Profile
Blog
Photos
Videos
Da vi gikk av bussen i Stung Treng var det nytt kaos med å finne folk man kunne delvis stole på, og det å finne ut hvordan vi kunne komme til grensa denne dagen. En tilbøy seg å kjøre til grensa, og om vi ikke rakk det, kjørte han tilbake uten betaling i det hele tatt. Vi må være i Vientiane en viss dato for å hente Jon sitt visum til Thailand, så vi vurderte dette sterkt. Vi klarte til slutt å få tak i reiseselskapet i Phnom Penh, noe jeg aldri trodde skulle gå. De sa at grensa stengte halv fem (klokken var da fem, og det var en times tid til grensa), og at de andre rundt oss prøvde å lure oss. Han beklagde at bussen ikke hadde rukket hele strekningen, men vi skulle bli plukket opp dagen etter på samme sted halv ni, og vi måtte ikke være for sene.
Det ble derfor en ufrivilling overnatting i Stung Treng. Selv i reiseboka vår, sto det bare et par bisetninger om denne byen som er siste byen på denne siden av grensa. Da det ikke var noe spesielt å gjøre her, leide vi oss hver vår moped og kjørte oppover langs Mekong River. Her kjørte vi forbi stråhus og bambushus på tradisjonelt sett. Barna og hønsene fly rund på jordveien mens de vinket og smilte ivrig til oss da vi kjørte forbi. Vi hadde følelsen av at det var første gang de hadde sett en hvit person for mange av dem, men selv her hørte vi det engelske "hello" ropende da vi kjørte forbi vinkende personer.
Senere tok vi ei pils sammen med ei engelsk jente som reiste med samme selskapet, og satt i samme knipa som oss.
Dagen etter - kl 8, kl. 8:30, kl 8:45, kl. 9:00, kl 9:30, ingen syn av minibussen. Jeg bruker det som begynner å gå mot mine siste riel (lokal valuta i Kambodsja) på å ringe sjåføren. Han viser seg å være rundt 40 minutter unna. Det går en time, og jeg bruker de siste rielene jeg har, for å finne ut at han er fem minutter unna, som viser seg å være 15-20 unna. Da han endelig kom, viste det seg å være en allerede overfylt minibuss med 15 personer i, pluss bagasje, så skal vi inn i bussen med vår bagasje. Da både meg og Jon er over 180cm høy, bøy dette med andre ord på problemer i de allerede for små setene som er bygd for asiater. Det ble også her mange unødvendige og uforståelige stopp underveis. Det ble en lang halvannen time før vi stoppet i midt i skauen. Vi forsto ikke helt hvorfor vi måtte stoppe også her, men det viste seg at den bua, og den bommen, var grenseovergangen til Laos.
I det jeg trør ut av bilen, ryker sandalen min. Jeg betaler en dollar til politimannen i bestikkelse for å se på mitt visum og gi meg mitt stempel, før jeg går inn i ingenmannsland mellom de to bommene, på en sandal hinkende over grenseovergangen. Jeg får stempelet på andre siden, og vi setter oss alle inn i en større minibuss. Det var med smil rundt munnen at vi nøt Laos allerede. Med god plass i minibussen, ingen unødvendig venting på grensa, og vestlig popmusikk på høytalerne var det god stemning på vei til Don det og 4000 Islands.
- comments