle. Uheldigvis gjorde regnet slik at vannet ble som holmenskjaeret. Helt grumsete og umulig aa snorkle i, fordi vi kun saa en meter foran oss. Snorklingen fikk en braa slutt, da Pia saa en hai. Det var riktignok en baby, men vi var ikke interesserte i aa vente for aa se om resten av familien kom. Pia informerte oss med rolig stemme, forst paa norsk, saa paa engelsk. Slik hortes det ut

P: -tone...

(Tone dykker smaaredd opp med dykkemaske og snorkel godt festet rundt hodet)

T: -(litt nearvos) Ja?

P: -Jeg saa en HAI. RETT under oss! (Ubeskrivelig ansiktsuttrykk)

(20 andre horer den internasjonale lyden av panikk i stemmen til pia og dykker nysgjerrig opp i samme stil som beskrevet ovenfor)

P: - (med rolig floyelsstemme) Guys.. I don't mean to scare you... but i juust saw a shark.

Alle andre: It's probably just a fish..

Overraskende nok var det bare oss to som gikk opp av vannet, da vi tydligvis er de eneste som plukket opp at hai faktisk er fisk. Dykkeinstruktoren sa senere at det var hai, men den var friendly.. noe vi har hort litt for mange ganger. Paa Fiji sa de til og med at tigerhai er friendly.

Etter snorklingen fant vi sengene vaare, som egentlig ikke er senger, men seng. Vi delte en trekantet seng, saa all sutringen over sovesituasjonen fra kvelden for, ble fort glemt. Vi fikk en fantastisk god middag av et utrolig hyggelig baatcrew, og hadde (sett bort i fra vaeret) en fin kveld paa baaten. Vi saa nemlig delfiner svomme rundt baaten om kvelden. Vi var tydligvis de eneste som ikke var vant til delfiner, saa noen haanlige flir motte oss da Pia brot ut i gledesskrik. Vi kalte delfinen flipper, noe som tydligvis var dritteit og barnslig.

Morgenen etter var det *trommevirvel* NESTEN SOL!! Vi laa foran paa baaten og "solte oss" under skyene. Siden det ikke var varmt var vi litt gjerrige med solkremen, saa naa er vi tomater... igjen. Etter morgensnorkling, "soling" og dykking, dro vi til whitehaven beach, som er stranden paa bildet. Ifolge baatcrewet er dette verdens nest fineste strand. Vi var selvfolgelig klar med kamera for aa dokumentere besoket, men en mann sa at det maatte vi ikke finne paa, fordi da ble kameraet odelagt. Vi kom frem for aa oppdage at alle andre hadde med kamera, bortsett fra to blonde tomater med fregner paa. Derfor faar dere desverre noye dere med bildet over. Stranden var fantastisk, saa det var veldig veldig dumt. Det som ser ut som sno paa bildet er den fineste sanden vi noen gang har sett, og vi har vaert mange fine steder naa! For aa komme til stranden maatte vi gjennom en liten skog. Paa veien kunne man gaa opp til en utkikkspost med fantastisk utsikt. Alle tuslet fredelig oppover, da et skrik i jungelen runget over alle. Det var ingen overraskelse at det var Pia som hadde utlost skriket, men denne gangen var det ikke uten grunn. En GIGANTISK iguana krysset stien, rett foran fottene vaare.

Resten av tiden paa baaten var hyggelig, med masse god mat og hyggelig mennesker. Vi saa ikke solen en eneste gang, men det var allikevel en hyggelig tur. Vi saa baade delfin og nemo i sitt naturlige habitat, saa da har vi i det minste to ting til krysset av listen vaar. Dere kan jo kanskje gjette hva som kom frem bak skyene i det vi kom til land? Fint at vi skal bruke dagen paa aa fly..

Vi flyr til brisbane naa snart, og saa drar vi til frasier island i morgen. Vi blogges!