Borat?!

Hadde nok en 26 timers togtur foran oss. Optimismen var på topp etter den forrige turen men forsvant raskt da vi fikk se toget..Vet ikke helt hvordan vi skal forklare tilstanden men den var virkelig helt for jævli! Har i ettertid lært at alle tog med nummer under 100 er av ok standard, vi var nå på tog nummer 305...Nina var litt lost og jeg spurte henne hva hun tenkte på; "Satt bare å tenkte over hva jeg brekker hvis jeg detter ned fra denne køya, den er jo uten sengehest... Tipper det går en arm og noen ribbein"...Stemningen var ikke helt på topp enda vi var fulle og fine men vi slo oss til ro med det, leste litt osv før vi sovnet.

Janne våknet av en forferdelig drøm; at vi hadde ankommet en hytte i fjellet, uten strøm osv, og at når vi kom dit var det så kaldt at det var helt latterlig! Viste seg at det var pga at et var -20 i vogna vår, frostrøyk var på gang og vi stod på grensen til Kazakstan... Så kom kontroll-gutta.... De stormet nærmest vognen og stemningen var rimelig trykket. Da det endelig var vår tur holdt de på å le seg ihjel av passene våre. Nina trodde det var bildet hennes de lo av og ble ganske opprørt over at de aldri sluttet å le. Skjønte etterhvert at de lo av at vi var fra Norge og befant oss der vi var... Så dro Nina på med en historie fra da hun og Linn satt på Domus-benken og observerte at politiet prøvde å arrestere en fyllik men klarte det ikke og måtte ringe etter forsterkninger! Vi lo så vi holdt på å dø og fikk noen seriøst stygge blikk av nazigutta... De er nok vant til noe mer respekt enn som så men hva gjør man da når kl. er dritt, man har frostskader og folk ler av passet ditt?? Nina tok saken i egne hender, bokstavlig talt, og gikk frem til konduktøren som fortsatt hadde besøk av nazigjengen, forklart på tegnspråk at hun holdt på å fryse ihjel og fikk kastet to pledd etter seg.

Sovnet igjen og det gikk vel i underkant av en time før helvete brøt løs igjen! Da var det ny kontroll! Konduktøren vekket Janne som igjen prøvde å vekke Nina noe som ikke var helt enkelt... Vår venn konduktøren fikset dette, ropte "Nina, passport!!!", dyttet i Nina hvor da hun fikk røsket av seg sovemasken (!!!!) og funnet frem passene på nytt. Folk er generelt skeptiske til turister og det var ikke bedre denne gangen.. Etter vår mening var vi de tryggeste på hele toget.

Ble sultne etterhvert og fant til slutt frem til restaurantvognen.. Dvs en sliten sjappe med mat. Vet ikke helt hva vi spiste men det lignet dumpling med kjøtt av noe slag... Janne måtte lokalisere toalettet og tenkte som så at det som lå nærmest restaurantvognen var det reneste.. Hahahhahahhaha!!! What a joke! Vi vet vi er bortskjemte og at vi kommer fra at rent land men når folk gjør fra seg (nr. 2) på hylla ved siden av toalettet så er det lov til å heve litt på øyebrynet! Ikke siden interrail i Tjekkia har det vært verre tilstander og mer nedpisset toalett på togturer!

Nye passajerer kom på etterhvert og var så heldige å få ei gal dame ved siden av oss. Allerede to timer før vi skulle gå av toget begynet hun å bjeffe om at vi måtte pakke sammen. Janne gikk for å snakke med konduktøren. Når hun kom tilbake satt en oppgitt Nina i senga mens den gale dame febrilsk pakket sammen klær og madrasser for henne. Tilstanden var panisk hos damen men alle andre rundt oss bare lo for vi visste jo at det var en evighet til vi skulle av...

I røykebula ble Nina kjent med Bash som kom bort til oss og inviterte oss på vodkadrikking i restaurantvognen.. For en gangs skyld takket vi nei siden vi snart skulle av og ble sittende og snakke med han og den gale damen. Vår nabo, Tullik, en søt fyr fra Hviterussland, slengte seg også på og det ble en ganske koselig avslutning på turen. Bash tok en Sasha og sa: My name is Kyrgystan. Bash og damen fulgte oss ut av toget og det vanket kyss og klem. Vi gikk inn på stasjonen, snudde oss rundt og plutselig sto Tullik der. Han ville hjelpe oss med pengeuttak og bestille taxi til oss sånn at vi kom oss vel frem til hotellet! Og for et hotell!!!!

Tok taxi til en restaurant, Sergei het sjåføren. Ved betaling kunne han ikke veksle og ville veksle for oss på en kiosk siden han forsto språket. Han ville ikke at vi skulle tro at han prøvde å stjele alle de 50 kr. så han lot oss passe på bilen med nøklene i! Vi ble enige om at han skulle hente oss to timer senere...Fikk servert fantastisk god mat og fikk gratis dessert! Etter 1,5 time gikk Nina ut for å røyke, der stod en bil å tutet... Viste seg at dette var Sergei. "Janne", ropte han og blandet litt navn. Nina forklarte at vi bare skulle drikke opp ølen men da skjønte han ingenting, han hadde jo 2 liter hjemmelaget øl i bilen så vi kunne jo heller drikke det.. Litt tørkede nudler hadde han også med så det manglet jo ikke på snacks! Takket høflig nei, avtalte kjøring imorgen og tok kvelden.

The wedding crashers:

Startet dagen med litt sightseeing. Visste ikke helt hva vi skulle se, men gikk rundt og tok bilder av alt siden alle bygninger her er fantastiske! Vi hadde aldri trodd at det var så vestlig her og hadde absolutt ikke trodd at det var så vakkert. Menneskene her er et kapitel for seg selv, de gjør alt for å hjelpe. Nordmenn har noe å lære! Akkurat hvor vestlig det er skjønte vi når vi fant TGI Fridays. Ble en lang lunsj med tilhørende drikke. Etter en liten power nap og 1500 myggstikk, var det nok en gang på tide å kjøpe billetter. Vi ringte til verdens søteste Sergei fra igår og han kom selvfølgelig å hentet oss. Sergei er en kjekk, oppegående og veldig snakkesalig Kazaksthaner. Han kan ikke et ord engelsk og vet at vi ikke kan russisk, men snakke det gjør han! Han vet at vi ikke forstår et eneste ord men snakker som om vi forstår alt. Han forventer også at vi svarer, helt uten betydning hvilket språk dette skjer på. Idag hadde han med seg sin lille hunde valp som nå heter JanneNina.

Vi skulle forklare hvor vi skulle og hadde litt kommunikasjons problemer. Dette fikset vi greit med litt armbevegelser og et par tut-tut. Dette synes Sergei var hysterisk morsomt og han fortalte det til alle på togstasjonen. Når vi skulle kjøpe billetter ble selvfølgelig Sergei med oss inn på stasjonen for å hjelpe, dette er helt vanlig i Kazaksthan. Vel inne på stasjonen huket han tak i både 1, 2, 3 og 4 mennesker for at de skulle hjelpe oss med billetter. Han krevde også at de ringte en som kunne engelsk. De måtte jo skjønne at Janne og Nina jani pani majo rosski. ( forstår ikke russisk ) Etterhvert kom en ung gutt som kunne ca 10 ord engelsk. Med en lapp fra behjelpelige informasjons damer dro følget vårt som nå hadde hopet seg opp til 5, bort til skranken for å kjøpe billetter. Ruten er Omsk-Tomsk ( ja du leste riktig! ). Sergei fikk seg også en god latter av å fortelle alle at vi var turister i Kazaksthan. Dette er de visst ikke vant til.

Da dette var på plass, fikk vi Sergei til å kjøre oss til vår nye favoritt restaurant Aladdin. Denne var stengt grunnet bryllup, da hadde vi jo et problem siden vi hadde avtalt pick up av Sergei 1,5 time senere. Problemer er jo ikke problemer her i Kazaksthan så vi crashet bryllupet, ble servert drikke mens alle sto på hodet for å ringe Sergei. Vår trofaste sjåfør kom nok en gang og hentet oss, han hadde med seg en kompis og JanneNina. Han kunne fortsatt ikke skjønne hvorfor vi ikke ville ha hans hjemmelagde piva (øl) som han hadde i bilen og ble som vanlig oppgitt av at vi skulle drikke vår egen piva på hotellet. Før vi gikk av ville han bekrefte at han skulle hente oss imorgen for å kjøre oss til tut tut. Så lo han. Tilbake på hotellet vurderte vi å kræsje nok et bryllup, men lot det bli med tanken..