Profile
Blog
Photos
Videos
Tortuguero
Etter et par dager paa et fint og koselig hostell i Pueto Viejo, fant vi ut av det var paa tide med noe annet enn strand, og bestemte oss for aa ta turen opp til Tortuguero. Det er en liten landsby nordoest paa Costa Rica, med ca 700 innbyggere. Landsbyen er kjent for skilpadder, som lager reder paa stranda, legger egg, og skillpaddeunger som klekkes ut og svoemmer ut i havet etter 60 dager for aa bli store og sterke, forhaapentligvis. En skilpaddehunn gjoer dette 4 til 6 ganger i aaret, og ungene kommer ogsaa tilbake til samme stranda, etter noen aar. Det vil si, hvis ungene er en hunn.
For aa begynne med begynnelsen, saa tok vi foerst buss et par timer fra Puerto Viejo, nordover. De tre siste timene kjoerte vi baat oppover en kanal, helt opp til Tortuguero. Kanalen gaar fra en by som heter Moin og helt opp mot grensen til Nicaragua. Vi var i baaten sammen med 6 lokale og et par backpackere fra Israel, men de sistenevnte var ikke interessert i aa snakke eller se paa oss. I starten saag vi en del bolighus rundt kanalen, etterhvert ble det mer og mer regnskog. Plutselig saag vi en krokodille. Dvs vi var ikke sikre. Vi hadde da en veldig intelligent samtale, omtrent som foelger;
Grete: "Haaeh en krokodille..." Miriam: " Hmmmmm.. Jeg tror den er doed..." Grete: "Jaa, jeg tror ogsaa at den er doed." Miriam: "Hvorfor gaper den......" Grete: "Hmmmm, kanskje den drikker.." Miriam: "Grete, jeg tror ikke det er en krokodille, jeg tror det er en oegle." Grete: "Aaaaaa jaa."
Krokodillen var ikke i naerheten av vann, men befant seg paa en stokk over vannet, saa ikke sannsynlig at den drakk vann.. Vi besluttet at den maatte vaere doed. Helt til den hoppet ned av stokken og kom svoemmende mot oss. Jeg, altsaa Grete, ytret mange fine banneord paa norsk med hysterisk stemme. DA ville plutselig backpackerne fra Israel snakke med oss likevel. De var plutselig veldig blide og vennlige, og gliste raatt fordi vi var saa redde.. Jeg fikk baatmannen til aa kjoere videre, han var tydeligvis ikke redd krokodiller. Vi saag en krokodille til litt senere, men den svoemte heldigvis ikke mot oss.
Som sagt varte baatturen i 3 timer MINST, og det ble baade kaldt og litt kjedelig til slutt. Vi var glade da vi kom frem, og ivrige etter aa finne hostell og dusj. Vi fant et helt greit hostell med eget bad, og masse maur. Men bare koselig med husdyr. Vi besluttet aa bare ta det med ro til dagen etter. Tiden brukte vi til dusjing, spising, skravling og avslapning i hengekoyen utenfor.
Dagen etter var tiden inne for aa finne en guide som kunne vise oss skilpadder. Vi fant foerst en ung kar som muligens var noe hyperaktiv. Han sa litt forskjellige priser, og ville ha mer enn avtalt. Sunnmoeringen i meg ble vekket til live, og vi besluttet aa ikke ha denne guiden. Vi gikk litt rundt i landsbyen litt paa maafaa, og maatte jo sjekke mail. I internettkafeen fant vi en middelaldrende, koselig kar ved navn Alfonso. Denne karen virket som om han hadde masse peiling, sunn fornuft og han var heller ikke hyperaktiv. Vi fant han faktisk sovende i en baat utenfor huset sitt. Penger byttet eier, og vips saa hadde vi en guide. Vi avtalte aa moete han igjen paa kvelden kl 22.
Miriam elsker skilpadder, og kunne nesten ikke vente. Hun fortalte paa en levende maate hvordan skilpadde flapper med finnene og hvordan de hoeres ut naar de graver sand. Saa moetet med Alfonso kl 22 var etterlengtet, og Miriam dannet fortroppen med Alfonso paa vei ned mot stranda. Jeg kom ikke saa veldig langt etter, og tenkte mest paa slanger for aa vaere helt aerlig. Alfonso snakket om at det var masse slanger i skogen vi befant oss i, bl.a. ble boa constrictor nevnt. Han fortalte ogsaa at de ikke kunne bade i sjoen pga masse hai, bl.a tigerhai. De kan jo heller ikke bade i kanalen, pga krokodiller. De de KUNNE gjoere, var aa vasse uti til knaerne, men ikke lengre. Han kjente mange som hadde lagt ut paa svoemmetur, og aldri kommet tilbake..
Nok om det. Nede paa stranda fant vi tre store skilpadder ca 1 meter til 1,5 meter lange, som gravde ut rede og la egg. Ca 100 egg per skilpadde. Etter aa ha gjort seg ferdige, gravde de masse sand over, og klappet den godt til med finnene. For aa skjule redet lagde de en falsk aapning. Dette etterarbeidet tok mange timer, foer skilpaddemammaen vendte tilbake til sjoen. For aa ikke plage skilpaddene var det kun et visst antall mennesker paa stranda til en hver tid, en spesiell lommelykt med roedt lys ble brukt. Vi hadde paa moerke klaer, og kunne bare vaere bak skilpaddene.
Kl 4 neste morgen dro vi paa nytt ut med Alfonso for aa se paa skilpaddeunger fra andre reder som hadde blitt klekket ut etter 60 dager, og som skulle ut i havet. Artig aa se disse ungene, som kom vrimlende opp fra et rede og som bevegde seg fort og maalrettet rett uti havet, ved hjelp av et velfungerende instinkt. Av ca 100 var det 2 unger som saag svake ut og bevegde seg sakte, og Alfonso trodde ikke disse ville klare seg. Alfonso fortalte at stoerstedelen av babyene lever fram til de er rundt ett aar, men da oppnaar de en stoerrelse som gjoer dem til attraktive bytter. Det er visst slik at kun 10 prosent overlever.
Saa var det tid for kanotur paa kanalen. Alfonso, Miriam og jeg dro avgaarde i en ganske stor kano. Turen tok 3 timer, og vi kunne se aper, fugler og iguaner. Mest fugler. Var masse aper paa slutten, som bare Alfonso fikk oeye paa. De lagde apelyder, og Alfonso svarte. Paa dette tidspunktet var det et voldsomt regnvaer, og vi to jentene saag egentlig bare regnet. Vi ble vaatere og vaatere og ble ganske klare for aa komme oss tilbake. Jeg var ogsaa svaert troett, og kanoen duppet saa fint paa kanalen.. Saa derfor sovnet jeg selvfoelgelig mange ganger, var ikke til aa unngaa. Satt fremst i baaten, og proevde aa se ut som om jeg fulgte med. I foelge Miriam saag jeg veldig interessert ut, bortsett fra en episode der jeg mistet balansen og ramlet ut til siden.
Tilbake paa hostellet hang vi klaerne til toerk, og la oss for aa soeve. Det poesregnet resten av dagen, saa vi gjoerde egentlig ikke noe spesielt. Landsbyen var veldig koselig, og vi ble faktisk paa hils med noen av menneskene som bodde der. F.eks innhaveren av bakeriet, veldig koselig fyr. Paa kvelden gikk vi ut for aa spise med hostellnaboene, et par fra Australia og New Zealand.
Naa gaar turen til San Jose, og saa til Peru i morgen. Gleder oss.
I dette bloginnlegget er det ingen utropstegn, spoersmaalstegn eller smileyfjes. Det er ikke fordi jeg er sur eller apatisk, men fordi jeg ikke finner ut hvordan jeg gjoer det med dette tastaturet.
Hadet saa lenge, Grete.
- comments