Profile
Blog
Photos
Videos
Da har vi igjen flytta på oss: Denne gangen fra Antigua til Panajachel. På søndag dro vi med tungt hjerte fra vår fantastiske vertsfamilie i Xela og dro sørover til Antigua. Dette er den desidert fineste byen vi har vært i, men det var vi dessverre ikke alene om å mene. Byen er FULL av "gringos", utlendinger og spesielt amerikanere. Det er noe som trekker ned på sjarmpoengskalaen. Likevel ble vi værende i denne byen (som like gjerne kunne vært i Danmark) i fem dager. Vi bodde på et altfor billig hostell til at vi kunne forlate; 15 kroner natta per person er ikke å forakte. Dagene gikk med på å saumfare det lokale markedet, gjerne flere ganger om dagen. Budsjettet ble sprengt, men vi fikk en masse flotte ting som vi sendte hjem til Norge i dag. Etter som vi har levd under budsjett til nå, kunne vi unne oss en liten sprekk. Likevel fikk vi litt av en bakoversveis da vi kom på postkontoret og kunne konstatere at pakkenes vekt viste henholdsvis 9 (Ingebjørg) og 14 kilo (Lone). Vi følte oss LITT lettere (bokstavelig talt) da vi skjønte at vekta var oppgitt i pounds. Nå har vi fått lettere sekker og lettere pengebøker, så da var det bare å komme seg videre på turen!
Antiguas festligste hendelse fant sted på onsdag. Jeg (Ingebjørg) har vært småsyk i drøyt en uke og fått antibiotika som ikke funket helt optimalt. Derfor gikk jeg på turistinformasjonen i Antigua og spurte om de visste om en engelskspråklig lege. Han gutten i skranken visste ikke helt, men var ikke mer rådvill enn at han gikk og spurte (altså ROPTE til) de lokale taxisjåførene som hadde holdeplass rett utenfor. Der røk min plan om å være diskret; hele byen fikk nyss om at jeg trengte en lege. Jaja, som taxisjåfører flest, visste også disse alt som er nødvendig å vite - inkludert kunnskap om hvor man kan få tak i leger. Turistinformasjonsgutten ringte til legen, og avtalte at han skulle komme dit 15 minutter senere (ja, for han var en lege som dro på hjemmebesøk).
Mamma, nå trenger du ikke å lese mer (OBS: Sterke scener). Da legen kom og møtte oss, dro vi tilbake til hostellet vårt for undersøkelse. Han spurte en mengde spørsmål og mangt og meget (mest sykdomsrelatert), men passet også på å advare oss mot israelere (uvisst av hvilken grunn, etter som han så rimelig israelsk ut selv). Hmm… Kanskje han var palestiner?). Et av spørsmålene lød som følger: "Do you like pills?". Jeg skjønte ikke helt hva han mente, men jeg sa for sikkerhets skyld nei. "Okey, then you can´t have any", sa han og tok opp en dosett FULL av jellypills og sa at Lone bare skulle forsyne seg. Burn på meg! Lone derimot så ganske fornøyd ut.
Ja, plutselig fant doktor Oscar ut at han måtte gå på nærmeste apotek og få tak i en sprøyte (Nåla trengte han for øvrig til å utføre en aldri så liten "operasjon" i hodet mitt, men det er ikke SÅ viktig). Hostellet vi bodde på, var litt merkelig. For å komme seg inn i fellesområdet og videre inn på rommene, måtte man ringe på ytterdøra. Da doktor Oscar kom tilbake, slapp jeg han inn og vi gikk inn på rommet vårt og lukket igjen døra. Medgjestene våre som satt utenfor, så veldig rart på meg da, og ENDA rarere skulle de se på meg da vi kom ut igjen litt senere. Da betalte jeg nemlig for legetimen, og jeg tipper vi så ganske glade og fornøyde ut alle tre. Jeg var fornøyd for at jeg hadde fått svar på hva som feilet meg, doktor Oscar var fornøyd fordi han hadde økt sin personlige formue med 75 % og Lone var fornøyd fordi hun hadde fått jellypills! Når man ser på "hostellhendelsen", som vi liker å kalle den, på en OBJEKTIV og utenforstående måte, MÅ det ha sett ut som om Lone og jeg nettopp hadde delt en mannlig prostituert!
Jaja, nok om det og over til neste punkt. Det vi synes er (nesten) det beste med Guatemala, er alle de FANTASTISKE kafeene de har her. Vi har vært på så utrolig mange flotte og unike steder: En kafe med to kinorom der man kan velge hvilken film man har lyst å se, en kafe med 1500 bilder på veggene, en kafe som bare har månepynt, en kafe som har svart-hvite kjendisbilder på veggene OG en pianospillende mann i hjørnet, en kafe som har barkrakker med kumønster og en kafe som har samlet opp en masse gamle gjenstander som de har stilt ut. Bare for å nevne noen! Skal vi noen gang starte vår egen kafe, vet vi i alle fall hvor vi skal hente inspirasjon fra.
Som dere skjønner, så har vi store problemer med å løsrive oss fra dette fascinerende og flotte landet. Vi har nå vært her i over tre uker, og tiden vår i Mellom-Amerika begynner å renne ut. Planen vår videre er at vi antagelig reiser mot Honduras på mandag, før Nicaragua, Costa Rica og Panama får et ukesbesøk hver. Muligens dropper vi å reise til El Salvador - litt på grunn av at vi ikke vet helt hva vi har lyst til å gjøre der, mest fordi vi har dårlig tid. Vi får se.
Men nå har klokka "bekka" ni, og det er snart leggetid for to gamle damer på tur;)
- comments
Christine Haha, nå vet jeg i hvert fall hvilket land jeg skal besøke neste gang.