Profile
Blog
Photos
Videos
Etter en utagerende og ambivalent langhelg i verdensmetropolen Hong Kong, med flere akutte tilfeller av hat og kjærlighet, fant vi ut at det var nok urban frykt og avsky på en stund. Det gjør noe med sjelslivet å være innlosjert i en klaustrofobisk glattcelle på ti kvadradmeter i sekstende etasje i en stor og vederstyggelig monsterbunkers midt i en fremmed storby. Når man på toppen av hele hopprennet, må prioritere cirka halvparten av sin våkne eksistens på å kjøre en enda mer mikroskopisk blikkboks av en heis opp og ned mellom etasjene i det evinnelige, så er det ikke rart at man begynner å vurdere at det ikke er noen skam å snu. Derfor bestemte vi oss for å ta helomvending og gjøre retrett. Vi tok halen mellom benene og rykket tilbake til start. Riktig nok fikk vi ikke utbetalt tyve tusen. Air Asia krevde derimot cirka en høvding, for å bringe oss helberget tilbake til utgangspunktet for denne skøyeraktige oppdagelsesferden, nemlig Kuala Lumpur, hovedstaden i Malaysia. Nå har vi bedrevet tøys og spillopper rundt omkring i orienten i over fire måneder. Det er jo et lite paradoks at vi etter en såpass voksen mengde med tid, plutselig skulle ende opp her igjen, som om vi ikke hadde beveget oss i det hele tatt på en måte. Men fortvil ikke kjære leser. Vår beskjedne turne synger ikke på siste værset riktig enda. Etter en yderst liten pust i bakken som innebar nok så intens proviantering, så vendte vi våre eventyrlystne vagabundosneser mot den reaksjonære muslimske byen Kota Bharu på østkysten. Hele denne staten er et tørrlagt område uten et snev av edlere dråper. Det er et mye strengere religiøst og mindre liberalt styre her i forhold til i hovedstaden. De må gjærne være så fundamentalistiske de bare vil for vår del, så lenge de har noen av Asias vakreste og mest uberørte, marine nasjonalparker å by på. Etter en time med bil fra Kota Bharu så nådde vi den lille fiskelandsbyen Kuala Besut. Det pissregnet både katter og hunder når vi ankom havnen. Værgudene skulle ikke få lov til å sette kjepper i hjulene for oss denne gangen heller. Vi ekviperte oss med hver vår redningsvest og steg ombord i en liten og åpen båt. Skuten var fullastet med bagasje og med omtrent ti pasasjerer ombord. Kapteinen satte kurs ut mot åpent farvann i nok så høy hastighet. Med stiv kuling, høy sjø og saltvann piskende i annsiktet minnet det hele bemerkelsesverdig mye om en frisk utgave av fjordrafting på en sommerdag i Lofoten. En gjeng med Franske backpackere jodlet høylytt av begeistring når båten hoppet bortover bølgene. Den lille Kinesiske overklassegutten som reiste sammen med foreldrene sine, var ikke fullt så entusiastisk. Det patriarkalske overhodet i familien, måtte komme til øyeblikkelig unnsetning med en plastikkpose i hånden, da det var åpenlyst at sønnen måtte kaste opp. Han søyt og bar seg og var helt grønn i ansiktet av sjøsyke stakkar. Etter en drøy time på havet så klarnet himmelen opp og solen dukket frem. Ikke lenge etterpå så steg øygruppen Perhentian opp fra horisonten. Vi mønstret av i Coral Bay på øyen Perhentian Kecil. For å nå Long Beach på motsatt side av øyen, der vi hadde planer om å slå oss ned, så måtte vi krysse gjennom jungelen til fots. Kapteinen ville ikke legge til på den siden av øyen på grunn av høy sjø. Det finnes heller ingen kjøretøy her, så da var det bare å ta apostlenes hester fatt. Det gikk en fin sti over til den andre siden. Men med høy temperatur, intens luftfuktighet og med en oppakning på rundt tyve kilo hver, så kjennte vi den korte spaserturen godt i benene når vi kom frem. Her på Perhentian har vi ikke møtt en eneste konservativ imam enda. Vi har derimot støtt på en trivelig gjeng med langhårede øyboere som smiler og snekrer på en strandbar som de driver å bygger rett nedenfor det lille skuret som vi bor i. Det er også et enormt rikt dyreliv her. Vi har sett flere monitorvaraner både på stranden og i skogen utenfor hytten vår. Det er mange fargerike store sommerfugler her også. I tillegg har vi sett en stor havskilpadde som kom krypende opp på stranden om kvelden. I dag fikk vi besøk av et ekorn på verandaen. Det viser seg også etter hvert at det følger med egne husdyr på kjøpet i vårt asketiske losji. I natt våknet vi av at det var en feit rotte som smugspiste litt nattmat i form av en stående buffet inne i kjekspakken vår. Vi fikk et par dager med kjempefint vær og generell godstemning i starten av oppholdet vårt her. De siste dagene har derimot vært litt anderledes. I skrivende stund er det cirka tre døgn siden jordskjelvet i Japan. Tidlig på ettermidagen, lokal tid, den ellefte Mars så fikk vi høre om at det var en stor tsunami som muligens var på vei i retning mot oss. Samtlige øyboere fullgte spente med på nyhetssendingene de kommende timene. Det ble først estimert med at vi kunne bli truffet rundt midnatt. Vi tok de forholdsreglene vi kunne. All bagasjen vår ble pakket i vantette poser og hengt opp under taket. Vi hamstret også inn noen vannflasker og litt mat. Hytten vår ligger cirka tolv meter over havet oppe i en liten bakke. Vi regnet med at vannet ikke kom til å gå så høyt. Deretter sporet vi opp en liten sti som gikk oppover i jungelen bak hytta, slik at vi eventuelt hadde en videre flugtrute opp i høyden, om det værst tenkelige scenarioet skulle vise seg å bli et faktum. I og med at det bare er småbåter som kjører over hit, så kunne man bare glemme å evakuere alle sammen samtidig. Den siste nyheten vi hørte den samme kvelden, var at bølgen satte kurs mot Borneo og videre ned mot resten av Indonesia etter Filippinene og at den mest sansynlig ikke ville strekke seg så langt vest som Perhentian. Da var det bare å smøre seg med tolmodighet og vente. Heldigvis så kom det aldri noen tsunami hit til oss, bare en kraftig storm. Morgenen etterpå så fikk vi vite at de fleste tsunamivarslene var blitt avblåst i dette området og at skadene i Sørøst-Asia generelt, ikke ble så ille som først forventet. Det var meget overveldende å se all responsen som vi fikk fra hjemlandet. Det er så utrolig betryggende å få bekreftet at vi har så gode familemedlemmer og nære venner som var oppriktig bekymret for oss og opptatt av at vi skulle ha det bra. Det blir mye mer tydelig i en slik prekær situasjon og det setter vi utrolig stor pris på. Det er nok vanskelig for oss å begripe hvor redde mange der hjemme egentlig var for oss, i og med at vi i praksis ikke merket så mye til denne enorme katastrofen som har ødelagt for så utrolig mange. Rent egoistisk sett så kan vi i hvert fall puste lettet ut i denne omgang. Da gjenstår det bare å krysse fingrene og banke i bordet for at resten av heisaturen skal utspille seg like smertefritt som den har gjort så langt.
- comments
Anne Så spennende reisebrev! Veldig underholdende og kjekt å lese! :)
Linn-Kristin Tusen takk:)