Profile
Blog
Photos
Videos
Etter å ha kommet frem til La Paz føler vi oss egentlig ikke alt for trygge i storbyen så vi henger på hotellet til vi skal møte den nye gruppen senere på kvelden. De har allerede reist sammen i en månede gjennom hele Peru, og gruppen er litt deppa da et av gruppemedlemene tidligere på dagen brakk kragebenet på sykkeltur på "The Death Road" så han må forlate gruppen og fly tilbake til England.
Morgenen etter drar vi avgårde retning Uyuni. Etter en alt for lang busstur kommer vi oss til Uyuni som er regne spøkelsesbyen, opprinnelig bygget for eksport av mineraler, men da noen begynte å tjene gode penger på eksporten, får regjeringen panikk og erklærer bedriftene konkurs (!!). Det som er igjen er brede, men halvferdige veier til en fattig, totalt forfallen by. Vi merker allerede at Bolivia er ordentlig korrupt. På veien til Uyuni hadde vi ordentlig asfaltvei første 7 timene ala autobananen helt til vi tok en annen retning enn presidentens hjemby. Der ble vi møtt med en humpete grusvei som første oss til byen.
Uyuni er en kald by og vi har ikke isolert hotell eller varmeovn. Heldigvis har de nesten ordentlige dyner på hotellet og varmtvann noe som ikke er noen selvfølge lenger. Det er likevel så kaldt inne at det hang en istappe fra vasken på rommet til Lucey og Ellie, men vi pakker oss inn og prøver å holde varmen så godt vi kan. Dagen vi kom til Uyuni var St.Hansaften som også i Bolivia feires ved å tenne bål. Hele byen var full av små bål i gatene der unge som gamle lokale flokket seg rundt for å få varme. Grunnet feiringen var de fleste restaurantene stengt, men vi klarte likevel å finne en liten pizzasjappe med en gammel dame jobbende. Hun lovet å lage mat til oss om vi hadde litt tålmodighet. Hun gjorde en super innsats og etter å ha vært en stessa servitør og kokk i 2 timer blir vi servert en overraskende god pizza i en varm restaurant ;-)
Etter en kald natt var det på tide å reise inn til saltørkenen. Vi ble hentet av 3 firehjulstrekkere som er transporten vår for de neste dagene. Første stopp på reisen var en liten saltfabrikk der vi fikk se hva de gjør med saltet hentet direkte fra ørkenen. For oss var det overraskende lite - et par runder der de renser saltet og deretter rett i poser som grovt (super godt!) salt. Disse posene selges i Bolivia, men andre steder i verden blir de sendt til fabrikker rundt om for å opprettholde hygienekrav og finkværne saltet.
Neste stopp var selveste saltørkenen. Sinnsykt fasinerende og evig hvit horisont der man virkelig kan se at jorda faktisk er rund. Vi lekte oss med fotoshoots, med assesorices som Pringlesboks, leke dinosaurus, kjele og vinflaske. Vi er dog veldig spent på Nick sitt bilde av hele gjengen som han skal delta i en fotokonkurranse med. Litt fotoshopping og vi skal få se resultatet ;-) Det er en del kjøring videre, og Annette sin firehjulsstrekker stopper hver gang de kommer over 50 miles/hour, men det tok en hel dag å finne ut hvorfor bilen stoppet noe som skapte litt drama og redsel hos det canadiske ekteparret vi har med på tur. De så for seg å bli forlatt i ørkenkulden og sjelte ut guide og sjåfører. Annette syntes hele settingen var latterlig og klarte ikke slutte å fnise i baksetet mens parret "kjempet for å overleve". Bilen overlevde dagen og de lover å fikse den til neste dag (noe de ikke klarte), men alle er glade så lenge vi kjører sakte ;-)
Dagen går og vi kommer oss til hotellet vi skal sove på - et ekte salthotel der ALT er laget av salt. Vegger, tak, senger, stoler og bord. Utrolig kult og fasinerende. Det er lys fra solceller fra kl 19-22, etter det blir det helt mørkt! Hotellet var fult og stemingen var utrolig god. Alle gruppene som er her har med egne kokker og vi får kjøpt både vin og øl i kiosken. Det er likevel utrooolig kaldt og vi hutrer og fryser hele gjengen (utenom Annette som er viking!). Det er ned til -20 C,noe som er latterlig kaldt når man ikke har isolasjon, varmeovn eller varmtvann. Det var sutring fra gruppen, og frustrasjon som kommer av å være frossen til ryggmargen noe som gikk utover guiden vår Karina. Ingen av oss var forbredt på hvilken kulde som møtte oss, og i alle fall ikke at husene ikke hadde noe form for varme. Oppå dette merker vi høyden godt, hotellet ligger på 3670 m over havet. Høyden gjør at vi blir tunge i hodet, blir trøtte og andpustne av enhver bevegelse. Tross dette kommer vi oss igjennom den iskalde natten og er klare for en ny dag.
Neste dag starter vi grytidlig for å rekke å se alle "postene" vi skal. Selv om vi kommer oss avgårde hjelper det lite når bilen Siri sitter i mister hjulet på veien! Tar selvsagt god del tid å få på reservehjulet, og siden alle mutterne allerede har falt ut, samler de bare noen mutre fra de tre andre hjulene. Føler oss ikke trygge videre, men vi krysser fingrene for at bilen holder tilbake til Uyuni.
Vi kjører innom flere vulkaner og utsiktsposter. Den høyeste er vulkanoen Ollague på 5868 m som vi så fra en av utsiktspostene. Likevel noe av det vi syntes var kulest var geysirene. Boblene "gjørmebad" på 100 C der vi kunne gå rundt (uten noe form for gjerder eller sikkerhet). Var bare å passe på å ikke falle, da blir man kokt på 1-2-3!! Vi kunne også teste hotspringen på kvelden. Var bare to av guttene som gikk uti, vi andre var alt for kalde til å tenke på å ta av oss alle klærne. Jeg og Annette var ikke såå imponert heller etter vi har sett fantastiske naturlige hotsprings i Costa Rica og merker at vi begynner å bli veldig bortsjemte på opplevelser. Tilbake på hostellet var det igjen klart for nok en iskald natt, og gruppen begynner å bli veldig klar for bare å bli ferdig med ørken og kulde!
På veien tilbake drar vi innom en gammel gammel togstasjon som bare har blitt forfalt. Gamle tog - som nå var reine lekeplassen med husker og vipper. Marc fra UK er i himmelen og hopper fra togtak til togtak som i en amerikansk western film. Vi andre symtes det holder teste huskene og ta noen bilder. Vi hadde ikke store forventningen til togene, men det var faktisk innmari kult. Hisorien bak de forlatte togene er at 50-60 år tilbake var Uyuni ment å bli en hovedstadjon for togtransport og eksport av mineraler som det florerer av i området. Det var noen fabrikkeiere som begynte å tjene gode penger på eksporten noe regjeringen ikke likte. Istedenfor å skattelegge en prosentandel som de ville gjort hjemme, presset regjeringen bedriftene til konkurs og overtar uten å vite hva de skal gjøre med fabrikken. Resultatet er at arbeidsplassene forsvinner og naturressursene blir liggende urørt. Byen dør ut, og togene blir overflødige. Dette er tydeligvis vanlig her i Bolivia, derfor er landet sør-amerikas fattigste land.
Etter nok et natt i iskalde Uyuni var vi superglade når vi endelig kunne forlate is - og spøkelsesbyen retning Potosi. Første byen vi ser i Bolivia som ser hyggelig ut, og ikke bare totalt forfallen og sliten. Vi blir innkvartert på et supert hotell, og det første vi gjør er å ta en lang VARM dusj ;-) Har ikke så mye tid i denne byen, men vi rekker å prøve den lokale steinsuppen med ekte lava-stein oppi og besøk til sølvminene før vi setter kurs mot Sucre. Det var kun 5 i gruppen som valgte å besøke gruvene, Annette var en av dem.
Det var ganske utrolig å se hvordan de faktisk jobber, vi hører at det er ille men det er helt GRUSOMT. Den gruven vi egentlig skulle besøke stengte tidligere denne dagen så vi måtte besøke en annen. Dette er visst en gruve som ikke er for turister, men guiden dro oss med inn. Vi måtte først klatre ned en stige, krabbe gjennom en trang åpning før vi kunne stå oppreist. Det var nesten umulig å puste der nede og vi hostet i flere timer etter at vi kom ut. Vi gikk innover i gruvene og fikk se guden deres, som de gir gaver til hver Fredag mot at guden sikrer gruvene fra å falle sammen.... Bare 1 uke før vi var i gruven, var det en 18år gammel gutt som døde da deler av gruven kollapeset. Vi hørte at de sprengte i gruvene, og da det kom nærmere så guiden vår livredd ut og sa at vi måtte komme oss ut! Det føltes ikke veldig trygt!!
Det er selvfølgelig ikke sølv i gruvene lenger, men de leter etter mineraler og sink. Det er helt uforståelig at noen faktisk kan jobbe under slike forhold, vi var der inne i 1 time og hadde store problemer! Det jobber 1600 arbeidere der hver eneste dag, og nesten hver uke er det noen som dør pga kollaps eller giftige gasse. Yngste som jobber er 15 og eldste er 76, helt uvirkelig!!!!! Det var en fin opplevelse da vi fikk ta med gaver til arbeiderne og de ble veldig veldig glade :)
Nesteby er Sucre som er en fantastisk by, og landets juridiske hovedstad. Byen er gammel spansk kolonial og preges fortsatt av dette med store flotte hvite bygninger over det hele. Dette er også studenthovedstaden i Bolivia, og byen består derfor av mange unge mennesker og mye liv. Et av de mest fasinerende stedene i byen er markedet. De hadde absolutt alt man kan tenke seg, fra babymat, undertøy, kjøtt, lokal mat, smoothie avdeling og det største og beste fruktmarkedet vi har sett - og alt så sååå fresht ut!
En av byens turistattraksjoner er å se på dinosaurfotspor. Vi dropper dette og bruker heller ettermiddagen hos et lokalt barnehjem. Vi kjøpte med en del mat og dro opp for å leke med barna noen timer. Vi forventet det værste og trodde vi skulle bli møtt av et forferdelig sted og svake barn. Heldigvis var det stikk motsatt!! Barna så utrolig godt ut, og hadde masse masse leker. Dog var de veldig kontaktsøkende, noe som er naturlig når det jobber to voksne på avdelingen med ca 25 barn opp til 1 1/2år.
I det vi skal forlate Sucre er det 5 gruppemedlemmer som ikke skal med videre på turen. Som alltid blir det et trist farvell, men selvsagt værst for de som har reist sammen en mnd hele veien fra Lima. Resten av gruppen tar flyet til Santa Cruz der vi skal få noen nye reisekamerater før vi setter kursen mot Brasil.
St.Cruz viser seg å være en overraskende herlig by tross størrelsen. Siden det er final i fotball EM prøver vi å finne en pub de viser kampen. Alt er stengt da klokken bare er 14, men etterhvert finner vi en irsk pub der vi får lov til å komme inn sammen med eieren og noen europeiske Bolivianske innflyttere før de åpner. Kjempe morsomme folk og vi vil huske EM -finalen i lang tid fremover ;-)) Senere på dagen møter vi våre 6 nye gruppemedlemmer som består av en guttegjeng på 4 fra Australia, en jente fra Skottland og Alf fra Sjørdar'n. Virker som en herlig gjeng og vi er entusiastiske for reisen videre mot Rio.
Planen var nattoget klokken 6 fra St.Cruz retning Brasil. Det opprinnelige toget ble kanselert og det ble bråbestemt at vi måtte ta 4-toget istedenfor. De fleste av oss var i hotellobbyen og spilte kort, så vi ble kastet i en taxi for å kjøre til togstasjonen. I det vi løper for å rekke toget finner vi ut at vi mangler Amber, vår skotske nye gruppemedlem. Guiden bestemmer likevel at gruppen skal dra uansett, noe vi ikke heeelt syntes noe om, men hun har planen klar for Amber som fikk god hjelp av en annen G adventures guide som hadde noen fridager på hotellet. De endte med at hun tar nattbussen istedenfor og møter oss på grensen til Brasil.
Vår togreise var laaaang, tok ca 16 timer, men vi er vant til reising nå og vi har blitt veldig gode til å sove/slappe av på reisen. Over grensen er neste stopp jungelen i Brasil - Pantanal.
Det beste med Bolivia; Annette: Dagene i saltørkenen. Siri; prisene og selveste saltørkenen.
Det værste; Kulden
Hva vi savner mest; Fra La Paz til Potosi: Sivilasjon! Og generelt dårlige mat og mye kaker og kjeks!
Vi er lei av: Boliviansk tid - alt og alle er alltid forsinket!
Alt som har gått galt i Boliva
1. Gruppemedlemmet Nick blir ranet i La Paz og mister bankkort og penger.
2. Bilen Annette kjører i ørkenen stopper hvert 10. minutt,noe som etterhvert viser seg å være en alarm som slår inn ved en viss hastighet så de må kjøre sakte hele veien.
3. Bilen Siri sitter i mister (!!) ett hjul med alle mutterne.derfor fester de ekstrahjulet med mutterne hentent fra de tre resterende hjulene og må derfor etterstramme og i tillegg pumpe luft inn i eksradekket med jevne mellomrom da det ikke helt tett.
5. En australsk gutt fra en annen G adventures gruppe blir dopet ned i Uyuni, frastjålet ALT han hadde med seg (til og med klærne). Han blr heldigvis tatt vare på av en gammel lokal dame som gir han husly for natten og en bukse til å gå hjem i morgenene etter.
6. Siri finner ut at bankkortet har blitt kopiert og misbrukt i Colombi - et sted vi ikke har vært.
7. Toget gikk plutselig 2 timer tidligere fra St.Cruz til Brasil, og vi reiser fra Amber som var på shopping.
9. Amerikaneren Jackie må hoppe av i Santa Cruz fordi hun ikke viste hun trengte visum inn i Brasil.
A&S
- comments
Mariann Carlen, Siris mamma Dere opplever fortsatt masse, glad jeg har snakket med Siri på skype det roer "litt" . Pass på hverandre videre, stor klem til dere begge
Mamma En full bok av opplevelser, vi syntes dere er flinke. Glad dere er innefor telefon kontakt nå etter min lille skrekk forleden dag. Alle penger intakt og kos dere videre.