Profile
Blog
Photos
Videos
Nå kan endelig tante Linn-Kristin og sjonkel Rolfsen skryte uhemmet av at de har funnet sitt lille paradis på jord. For første gang på turen har vi kommet til en liten landsby ved havet som virkelig overgår alle forventninger. En skjult perle som bare lå der og ventet på å bli oppdaget av akkurat oss. Det kostet ganske mye tid og krefter for å greie å komme seg hit, men nå har vi endelig sjekket inn. Vi har reist sammenhengende, uten mer enn en natt på hvert sted, i snart to uker i strekk. Den siste destinasjonen der vi hadde to overnattinger var i Hanoi, før vi dro til Ha Long Bay. Forige gang vi ga lyd fra oss, så var vi i hovedstaden Manila. Siden da, har vi vært entusiastiske pasasjerer på nok en flyvning over havet, til øygruppen Palawan. Naive som vi er, trodde vi at vi hadde sett det meste i Sørøst-Asia allerede. Cebu Pacific sine hærlige og livsglade flyvertinner og pursere greide alikevell å gi oss dagens latterkrampe. Når vi nådde vår marsjhøyde på tredvetusen fot, gikk startskuddet for den sangbaserte spørrekonkuransen deres, Name That Love Song. Den gikk ut på at samtlige av kabinpersonalet dro på med hver sin kjente kjærlighetssviske i annledning dagens begivenhet. I god idolauditionånd sang de med stor innlevelse over høytaleranlegget for fulle struper. Vi var ville av begeistring og aplauderte i god charterstil. Pasasjerene skulle gjette titlene på låtene og ble premiert med reisegavekort. Etter en forrykende opptreden, landet vi trygt i Puerto Princesa. Der ble vi møtt av en enorm reklameplakat på flyplassen, som skrøt hemningsløst av at øyen var kåret av National Geographic til en av verdens vakreste steder. Når vi ankom provinshovedstaden skjønte vi ikke helt hvorfor. Det var jo veldig fint der, men det utmerket seg liksom ikke noe spessielt. Vi klarte alikevell å spore opp en meget bra fiskerestaurant som var bygd på noen påler over havet, midt ute i mangroveskogen. Siden det var Sankt Valentins dag, så dro vi på med fersk, grillet Blue Marlin. Det ble en skikkelig festmiddag. Når vi hadde mesket oss ferdig, dro vi ned til den nærmeste stranden. Der var det mange feststemte mennesker. Blandt dem, var det et Fransk kjærestepar som bodde i Shanghai og studerte Kinesisk. Vi satt på en tømmerstokk i flere timer og pratet med dem og den meget trivelige og litt eksentriske, Filippinske strandverten som passet på området. Etterpå så vi solnedgangen sammen og så kjørte vi hjem til hostelet i en av de veldig rare trehjulingene her. De fungerer som drosjer på øyen. En slags Palawansk utgave av en Tuktuk. De ligner mer på en radiobil fra et tivoli, med sine merkelige karosserier. Neste morgen sto vi opp klokken halv seks. Vi ble hentet av en minibuss fra selskapet Fortwally. På minibussen satt det en Russer og spiste små fermenterte og tørkede sardiner. Når det sitter tolv mennesker sammenklemt i en klaustrofobisk minibuss med en snittemperatur rundt førti grader, så ligger ikke faktorene til rette for at luftkvaliteten er noe å rope hurra for i utgangspunktet. Da kan man jo trygt si at Russerens kulinariske utskeielser ikke gjorde den noe særlig friskere akkurat. Fortwally tok oss med tvers over øyen til El Nido som ligger helt på Nordspissen av Palawan. En tur som tok cirka seks timer. Minibussen hompet bortover en svingete vei, som snirklet seg gjennom Palawans utrolig vakre og bevarte natur. Regnskog, jungel og rismarker dominerer landskapet, sammen med alle de uberørte strendene som ligger langs det azurblå havet. Når vi endelig nådde El Nido etter to etapper fra Manila, så var vi ikke i tvil om at det var bryet verdt. En mer fredelig og bevart oase skal man lete lenge etter. Vi er skjønt enige begge to, om at dette er det beste stedet vi har besøkt så langt på reiseruten vår. Fristedet minner utseendemessig veldig om Kho Phi Phi i Thailand. Den enorme forskjellen er det store antallet lokale i forhold til blekansikter her. Det virker ikke som en plass som er falskt oppbygd kun med tanke på turisme. Vi er overbevist om at det var hakket mer godstemning her lenge før de ryggsekkbærende gringoene og horebukkene dukket opp. Her er det en veldig fin og lang strand som vi har nesten helt for oss selv. På den andre nærliggende sandbanken, er det flere fiskere, skoleunger og andre lokale som benytter seg av badefasilitetene sammen med oss. Det hviler en utrolig avslappet stemning over bukten som El Nido ligger i. De enorme, bratte kalksteinsfjellene som omringer den begynner vi å bli nok så vant med etter hvert, men de er alikevell et fantastisk syn for øyet. Dagene går med til å slikke sol og kaste frisbee i vannet. Oppholdet her blir på totalt tre netter. Vi skulle så gjerne ha vært lenger, men korttenkte sjonkel Rolfsen bestilte returbillettene før vi visste hvor bra det var her. Kanskje får vi muligheten til å komme tilbake en gang. Nå krysser vi fingrene for at Bohol blir like fantastisk!
- comments