Profile
Blog
Photos
Videos
Da sitter jeg på busstasjonen i Floripa og venter på bussen. En stor gruppe Israelere har tatt meg under vingen og holder meg med selskap før vi hopper på busser i forskjellige retninger. Siden sist har jeg oppholdt meg i Brazil nærmere bestemt Barra Do Lagoa, som ligger på øya Santa Catarina.
Veien dit var ikke bare bare.Vi tok først en buss fra La Paloma til Rocha bare for å finne ut at vi måtte tilbake igjen forbi La Paloma og til Chuy. I Chuy måtte vi lete lenge og vel for å finne en buss som kunne ta oss videre til Brazil. Da vi endelig fant en, vi på dette tidspunktet er Maren, to canadiere, ved navn Greg og Rob, og meg, kom neste problem, de godtok ingen ting annet en uruguay pesos, noe vi hadde veldig lite av.
Med 20 min til avgang løp vi rundt i byen med all bagasjen på ryggen på jakt etter en minibank. Minibanker var det nok av, men ikke en eneste ville godta våre kort. Det evige problemet så langt på reisen. Denne ene etter den andre ble mer og me stresset etterhvert som minuttene gikk. Heldigvis, takket være en viss framsynt og ikke minst snill pappa fikk vi skrapet sammen nok us $, som vi fikk vekslet inn på byens casino.
Alt vel skulle en tru, men den gang ei. Dette er Sør- Amerika, alt tar tid og ingen ting skal gå på skinner. Da vi endelig fikk kjøpt billettene mente mannen i skranken at vi måtte dra til grensen, få exit stempel i passene våre og komme tilbake, noe som hørtes utrulig dumt ut spør du meg, og det skulle vise seg at det ikke var så langt fra sannheten. Grensen var bare 1-2 km oppi veien, og når det gjaldt bussens avreise var dette ikke noe problem, den var alerede forsinket og evt. Ville den vente på oss. Mennene på grensen syntes vi var like håpeløse som vi følte oss, men etter mye gestikulering og halvspansk stemplet de passene våre og vi hoppet i taxi'n tilbake til busstasjonen. Dette var nok en bomtur, da det ikke var dette stedet bussen gikk fra. Vel fremme på riktig bussholdeplass skjønte vi hva mennene på grensen hadde prøvd å forklare oss, det var nemlig disse som var mannskapet på bussen vår, og to timer etter at vi hadde satt oss på sto vi stille på den samme grenseovergangen i minst to timer. Vi trengte ikke en gang gå ut av bussen, de fikset alt det praktiske med passen, og jeg slapp til og med unna en viss bot jeg pådro meg for to år siden.
Vel fremme i Barra Do Lagoa fant vi, vi er nå Maren og meg, oss en koselig liten leilighet. Hostellet her var fullt på grunn av karnevalet, men det var i grunn like greit. Barra Da Lagoa er et koselig, men relativt stille lite sted. Carnevalet her haddeden samme flåten de trakk manuelt gjennom byen hver kveld, og kunne på ingen måte måle seg med det jeg fikk oppleve i Manaus for to år siden, men forventningen var ikke alt for høye heller. Det har vært noen fine strandfester her og sentre like ved hadde koselige barer og restauranter. Maren dro dagen karnevalet startet og fikk haik ned til Floripa med en ekstremt stor bobil med 3 chilenere nok en canadier og ei norsk jente fra bergen.
Jeg flyttet da inn med en ny gruppe canadiere, begynner å bli en god del av de nå, men oppholdet med de ble ikke som planlagt da jeg allerede hadde etablert meg en vennekrets her. Som de beskrev det var jeg som huskatten, det var glade når jeg var rundt, litt bekymret når jeg var borte, men jeg fant alltid veien hjem. Det har blitt en og annen utflukt da øya jeg har oppholdt meg på har 42 strender. For de av dere ved enten bifil eller homoseksuell legning som skulle lese dette vil jeg anbefale på det varmeste en tur til Praia Mole!
Ellers har jeg vært på en strand ved navn Jurare, da det blåste opp til storm her kom millionvis av øyestikker flyvende inn fra havet mot skogen bak stranda, de holdt alle seg minst en meter over hodene våre og det var en ganske utrulig opplevelse. Som avslutning vil jeg fortelle en liten historie om tilfeldigheter, eller kanskje rett og slett hvor liten verden egentlig er. To viktige mennesker jeg har tilbrakt de siste 10 dagene med som jeg ikke har nevnt er Jenna og J. Da Jenna fløy hit fra Australia møtte hun to jenter og en gutt fra New Zealand på flyet. Disse skulle komme til Barra Do Lagoa noen dager etter oss.
Da de endelig kom, og jeg fikk møte disse menneskene jeg hadde hørt så mye om dro jeg umiddelbart kjennsel på den ene av de. For nesten fem år siden nå møtte Tea og jeg tre gutter fra New Zealand tilfeldigvis en lørdagskveld i Brisbane. De tilbød oss å komme å bo hos de i Southport, nær Surfers, noe vi takket ja til. Vi bodde hos diss tre guttene i to uker helt gratis. New Zealenderen som satt foran meg nå var Adam, en av disse tre guttene. Nå er jeg på vei til Foz do Iguacu, for så å prøve å komme meg til Peru
- comments