Etter fire fine dager på Gili Trawangan, dro vi videre til Lombok. Vi hadde bestemt oss for å utforske sørvest kysten som går ut i en halvøy, før vi fortsatte videre til Kuta som ligger helt sør på øya. Og vi hadde bestemt oss for å leie bil de 7 dagene vi hadde til rådighet.

Vi ble fraktet med båt over til Lombok, og så videre med bil til Senggigi, hvor vi leide oss en Toyota Xenia for ca 150 Nkr per dag. Det må innrømmes at vi var noe spente på å skulle kjøre selv med de trafikkerfaringene vi hadde gjort på Bali. Og la oss slå fast med det samme: det er en utfordring å kjøre bil i Indonesia! En spennende utfordring, som av og til blir vel spennende. Og ofte på dårlige veier. Med Lars Ivar som sjåfør, følte vi oss imidlertid rimelig trygge.

Som vi skrev i vår første blogg fra Indonesia; trafikken har sitt eget språk i dette landet! Dette inntrykket har forsterket seg de siste dagene. Husene ligger tett i tett langs veiene. Her lever menneskene sine liv med alt det innebærer. Folk sitter gjerne på asfaltkanten i rolig passiar, et lass jord dekker rett som det er halve kjørebanen, bygningsmaterialer stikker ut i veien, og folk krysser veibanen hele tiden. Vi har aldri sett så mange høner før, og de flakser til siden for den hissige trafikken. Hver en sving er en påkjenning. I New Zealand stod det langs veiene: "Dont´ cut corners". I Indonesia er dette folkesport. Biler og scootere kommer i feil kjøreretning, vi blir forbikjørt hele tiden, gjerne samtidig på begge sider. Og det tutes fra alle kanter. Utrolig nok: vi var ikke vitne til en eneste ulykke, men mange "nestenulykker" (Norsk definisjon av nestenulykke).

Og det er ikke veldig lett å finne fram. Heller ikke på en relativ liten øy som Lombok. Kart eksisterer knapt, og vi har erfart at det å kjøre etter Lonley Planet ikke er enkelt. Det er få skilt som viser retningen til de ulike stedene. De er grønne og små, gjerne gjemt bak trær og busker. Og her er ingen avstansmarkering. Av og til lurte vi faktisk på hvor vi var. Da var det til å spørre noen på veikanten, og alle var behjelpelige med å peke og forklare. Og vi fant fram…

Første dag passerte vi Mataram, den største byen på øya. Videre Gerung, Lambar og Sekotong. Vi visste at det skulle være to til tre ressort vest for Sekotong. Et par av de viste seg å være stengt, mens det tredje, Cocotinos, tok hjertelig i mot oss. Dette var en fantastisk fin plass med egen sandstrand, et sted vi gjerne anbefaler andre. Fine rom eller leiligheter, fint uteanlegg med basseng og svært trivelig betjening. Og restauranten var upåklagelig. Med til sammen seks gjester de to nettene vi bodde der, fikk vi utmerket service. Det var spennende å oppleve en aktiv ledelse av stedet som pratet med sine gjester, og som ba oss om synspunkter og forslag til forbedringer som grunnlag for å videreutvikle Cocotinos.

Langs denne kyststripen ligger en rekke mindre øyer. I et lokalt tidsskrift for Lombok og Sumbawa ble området omtalt som framtidens Karibien. Vi hadde også en natt på øya Gili Nanggu, i utgangspunktet ei flott øy. Imidlertid skjemmes øya av all søppelen som flyter i land, og som ikke blir ryddet vekk. På Cocotinos hadde de skjønt hvor viktig dette er, og ryddet stranden hver dag. I tillegg var bungalowene på øya svært primitive, og badene lite innbydende. Vi anbefaler dagsturer til øya.

Etter tre dager på sørvest kysten, kjørte vi til Kuta. Dette skulle vise seg å være et overraskende flott og vakkert sted. Det er sjelden å se en så fin kystlinje med innbydende sandstrender og klippeformasjoner som skjærer ut i sjøen. Og mye av områdene er uberørte. Både ved vannveiene og på heiene beiter det store flokker med vannbøfler. Første dagen hadde vi en lang gåtur i området, og lot oss både fascinere og imponere. Vi var enige om at dette var et område med stort potensial - på godt og vondt. Det er allerede en god del turisme i Kuta, og det kommer nok til å bli mer med tiden. En ny flyplass er under etablering ca 20 minutter inn i landet fra denne vesle byen. Om ikke mange årene kommer nok hotellene til skyte opp langs denne vakre kysten.

Her i byen går handelen livlig. Og handelsmennene og - kvinnene er unge. Små barn selger armbånd, smykker, t-skjorter og saronger. De er til dels ganske pågående, og tar ikke et nei for et nei. Her må vi være meget tydelige og klare i vårt språk. Også på flere andre områder begynner de unge tidlig å "øve" på voksenatferd. Mange av scooterkjørerne har ikke kommet i tenårene enda. Og de kjører like rått som de eldre. Dessverre er det mange svært unge som røyker. Dette gjelder særlig for guttene. Det er som å gjenoppleve Norge på 1970-tallet. Guttene røyker, mens jentene henger etter. Om noen år er det ikke usannsynlig at jentene har tatt igjen guttene, og rollene således er byttet om. Det røykes over alt, også i restaurantene, og vi har sett reklame som nedtoner faremomentene med at unger eksponeres for røyk. Tobaksindustrien har åpenbart godt spillerom i et land hvor nærmere 15 % er analfabeter.

Vi avsluttet oppholdet her i Kuta med et dykk på dykkerstedet Gili Medas, hvor vi var nede på 33 meter for å se The Pigmy Seahorse. Imidlertid fant vi ingen av disse små sjøhestene. Derimot møtte vi 5 Bump Head Parrot Fish, og de var kjempesvære (ca 2 meter lang). Disse hadde vi aldri sett tidligere, så det var utrolig flott. I tillegg så vi de 2 største Puffer Fish vi noen gang har sett. Av andre fisker kan nevnes Bat Fish, Spade Fish, Moray Eel og Sweetlips. Med andre ord et nytt fint og fargerikt dykk i tropiske strøk.

I morgen kjører vi til Mataram, og tar fly derfra til Bali. Lars Ivar drar hjem til Norge, mens vi blir enda en uke på Bali hvor nye opplevelser venter.