Profile
Blog
Photos
Videos
Den kanskje største lærdommen jeg har gjort på turen er hvor enkelt det er å reise. Hvor liten verden er. Den ligger der, hele tiden, og en kan alltid dra dit. Det er bare å sette seg på et fly, tog, båt, buss, og du er der. Det er bare å gjøre det, og uansett hvor lite vennlig, hvor skittent, hvor rar mat eller rare skikker det skulle være dit en kommer; folk er folk overalt, mennesker er ikke romvesener på andre siden av kloden heller (selv om noen er litt spacet..). Det ordner seg. Jeg har oppdaget verden og nå vil jeg ha mer av den.
Jeg ligger i hengekøya utenfor bungalowen vår en døsig ettermiddag, hører på musikk og ser utover det turkisblå havet. Palmene blafrer litt i vinden, en og annen fisker fortøyer longtailbåten sin, noen barn leker, ellers er det stille. Thailand er som en stor sydenklisjé, det er faktisk akkurat som på bildene. Men det er den fineste klisjéen jeg kan tenke meg akkurat nå. Jeg har snart vært på reise i to måneder nå, men jeg tror det først er i Thailand at jeg virkelig merker forskjellen. Merker hvordan temperaturen, som er så akkurat passe varm og kjølig at man kan gå i kjole døgnet rundt og det ikke spiller noen rolle å gå med våt bikini eller våte bein, liksom varmer meg opp innenfra. Der den største bekymringen er hvilken fruktshake jeg skal velge, eller om jeg vil ha fersk fisk eller curry til middag, eller om jeg skal gå for en liten eller stor øl. Anja ville nok forresten ment at fallende kokosnøtter utgjør den største trusselen i vår tilværelse for tiden. Det skal også sies at jeg fikk for meg å ta dykkelappen og dermed utsetter meg selv for haier på størrelse med biler, tette ører, EKSAMEN og vann i munn og nese om dagen. Men nok om det.
I mai har jeg reist over enorme avstander. Jeg elsker følelsen av å forflytte meg, hvor enkelt og raskt det er å reise på tvers av landegrenser og hvordan alt er forandret når jeg går av toget eller flyet. Menneskene, og hvordan de ser ut, hvilket språk de snakker, om de snakker høyt eller lavt, hva de tror på, hva de lever for, mentaliteten deres; jeg vil ikke skjære alle over en kam, men det ér merkbare forskjeller fra land til land. Å sitte på et tog og se landskap og klima forandre seg umerkelig, men synlig. Det er noe magisk med det.
Den ene uken sitter vi på hesteryggen og rir gjennom stillheten i Tibet, den neste uka er vi kledd opp i matchende grønne og gule bløtkakekjoler, hatt med slør og tonnevis med sminke mens vi danser og svetter tett i tett med dragqueens, freakshows og vanlige dødelige til Lady Gaga (I'm your biggest fool I'll follow you until you love me..). Påfølgende dag leier vi oss inn på 4-stjerners og likevel svinbillig hotell, drikker vi oss så fulle på sprit fra 7eleven at det er til å le av, bare for å konstatere at jentebar i Bangkok er mer interessant enn gøy. Vi hadde sett for oss tidenes kveld på byen, i stedet kom vi spankulerende sikksakk inn på hotellet bare få timer senere, etter å ha fortært tre-fire grillspidd hver i Bangkoks verste 19årings-partystrøk. Jeg skulle likt og sett oss.
I begynnelsen av mai la jeg farger og møkk og menneskemylder og et bankkort bak meg da jeg forlot Nepal til fordel for Kina og Tibet (hei Anja!). I ti dager kjørte vi gjennom den østlige delen av Tibet, over endeløse gressletter og nomadeområder, på besøk i utallige monasteries og temples og landsbyer der få turister har satt sin for før, alt sammen med en lokal og særdeles kul tibetansk guide. Meningen var at vi også skulle til Lhasa, men når Kina bestemmer seg for å holde et strammere og strammere grep om Tibet var det ikke mulig for oss å få adgang. Fra den ene dagen til den andre måtte man være fem personer fra samme land for å få visum dit, og ja, dere gjetter riktig, det myldrer ikke akkurat av nordmenn der oppe. En 15 år lang drøm for Anja ble effektivt knust av et enkelt tall og Lhasa forblir fortsatt bare en lengsel. Dalai Lama skriver i forordet til Lonely Planets bok om Tibet at han ønsker at mennesker drar til Tibet og ser med egne øyne hva som skjer der. Så de selv kan avgjøre hvilken versjon de vil tro på; om Tibet er et okkupert land eller om det er som Kina mener, at kineserne bare har strukket fram en hjelpende hånd for å gjøre tibetanerne mer siviliserte og der Dalai Lama utgjør en trussel. Ikke at vi var i tvil, men det gjør noe med deg å høre fortellingene, se noen av de gjenoppbygde klostrene blant de 5000 som ble bombet på befaling fra Mao, se husene som Kina har bestemt at nomadene skal bo i og betale for - nomadene, som aldri har ønsket noe annet enn å bo i pakt med naturen i teltene sine, nesten hundre prosent selvforsørgende. Og der barna lærer kinesisk språk og kultur istedetfor tibetansk på skolene. Vi kunne ikke fri oss fra å sammenligne det hele med den hvite manns okkupasjon av indianerne. History repeats itself, men hvor er egentlig resten av verden? Det er sprøtt å være i et så sensurert land som Kina, i et land der alle nettsider hvor meningsutveksling kan foregå (facebook, twitter, NRK, blogger etc) er sperret, der Google (og alle aviser) er sensurert inntil det latterlige, der du ser at dataen din blir hacket og overvåket, telefonsamtalene sannsynligvis avlyttet, der det er farlig å snakke negativt om landet, og der det en morgen står fem representanter fra kinesiske myndigheter og følger med når du setter deg inn i bilen på det som er en lovlig guidet tur. Der vi ikke tør å se "Seven years in Tibet" på macen min fordi det vil få oss kastet ut av landet hvis det oppdages (for tibetanerne betyr det fire års fengsel å se filmen). Men jeg bærer ikke nag til den vanlige kineseren i gata, tross alt er også de et folk som lever under sterk kontroll og sensur og som visstnok kan oppleve kraftige realitetssjokk dersom de reiser ut. (Dog, kjære kinesere, dere kunne kostet på dere noen smil, litt vilje til å hjelpe en forvirret backpacker og kanskje sluttet å stirre som om jeg er et utenomjordisk og ekstremt komisk vesen.. Nei, jeg har ikke angstfylte minner fra hele dager ombord på tog, absolutt ikke..)
Jeg liker mennesker og jeg har for lengst stadfestet at menneskene her i asia slår våre vinterbleke ansikter og kropper så det synger etter, hva gjelder skjønnhet. Men tibetanerne befinner seg liksom i en annen liga. De mandelformede øynene, de små nesene, den brune, værbitte huden, det sorte håret, det stolte uttrykket, de fargerike draktene. Akk. Mens buddhismen gjennomsyrer så og si alt tibetanerne foretar seg, blir jeg religiøs bare av å se på dem. Jeg liker det sånn.
Jeg har reist i to måneder og jeg lengter ikke hjem. Jeg elsker å ikke ha ukedager, å aldri føle meg sånn sliten, å ta dagene som de kommer, å sove som en baby, å ikke bruke mobiltelefon, å være så varm eller kald som været tilsier uten å få gjort stort med det, å ikke ha mange klær å velge i, å spise det beste de har på menyen. Fri, er det dét jeg er? Mer om det senere, kanskje. Uansett. Jeg tror jeg trengte dette.
- comments
Berit&Per Åååå kjære vene så flott du skriver. Levende og sterkt! Kan nesten se/føle og ane ut fra teksten. Uansett; vi er overbevist om at du trengte dette! -og tar vi ikke feil så ender ikke reiselysten med det første....
Rannveig Du skriver så godt, Kaja om å reise! Jeg leser øyet blir stort og vått. Dette kunne bli leserbrev i Oppland Arbeiderblad med bilder!
Lady Asia hohohho dette var tider.