Ja, da var tiden for å si farvel til India kommet. Trist, men dog. Men først og fremst må vi beklage et fravær i bloggingen. Vi har nemlig ligget på stranden med egen servitør av mat og drikke dagen lang, så vi har rett og slett glemt litt at vi har et liv hjemme i Norge også. Men på tide plante føttene ned på jorden igjen, for nå har vi fått litt nok av indere for å være helt ærlige. De kan være greie, i små porsjoner vel og merke. Og på god avstand. La oss fortelle dere et par røverhistorier. I går, hadde vår skottske venn Niel gått til innkjøp av en Volleyball som vi lekte med på stranden. Etterhvert begynte vi å merke at det sakte men sikkert samlet seg en sirkel av skuelystne rundt oss, gjerne med kameraer, og det tok ikke lange tiden før vi innså at vi hadde samlet et helt lag pluss lit til og uten at vi rakk å reagere hadde de kastet seg inn i spillet seende ut som at de aldri hadde sett en ball før. Så da kan vi krysse av det å spille volleyball med indere på listen. Dere vil vel høre en til? Antar det. Jo på denne stranden i Goa, som som regel huses av pensjonister , kryr det av selgere som vil selge oss alt mulig. Vi vet forresten hvordan å utnytte det at vi som blonde unge jenter er mangelvare. Marte har klart å karre til seg to gratis halsskjeder, Martine ett og i tillegg et Indisk flagg! Uansett, i dag ville en ung gutt på kanskje 15-16-17-18 (umulig å anslå alder på indere , de er like små alle sammen) selge oss Samosa (frityrstekt bolle ting meg potetmos inni). Vi prøvde først å skaffe litt gratis mat ettersom at vi ikke er helt i harmoni med lommeboken om dagen, men dette endte heller i en håndbakkamp mellom Martine og gutten. Med en gang dette ble kjent på stranden samlet det seg rundt 20 indere (bare menn) som begynte å heie og ta bilder. Selvfølgelig vant Martine , men vi fikk fremdeles ikke noe mat, så vi ville egentlig bare legge oss tilbake i solsengene med en kald cola i hånden (nei vi har det ikke så værst her nede). Det var lettere sagt enn gjort. Inderne som så vidt aldri har sett kvinnehud før, trodde dette var en gratis invitasjon til fotoshoot. Vår kjære servitør kom oss heldigvis til unnsetning og gav oss en kjepp til å jage dem alle vekk mens hun selv kjeftet på høylyttet indisk. Det hele ble avsluttet med at vi lagde et skilt som sa: Photo 10 000 rupees. Og slik løste vi finanskrisen. Skulle gjerne påstått at sistnevnte var sant , men det er det ikke, for indere har ikke så mye penger de, for de tjener rundt 6000 rupees i måneden, som i og for seg er 600 norske kroner.

Vi tenkte også for ordens skyld å ta en liten oppsummering av India. Landet som er så fantastisk vakkert, med så mye fattigdom, men allikevel så mange farger som lyser opp tilværelsen for alle som både bor her og som er på besøk. Først og fremst. Kvinnene her er de peneste vi noen gang har sett, mens mennene topper listen over stygge menn på denne jord. Synd det finnes så enormt mange av dem. Så har vi alle dyrene da. Tipper at hvis kuer hadde blitt meldt inn i indias folkeregister hadde det vært 2 milliarder i stedet for 1. Vi har blitt vant til å se kuer overalt og skjønte for litt siden at kuer skal behandles med respekt. Det fant vi ut da vi gikk rundt i Udaipur, og det plutselig samlet seg et tog av et slag rundt oss. Vi bar omringet av kanskje 100 mennesker, men alle, absolutt alle trakk til siden og skulle gjøre plass, da en ku skulle gjennom folkemengden. Og gatene i India er ikke akkurat brede. Indere er også et veldig vennlig folkeslag og er veldig interessete i å høre hvor vi er fra og hvilket språk vi snakker og jatter med helt til vi spør dem om de kan plassere Norge på verdenskartet. Da blir det verre og de vil heller vite hva vi heter , men når de ikke kan uttale det heller, er det bare å gi opp. Selv om vi har kost oss masse i India og rett og slett forelsket oss i landet, kan vi ikke la være , som prippne vestlige jenter , å plukke på noe. Vi liker og tro at Indere (og asiatere generelt) er utstyrt med en firkantet hjerne, som passer bedre til å skru sammen datamaskiner enn å kommunisere og utøve normale gjøremål. La oss fortelle en liten fortelling til. Vi skulle bestille pannekaker til lunsj her om dagen, da de så at de hadde Banana Pancake i menyen. Vi spurte pent om de hadde Plain Pancake. Nei, det hadde de ikke. Deretter lurte vi på om det stemte at de hadde Banana Pancake. Jo, det hadde de. Okei, tenkte vi, og spurte heller om det var mulig å få Banana Pancake , uten Banana. Jo, det var fullt mulig. Og sånn for ordens skyld, skrev de Plain Pancake på bestillingen. Javel ja. Firkantet hjerne eller ikke, så vet vi at vi skal tilbake til India en dag. Ikke bare fordi kulturen og landet er så vakkert, men shoppingen er jo et kapittel for seg selv. Hadde det ikke vært for at vi veide sekkene våres på flyplassen i forigårs og fant ut at alle har ca 20 kg på ryggen hver nå, fremfor rundt 12-14 da vi dro...

I morgen skal vi reise langt og lenge, for da setter vi oss på flyet til Cape Town!! Først må vi bare innom Mumbai og Johannesburg. Håper alle har det bra hjemme i Norge , vi hører det nærmer seg vår? Her er det sommer. HADE