Nå har me hatt 6 late dager på Gili Air, ei av Gili-øyene rett udføre Lombok. Me kom til Gili-øyene med speedbåt frå Bali, en reise på ca. 2 timer.

Me kom fysst til den største hovedøya, for så å bli frakta til Gili Air kor det var hestetransport videre for å finna en plass å bu. Hestetransport var ekstra behagelig når me ikkje visste kor me sko bu, og hadde ryggsekkane med osse.

For ei herlige, rolige øy. Ingen veier bare breie sandstier, ingen biler og ikkje minst; ingen motorsykler, som me ittekvært har sett meir av en biler. Det tar en og en halv time å gå rundt øya, en fin tur, men som bør tas når det er litt skyer… veldig varmt… og me har blitt veldig late… og trøtte…

På denne øyå er det ikkje elektrisitet til alle. Dei har delt øyå i to, så halva øya har elektrisitet den eine dagen, og den andre neste dag. Dei beste hotella og bungalowane har generatorer som gjer strøm til air-condition osv. når det ikkje er strøm, og noen få har ferskvann.

Me bestemte oss fort for en bungalow som var kjempefin, og som hadde både generator og ferskvann. Kr. 270,- pr. døgn er dyrt her, men fader så glade me har våre for det når me klamme på kveldstid har kunnet gå inn i en avkjølt bungalow og ta en dusj i ferskvann..!

Plassen me bur på heter Chill Out Bar & Bungalows, me lige det navnet . Det er akkurat det me gjær her. Me tar med håndklede til frokost i baren/restauranten, for så å bytta bord etter frokost til et som er bygd opp som ei seng over bakken med store puter og et lite bord, og ligger der utover dagen med ei bok i hånda og noen dukkerter rett ut i sjøen, med dykkermaskå klar for korallene.

En god massasje av ca. 70 år gamle Mi´In var heller ikkje å forakta. Han var oppvokst på øyå og hadde lært massasje og yoga av sin bestefar. Han demonstrerte kor mjuk han var med å ta tak rundt ankelen og bretta den opp mot rumpa og deritte på framsidå av hoftebeinet..!

Ellers ser me på sjøen, fjellå, himmelen og véret. Fasinerande å sjå kor fort det skifte og kor lokalt véret er.

Det er ikkje langt over til øya Lombok med store fjell. Det høgaste, vulkanfjellet Gunung Rinjani er 3726 meter høgt. Det er ikkje ofte toppen her er synlig, for det ligger nesten alltid skyer rundt.

Dei lokale her seier det at det regner møje på Lombok men nesten aldri her, siden øya ligger i le for fjella.

Me har snakka møje med dei som arbeider i restauranten her. Det er unge, lokale frå øya eller området rundt. I begynnelsen henvendte dei seg bare til Jarl Ove. Det var «Good Morning Mr.» eller «How are you Sir», mens dei bare nikka og smilte til Inger Johanne. Etter kvart som dei har blitt meir kjent med oss snakker dei til oss begge, men Jarl Ove er fortsatt stjernå og går under navnet Mr. Norway. "Hello Mr. Norway"! Me har tulla møje med dei og spurt og gravd litt om koss dagene deiras er. Han eine er frå og bur egentlig på ei øy litt lenger ute sa han, det tar 24 timer med båt dit..! Dei starter på jobb kl. 06.00 om morgenen og er på jobb til seint på kvelden. Dei spør litt om Norge og han eine spurte Jarl Ove; how is snow? Syns Mr. Norway forklarte det godt...

Å få god kontakt med dei lokale har hjulpet oss i fleire samenhenger, bl.a. når me sko på dagstur til Lombok. Me tok båt over frå øya her, og leide scooter på Lombok.
(Jarl Ove syns den var i minste laget, men gjekk godt nok med sine 110ccm).

Me visste at de lokale betalte 50 000 Rupiah for en dags leie av scooter. Når dei då forlangte 150 000 Rp kunne me bare sei at me vett at prisen for lokale er 50 000 Rp så me kan betala 70 000 - 80 000 Rp, eller me går videre å finner noen andre som vil leie ut til oss. Då fekk me den for 80 000 Rp (50,-) med ein gong uten noe meir fram og tilbake og alle var fornøyde.

Det var ein fin tur me hadde på Lombok. Me kjørte over fjellet, inn i jungelen og til kystbyen Senggigi. Dette er en kjent ferieby med mange resorter. Me brydde oss ikkje så møje om sjølve byen men ville gjerne innom et art-marked der som me hadde hørt om. Me parkerte mopeden i «sentrum» og gjekk litt rundt og så. Var innom en stor butikk med møje fine ting. Me gjekk videre til markedet og fant fort ut at det var dei same tingå som i butikken me akkurat hadde våre i. Gjekk då tilbake til butikken kor prisane og va møje lågare og fekk med oss en del i sekken .

Me kjørte langs kysten tilbake til der båten gjekk tilbake til Gili-øyene. På Lombok er befolkningen imøtekommande og smilande. Me kvite er ikkje et daglig syn for mange der. Ungane roper «Hello» og smiler når me komme kjørande.

Dei aller fleste her er muslimer. Her kan dei bestemma sjølv om dei vil bruka hijab eller ikkje, så me ser vel så mange som ikkje bruker det.

Det er akkurat som å komma litt tilbake i tid. Her er det fult med hestevogner på veiene samen med biler og mopeder, noe som gjær plassen meir avslappa og folk har god tid. Øya har ca. 3 millioner innbyggere.

Det er rismarker i terrasser oppover fjellsidene og ellers mange plantasjer med kokospalmer til utvinning av palmeolje, langs kysten er det fiskere overalt.

På Gili-øyene har me og endelig fått dykka litt!

Det har blitt 4 dykk på oss i er fargerikt akvarium av alle slags fisker og koraller. Me har våre rundt alle dei 3 Gili-øyene.

Dykking er ikkje akkurat den hardaste aktiviteten, likevel føler me oss slitne… Me klarte vel å strekka det til kl. 22 en kveld før me måtte kryba til køys, ellers har det våre i 21-tidå og 10 timers søvn har meste blitt en nødvendighet, herligt!

Fantastiske solnedganger gjær oss vel ikkje meir vakne heller…

Nå går turen tilbake til Bali! Sist var me jo bare innforbi «surfemurane», så nå får me utforska litt meir og sjå kæ øyå har å by på!