Profile
Blog
Photos
Videos
Da var jentene kommet seg til Peru og jeg vet ikke hvor jeg skal starte for her har det skjedd noe hele veien. Vi ankom Lima den 27 ganske saa troette etter en lengere natt paa flyplassen i Rio. Bortsett fra Julie som tilbrakte natten i droemmeland paa en benk. Det skal sies at hun proevde aa sitte vakt engang, men da hun sovnet etter 2 minutter ble hun fratatt ansvaret. I Peru har vi paa forhaand bestilt et opplegg saa den foerste dagen traff vi turlederen vaar og gruppen vi reiser med. Turlederen er er fargerik og energisk ung dame. Hun vet ikke alt om Peru, men hun er utrolig glad i mat saa hun vet hvor alle de gode resturantene er, og hvor man finner en bar. Resten av gruppen er 11 stykker som er i alderen fra 19 til 35. Troer vi har vaert veldig heldige.
Dag nummer to i Peru var da morroa startet, og vi ble floeyet til Puno for aa avklimatiseres 3680moh. For 3 jenter som er vant med bikini og strandliv var dette en hard overgang, for her var det minusgrader om natten. Dette er heller ikke en plass vi anbefaler noen og dra paa romantisk tur med kjearesten, for en av de vanligste tegnene paa hoeyden er at du raper og fiser mye. Jeg maa si at jeg er saa glad for at Marit og Julie ogsaa jobber paa sykehuset, og at vi sammen kan troste oss med at "det er godt med alt som skal ut!" Puno ellers er en koslig liten by, og mens vi var der fikk vi shoppet litt, ellers var vi sa utslaatt. (Troetthet er ogsaa vanlig i hoeyden). Vi dro tidlig neste morgen med baat ut paa Titikaka lake og til en oey der vi bodde hos en lokal familie. Her ble vi plassert hos Elias og Silvia som hadde fire barn. Vi hadde kjoept med oss mat og tegensaker i gaver, men ingen av barna bodde hjemme og paa det lille vi klarte og forstaa, var den yngste 12 aar, saa vi bommet litt paa presangen. Siden vi var 14 "gringoer" paa oyen fikk vi hver vaar topplue vi maate gaa med slik at familien skulle kjenne oss igjen. Vi spilte fotball med de lokale paa oeyen og for min del var dette da jeg for foerste gang virkelig begynte og beskymre meg for Inkaturen. For er du ikke vant med og loepe paa 3680moh, saa kan det vaere veldig toeft. Paa kvelden ble vi alle kledd opp i lokale drakter og dratt med paa dans. Folkene her er ikke lengere en 150-160m og paa dem er skjoertene knekorte saa vi var redde for at de ville bli litt dristige til oss, men det saa ganske bra ut om jeg skal vaere aerlig. Maten og alt vi fikk paa oyen var tradisjonell og paa loftet til Elias og Silvia fikk vi tildelt hver vaar seng og en potte tilfelle noen maatte paa do om natten.
4 dagen dro vi ut til en av sivoeyene. Opprinnelig ble disse oyene laget av de som roemte fra byene av ulike aarsaker, men idag bor folk der for slippe og betale dyre skatter paa fastlandet. AA gaa paa oeyene var som og bevege seg paa en vannseng. Folkene som bor paa disse oyene lever av fiske ellers krever sivoyene mye vedlikehold. Er noen late og ikke deltar i vedlikeholdet, kutter de av en del av oeyen og lar dem stelle sin egen oey. Det hoeres jo mye enklere ut en endel av nabokranglene vi har i Norge.
Saa dro vi til Cuzco og her gjorde vi oss klare for Inkatrailen. Fortsatt usikker paa om dette var en god ide, pakket vi duffelbaggene vaare. Marit tok det vel egentlig ganske med ro, men hun hadde ikke foelt saa mye paa hoeyden som meg og Julie. Naa i etterkant kan jeg bare si at Inkatraien var helt super! Og jeg har aldri campet med saa mye luksus i hele mitt liv. Det var nesten saa jeg ble litt flau. Det eneste som kunne minne om campinglivet var teltene. For 14 personer, hadde vi en guide en hjelpeguide, 21 baerere, 1 kokk og en hjelpekokk. Det var ikke lite disse gutta hadde tatt med paa tur, en av baererene hadde med seg en stekeovn saa de blant annet kunne bake en kake til oss den siste dagen. Jeg kan trygt si at de kilone jeg hadde tenkt til og legge fra meg i Soer Amerika kommer til og bli med meg hjem. Turen var helt utrolig fin med den hoyeste toppen paa 4215moh. Dead womens pas. Stiene var alt fra flate til rett opp og rett ned. Enkelte plasser var det hugget ut tunneler gjennom fjellene. Paa veien gikk vi igjennom flere ruiner etter smaa inkabyer, paa plasser der en aldri skulle tro et noen ville bo. Jeg maa si at jeg er imponert over mange av de konstruksjonene som bygningene som inkane har satt opp og at de fortsatt staar. Siste dagen sto vi opp kl. 04 om morningen i oespoes regn for og gaa til Sungaten. Portene aapnet kl. 0530 og vi ville vaere foerts i koen, med regnponsjo og hodelykt var vi klar. Macchupichu var mye stoerre en alle de smaa byene vi hadde sett paa veien, og det var en god foelse og ha klart og naa maalet! Det er vanskelig og forklare hvordan det foeles og komme til en plass som du har jobbet hardt for og naa frem til. Dette er iallefall en tur som vi vil anbefalle alle og ta. Til Marit sin mamma som allerede har snakket om og reise til Macchupiccu, har vi paa oppfordring fra Marit, tatt mange bilder av stien, saa hun vet hva hun kan vente seg;)
Frem til naa er vel Peru det landet som har vaert mest ulikt Norge. Det er en annen kultur og folkene er utrolig anderledes. Det er samtidig muligens det landet jeg har likt best paa reisen saa langt, nettopp paa grunn av dette. Litt luft i magen kan alle leve med:)
- comments