Profile
Blog
Photos
Videos
Kigali var alt jeg forventet meg, men samtidig alt annet enn hva jeg hadde forestilt meg i forkant.
I utgangspunktet hadde vi ingen planer om å dra til Rwanda. Vi var faktisk helt i ekstase bare over å ha mellomlandet i Kigali på vei til Entebbe, og vi var ikke ute av flyet engang! Så da sjåføren som tok oss med til Bwindi for gorillatrackingen spurte oss (litt sånn forsiktig, og under bordet) om vi kunne tenke oss en tur til Rwanda var vi først redde for at det ikke var trygt. Vi sa at vi ville sjekke med Francis, vår G Adventures guide, først. Og under gåturen inn i jungelen begynte vi å fyre hverandre mer og mer opp - fy fader, så kult det hadde vært!
Så da vi kom tilbake til campsiten etter en FANTASTISK tur inn i gorillaens rike spurte vi Francis hva han tenkte. Han sa at dette var noe som i tilfelle skjedde utenfor G Adventures sin tur, og vi måtte signere et skjema som fraskrev dem for evt ansvar dersom noe skulle skje. Hvilket jo selvfølgelig var helt OK, spesielt når Francis fulgte opp med å si at det var en kjempeidé å reise til Kigali. Det var et fantastisk land, og han anså det som helt trygt for oss å reise dit. Så da bestemte vi oss! :D
Vi hadde snakket med han som skulle ta oss med til Rwanda, en hyggelig kar ved navn Aran. Han var opprinnelig oppvokst ikke langt unna grensen til Rwanda, og man kunne se på ansiktet at han hadde hutu-trekk. Majoriteten av familien hans var vokst opp på Rwanda siden, kunne han fortelle senere.
Vi ble enige om en ca pris per person, basert på antall seter i bilen. Dess flere seter som ble fyllt opp, jo billigere ble det per person. Vi fikk med dette med oss nesten hele G gruppa vår, hvilket gjorde at Aran måtte stille med en større bil og prisen gikk dermed opp. Dette hadde det italienske paret tydeligvis STORE problemer med å forstå, og de begynte å krangle og true og gestikulere med armer og bein hvor misfornøyde de var, og beskyldte Aran for å prøve å lure oss. Herregud, så flaut! Jeg ble sittende helt stille og bare håpe på at de gav seg heller før enn senere, og gjerne at de bare droppet å bli med. Så kunne heller vi som gledet oss over sjansen til å dra til Rwanda få reise i fred!
Men de bestemte seg for å gi etter, og ble med likevel til den prisen de hadde kranglet som to idioter over (det verste var at det var snakk om tilsammen 10-20 US Dollar, hvilket ikke er mye penger! Men, gnitne italienere finner man overalt dessverre..).
Uansett... Vi stod opp grytidlig neste morgen for å komme oss til grensen før det begynte å bli kø. Som nordmenn trengte vi viusm, noe som Aran var så vennlig å få ordnet forarbeidet til, slik at det gikk relativt kjapt i kontrollen. Vi leverte passene og betalte USD 50 per person.
Og så begynte ferden inn mot Kigali. Det var fortsatt morgengry og det lå et lavt skydekke over dalene, og tåke over rismarkene. Synet var ubeskrivelig vakkert, og jeg fikk krangle meg til å ha vinduet åpent for å bare suge inn hele atmosfæren av Rwanda gjennom nesen. I baksetet hadde italienerene sovnet, mens jeg satt med trynet klint opp i frontruta og hadde full utsikt! Kongeplass! :D - og jeg fikk med meg alt som Aran fortalte om underveis, alt i fra info om teplanter, folk og fe. Han hadde full peiling!
Første stopp gikk innom Genocide museumet, som gjorde dypt inntrykk på meg. Vi betalte for en audioguide (fikk studentrabatt til halv pris med ISIC kort), og startet runden. Det ble litt vel mye symbolikk i hagene utenfor museumet, og innsiden gav meg mye mer inntrykk. Det var et utrolig bra museum, som forklarte alt fra starten til i dag. Det var mye inntrykk, og det som satte seg aller mest fast i minnet var avdelingen dedikert til barna. Skjebnene til barna var direkte horrible og de første tårene var vanskelig å holde tilbake.
Videre fikk vi dra til Nyamata Catholic Church, hvor 2500 uskyldige mennesker hadde samlet seg fordi de trodde de var trygge. Istedet sprengte Hutuene seg gjennom kirkedørene og massakrerte alle som en. Klærne og flere av eiendelene er lagt utover kirkegulvet, og gir et dramatisk bilde på hva som skjedde. I underetasjen har de laget et mausoleum med flere av eiendelene til ofrene, i tillegg til den eneste av ofrene som er plassert i en kiste; en kvinne som har blitt selve ansiktet på massakrens råskap. Hun ble voldtatt av 29 menn, flere smittet av HIV, før de presset en trepinne gjennom underlivet hennes og videre gjennom hodet. På magen hennes la de en 9 mnd gammel baby før de kjørte en trepinne gjennom babyen og videre gjennom henne. Etterpå ble hun korsfestet til kirkeveggen.
Da guiden fortalte oss om denne råskapen var det ingen av oss som klarte å holde tårene tilbake, og jeg kjente at jeg fikk tungt for å puste. Plutselig kjente jeg lukten av møllkulene som var brukt til å holde fukten ute fra mausoleumet, og jeg følte jeg kunne lukte hodeskallene som lå der rett foran meg. Eiendelene, smykkene, de blodige ID kortene som bekreftet at ofrene var tutsi... jeg har aldri opplevd noe slikt så tett innpå meg. Og det var sterkt. Jeg var lei meg, sinna, rasende, frustrert, hjelpesløs, medfølende, sørgende - alt på en gang.
Da vi ble tatt med til massegravene på utsiden, for å se på de som ikke hadde fått sin egen grav, klarte jeg ikke mer. Jeg gikk ned trappen, så de utildekkede skjellettene, beinrestene etter kvinner, menn, barn... Kjente lukten, og måtte bare snu.
Til tross for alt dette som har skjedd, og for bare 18 år siden, så lever Rwandere i dag sammen. Man sier ikke lenger "hutu" og "tutsi", men rwandere. Resten av verden har mye å lære.
Kigali er ellers en utrolig fin by. Gresset er nyklippet, blomstene er plantet og stelt med, gatene er rene, luften er overraskende ren, folkene er vennlige og jeg så ikke en eneste tigger. Det er vakkert der, og jeg håper jeg en gang får muligheten til å reise tilbake.
- comments