Profile
Blog
Photos
Videos
Nå er det en stund siden sist. Hvor skal vi begynne? Ukedagene går som kjent med til praksis. Vi er ferdig med 4 av 10 uker og begynner å komme inn i ting. Alt er nytt og annerledes og motivasjonen har hittil svingt veldig.
Matias på kontoret.
Før lunsj tar vi i mot pasienter på avdelingen. Mandag, onsdag og fredag kommer pasienter som trenger rehabilitering på grunn av brudd, amputasjoner og lignende. Det kommer også folk med vondt i ryggen, vondt i nakken og plager som er litt mindre konkrete. Når de blir henvist betaler de 25K (ca. 27kr) for 10 behandlinger. De får anvist et klokkeslett de skal komme på, men det hender ofte de kommer senere og at man plutselig har flere pasienter på en gang. Selv om de kommer for individuell behandling. Noen ganger kommer de ikke i det hele tatt, så man vet aldri helt. I tillegg kan vi også få kastet en undersøkelse i fanget. De prøver å ha det sånn at den samme fysioen følger opp den samme pasienten, men det blir ikke alltid slik. Alle pasientene har et rosa kort der fysioen som utførte undersøkelsen har skrevet hvilken diagnose og behandlingsplan som gjelder. Dette forholder vi oss til når vi får pasienter vi ikke kjenner.
Ett av behandlingsrommene. Det ligger vanligvis laken og pute på benken.
Tirsdag og torsdag er det nevrologi-dager. Da deler fysioene seg inn i en barnegruppe og en voksengruppe. Hittil har Matias vært på voksengruppa, mens Torill Marie har vært på barnegruppa. Fysioene bytter hver mnd, så vi bytter også nå til uka. På barnegruppa legger vi ut matter med laken langs den ene langsiden av rommet. Ingen har fått angitt tidspunkt, så alle kommer når det passer. Ofte kommer de tidlig på dagen, så det er som regel fullt kjør fra kl 8. Mødre med barn (og noen ganger søsken, bestemor eller venninner) sitter og venter på tur inne på det rommet der behandlingene foregår. Det er mange folk og mye lyd. Etter hvert begynner man å kjenne ungene og vet behovene til de forskjellige. Det hender også at alle ungene er ukjente og at man bare må spørre moren hva problemet er og jobbe ut fra det.
Barnebehandlingsrommet.
Fra 11-11.30 er de fleste ferdige og det er ingen pasienter og ingenting å gjøre frem til lunsj kl 12.30. Denne tiden bruker vi til å lese, diskutere pasienter og få mest mulig ut av tiden. Lunsjpausen varer frem til kl 14. Vi går som regel hjem og slapper av og lager mat. Noen ganger går vi til ned til byen. Det blir hardt å komme hjem til halvtimes lunsj og matpakke.
Etter lunsj går vi på de forskjellige avdelingene på sykehuset til pasientene der. Noen ganger er det mange pasienter, noen ganger er det ingen. Vi tar mål til krykker, beveger på de som er sengeliggende, undersøker gravide og de som nylig har født, undersøker slagpasienter. Alt mulig forskjellig.
Forrige mandag var vi med på visittrunde sammen med flere leger og medisinstudenter. Vi gikk fra seng til seng og diskuterte hver enkelt pasient. Det varte fra 08.30-12.30, så vi ble dehydrerte og Torill Marie holdt på å gå i gulvet, men det var veldig spennende og lærerikt.
Det er utfordrende å ha mange pasienter med forskjellige problemstillinger på en gang. Det er også utfordrende å ikke få tid til å forberede seg før undersøkelse og behandling og å måtte hoppe inn i et behandlingsforløp med en pasient du aldri har sett før. Vi får heller ikke så veldig mye veiledning, med mindre vi stiller helt konkrete spørsmål. Når utfordringene står i kø og vi ser svart på det, prøver vi å tenke på at vi får kanskje ikke utviklet våre kliniske ferdigheter så mye som vi ville gjort i Norge, men vi får mye annet. Vi blir omstillingsdyktige og fleksible. Vi blir gode til å ta utfordringer på strak arm og å hoppe inn i en ukjent behandlingssituasjon. Vi blir også flinke til å se raskt hva som er pasientens hovedproblem og å jobbe ut fra det. Ikke minst lærer vi mye om oss selv og om hvordan vi takler utfordringer og motgang. Vi har diskutert og reflektert mye og prøver å holde hverandre oppe når det er vanskelig.
- comments