Profile
Blog
Photos
Videos
Joda, jeg er i Italia, men maa fortelle litt til fra Nepal... :)
Utenfor hotellvinduet mitt i Kathmandu var en hage med mange forskjellige groennsaker, noen potter med roser og en spenstig marijuanaplante. Et par ender spankulerte daglig der og hadde sin egen skaal med drikkevann. Litt soeppel maa jo ogsa til. Det finnes jo ikke en krok uten soeppel paa disse kanter av verden. Totalt sett ble den lille hagen egentlig ganske rotete... sammen med fugleskremselet, en gammel odelagt stol og den 87-aarige gartneren. Men det var koselig aa vaakne opp til den lille rotete hagen.
India ser ut som om det er bombet. Entene er ting ikke bygget ferdig, eller det i ferd med aa rives ned eller forfalle. Det finnes overhode ikke en hel bygning, vei, hage eller fortauskant. Nepal ligner, men er ikke fullt saa ille. Det finnes ikke orden eller renslighet. jeg lar meg fremdeles ikke slutte med aa forundre meg over det. Kan liksom ikke faa til aa forstaa det! Tror jeg trenger terapi....
Paa min favorittrestaurant Food Bazar, med mange behagelige sofagrupper spiste Lindy og jeg middag nesten hver kveld. Kelnerne er dresset opp med hvite skjorter og sorte bukser. Men her en kveld hadde vaar kelner slipperser paa beina. HAE!!! SLIPPERSER!! I tillegg var de GROENNE! Hehe. "Welcome to Nepal" var Lindys kommentar. De andre kelnerne har STORE sko. Ser faktisk ut som de er 4-5 nummer for store, for tuppene tipper oppover fra ca. midten.
En kveld vi var ferdig med middagen, kom en kjempekakkerlakk spankulerende forbi midt paa gulvet til akompangement av flere hyl fra en koreansk jente. Det endte med et mord av den modige kakkerlakken og kelneren kastet den ut fra verandaen og ned i folkemengden paa gaten. Etter noen minutter kom det en til spankulerende, men den var det ingen andre som saa....
Apropos mat... saa maa jeg fortelle om pizzaen jeg og Lindy spleiset paa i fjellheimen. Det var i Lukla, siste stoppested foer vi skulle ta flyet tilbake til Kathmandu etter trekkingen. Vi var begge skikkelige matleie og hadde ikke lyst paa noe som helst fra menyen. Men saa fant vi pepperonipizza. NAM! Det var foerste gang vi hadde sett de hadde det, saa det hadde vi begge lyst paa! Vi fikk begge lange ansikter naar pizzaen ble servert med store groenne paprikaringer paa... Hvor i svarte hadde de det fra!!?? Paprika heter ikke pepperoni hverken paa engelsk eller nepalsk.
Jeg ble kjent med en jente fra polen som heter Alexandra - med kortnavnet Ola, (Uttales som spanske hola). Hun var paa vei ned fra fjellet naar jeg var paa vei opp. Vi fant tonen paa et gjestehus og ble enige om aa treffes i Kathmandu hvor hun hadde en frivillighetsjobb paa et barnehjem.
Klaerne jeg ikke hadde brukt for lenger etter trekkingen ga jeg bort til dette barnehjemmet. Jeg ble ganske overrasket naar jeg saa hvor ukoselig og mokkete det var paa dette barnehjemmet. Og tenkte i mitt stille sinn at her kunne jeg ikke klart aa jobbe. Ola betalte i tillegg 1000 dollar pr. mnd for a jobbe der. Noe jeg synes var utrolig mye. I tillegg bodde hun paa et rom uten mulighet for dusj eller vann. Jeg foelte ikke noe godt ved dette. Vi fikk i ettertid hoere av en mann paa et turistbyraa at han hadde donert masse penger til dette barnehjemmet, men at de ansatte puttet pengene i lomma istedenfor aa bruke det til barnehjemmet og barna. Derfor hadde han sluttet med det. Ola hadde hele tiden blitt "presset" for penger med fortellinger om hvor daarlig raad de hadde osv. Hun foelte situasjonen veldig ubekvem og visste ikke helt hvordan hun skulle takle det. Men vi fant fort ut at det vare det bare aa slutte med. Hun betalte tross alt for aa jobbe der gratis.
Den siste kvelden til Lindy gikk vi alle tre paa pub. Det blei noen oel pa Reggae bar, til musikk av Bob Marley "Buffalo soldier" og Lindys sangstemme. (Han tilhoerer jo kulturen). I Nepal er stroemmen borte 12 timer i doegnet, til forskjellige tider hver dag. De har egen timeplan for aa kunne foelge med paa naar de er uten stroem. Byen er stengt innen klokken 2200. Alle butikker og puber har garasjeporter de drar ned. Pubrunden foregikk bak de stengte garasjeportene med stearinlys paa bordene. Det var bare aa banke paa og smette inn foer noen oppdaget oss. Saa det blei en sen kveld - og en sliten fyr som dro tidlig neste morgen til flyplassen.
Ola og jeg bestilte oss en tur til Pokhara for noen dager. Pokhara ligger ca 8 timer med buss (inkl. pauser) nordover, ved Nepals nest stoerste sjo. Det var en nydelig plass. Vi brukte dagene til aa ro paa sjoen, gaa i fjellet og vi leide sykler og syklet rundt. Paa sykkelrunden kom vi "tilfeldigvis" forbi et barnehjem. Vibbe, vibbe. Vi stoppet og spurte om vi fikk komme inn og se. Jeg ville saa gjerne sammenligne med barnehjemmet i Kathmandu. Og DET var noe annet. Dette barnehjemmet var rent og pent, og barna virket saa mye lysere og gladere. Vi ble begge veldig begeistret. I tillegg forelsket vi oss i en liten sjenert nydelig gutt paa 3-4 aar. Han hadde et blikk som var saa droemmende - at det saa ut som han var langt bortenfor - der ingen andre kunne se... Og det var han jo ogsaa! Jeg kjempet for ikke aa begynne aa grine! I tillegg saa jeg at magen hans var stor. Han hadde "solar plexus mage" som jeg kaller det. Naar magen buler ut fra solar plexus. Solar Plexus er kamparenaen vaar. Det forteller meg mye om hva slags forsvar og redsel den lille kroppen baerer. Hjelp! Jeg hadde bare lyst til aa baelje! Hans far var doed, og hans mor ville ikke ha ham. Ingen visste egentlig hvor gammel han var. Dette ble fortalt mens han sto og hoerte paa. Jeg hyyyylte inni meg! Ola fortalte sin organisasjon om dette barnehjemmet nar vi kom tilbake til Kathmandu. Og hun skal naa jobbe der i 14 dager. Jeg gleder meg hemningsloest til aa hoere hvordan det har vaert.
Er det noen av dere som foeler et kall...? Si bare fra. Jeg kan ta dere med til Nepal. Hm... vurderer a blir reiseleder...
- comments
Jenny Ble rørt jeg , når du fortalte om disse barnehjemmene . og den gutten . Stakkas lille venn . Fikk du ikke lyst til å ta han med hjem? Hilsen jenny
Aina Takk for deling Toni. Det er healing for et annet menneske å bli "sett" så du har helt sikkert gjort noe godt for den lille gutten, og flere andre du har møtt på din reise. Det du forteller fra reisen blir kontraster til her hjemme. Varm klem til deg Toni