Jeg var i India for å sjekke hvordan jentene våre egentlig har det. Og ja, de har det akkurat så fint som det virker som her på bloggen J Det var fantastisk å se jentene igjen. De ser ut som de pleier, bare brunere og blondere, veldig kledelig.

Jeg og André fløy til Kochin. Der sto Nina og Pernille med skilt som ønsket oss velkommen. De hadde pyntet seg og var så flotte. Pernille hadde til og med sminket seg, noe som egentlig var litt unødvendig ettersom tårene gjorde at maskaraen lå mer under øynene.. Men fin var hun :).

De hadde ordnet med sted vi skulle bo og da vi kom frem til Diana HomeStay sto far i huset Sebastian og hans to døtre med blomster for å ønske oss velkommen. André ble raskt innleid som elektriker på stedet.

Det var ganske varmt, nærmere 40 grader, så det var digg med scootere så vi kunne avkjøle oss litt i vinden. Jeg ga Nina ansvaret for kjøringen, tute og å holde oss i live, mens jeg var ansvarlig for å vinke til alle de som stirret da vi kjørte forbi (dvs alle). Det føltes nesten som vi var kongelige på tur.

På en av de avkjølende turene så Nina og jeg et skilt til en Toddy Shop, vi tenkte at det sikkert var et sted de solgte te eller no. Så vi fulgte skiltene for å teste. Da vi kom frem sto det på et stort skilt utenfor at alkohol er skadelig. Så vi jublet - en bar!! Vi ble møtt av to menn utenfor hovedinngangen. De så litt rart på oss og lurte på om vi ville komme inn, og det ville vi jo selvfølgelig. Da tok de oss med bak huset og inn bakveien, der ble vi nesten dytett inn i et lite mørkt rom uten vinduer. Det eneste som var der var et bord og en benk. Så vi slo oss ned og han som jobbet der løp og fant en flaske Toddy til oss. Det er kokkosnøttsprit, ikke veldig godt. Men den kostet 35 rupi, ca 3.5 NOK så vi måtte jo drikke litt. De to mennene som fulgte oss inn holdt vakt ved den lille saloon døren inn til vårt rom, flere menn gikk forbi for å se hva det var som forgikk. Var visst ikke så vanelig med kvinner her. Vi spurte om det ikke var lov med kvinner der, men det var det. De mente bare at det var tryggere for oss å ikke sitte sammen med de lokale, fulle mennene. De to mennene var veldig hyggelige og fortalte at de pleide å spille volleyball med Sebastian som vi bodde hos. Så vi delte spritflasken vår med dem, pratet og koste oss (de drakk mer enn oss, det var virkelig ikke godt). Da flasken var tom kjørte vi hjem. Sebastian og kona fikk helt sjokk da vi fortalte vi hadde vært på Toddy shoppen, tydeligvis ikke vanelig at verken kvinner eller turister tok turen innom. Men vi koste oss.

Det var som sagt veldig varmt og Nina og jeg hadde bare en liten vifte på vårt rom, så en morgen våknet vi kl 5 og var så varme og klamme at vi ikke klarte å være der lenger. Så vi sto opp og fant to sykler og tok oss en tur. Vi syklet til en liten "café" ved et tempel der vi tok en kop chai. Så syklet vi til stranden for å se på fiskemennene som tok opp garnene. Det skulle vi ikke gjort. Vi hadde hørt rykter om at fiskemennene hadde et litt udelikat morgenritual, men for å si det sånn det er verre når du ser det med egne øyne... Noen padlet ut og tok opp garn, mens andre satt bortover stranden og, som Nina kalte det, "følger med på det som skjer". Det de egentlig driver med er å gjøre sitt førnødende, veldig udelikat! Så vi fulgte heller med på garnene til fiskemennene. Men så kom plutselig en mann gående med en havslange de hadde funnet i garnet. Den kan ikke ha vært farlig for de la den i vannkanten der de gikk. Men det var jo ikke noe hyggelig det heller. Så Nina og jeg bestemte oss for å finne et svømmebasseng den dagen... Sebastian viste oss veien til et hotell der vi fikk leie plass ved bassenget, dette ble vårt nye favorittsted og vi var egenlig ikke så mye på stranden etter det. (Det var velig fint der altså, men etter denne litt traumatiske morgenen fant vi ut at det var tryggere å holde oss ved svømmebassenget)

Vi hadde en helt fantastisk uke i Kerela, med god mat sol, øl og fantastisk vertskap. Tror vi alle fire hadde litt klump i halsen da vi sa farvel til familien og dro til flyplassen. Dette var også starten på hjemreisen til André. Så turtelduene var ganske triste.

Pernille sa pågjensyn til André på flyplassen og vi jentene beveget oss mot storbyen. Delhi var mye mer oversiktelig og ryddig enn det jeg hadde trodd. Det var jo selvfølgelig fortsatt India, med mennesker, søppel og skitt overalt, og det er fantastisk.

Det er noe med menneskene i India, de er så hjelpsomme og snille. Man føler seg trygg og det virker som de vil gjøre hva de kan for at man skal trives som gjest i deres land. Små ting som at en fremmed mann følger deg over veien og stopper bilene så du ikke skal bli påkjørt, at de på hotellet kjører å henter pizzaen for deg fordi take away delen er stengt, eller at de kjøper øl for deg så du ikke trenger å finne stedet der de selger det. Det er fabelaktig

Delhi var utrolig, en storby med noe sånn som 22 millioner mennesker. Og elefanter som sto og ventet i kø på rødt lys sammen med bilene og tuk-tukkene, eksotisk. En Pernille gikk på skole med i Praha fikset det meste for oss. Tok oss med ut på middag, på byen, ordnet bil til oss med sjåfør som kjørte oss til og fra Taj Mahal, hotellet og middag hjemme hos familien hennes. Det var utrolig koselig. Vi ble godt tatt vare på og følte oss veldig velkommene.

India er fantastisk, Nina og Pernille er fantastiske og det var en fantastikk tur.

Savner dere masse Nina og Pernille. Blir godt å se dere igjen i juni. God tur videre

Hilsen Camilla