Før vi reiste fra Malaysia, ble vi advart av lokale i Kuala Lumpur om ikke å dra til Thailand. Det samme skjedde i Bangkok. Når vi skulle sjekke ut fra Sivalai Place og fortalte at vi skulle til Phnom Penh i Cambodia, så vi frykten i øynene på de ansatte. Rett før vi skulle reise sto vi og ventet litt utenfor hostelet. I løpet av den korte tiden vi sto der, kom de bort flere ganger for å ta en alvorsprat og for å advare oss om nabolandet sitt. De fortalte at vi måtte være forsiktige, for Cambodia var ikke det samme som Thailand. De mente vell ganske enkelt at det bare var kjeltringer og annet pakk som bodde her. Nå har vi hatt to innholdsrike dager i Phnom Penh og vi har bare møtt trivelige og hjelpsomme mennesker så langt. Vi ble hentet på flyplassen av tutuksjåføren Same, som vi hadde avtalt med på forhånd. Han sto og smilte bredt med en plakat med navnene våre på. Same fikk oss trygt i havn hos Me Mates Place. Et skikkelig kjekkas frekkas backpacker hostel med tøffe ansatte som slenger vittige komentarer i hytt og gevær. Her har de en bra restaurant, trådløst nettværk og eget bad med en god varm dusj på rommet. Hva mer kan man ønske seg? Vi gjorde en ny deal med Same om at han skulle kjøre oss rundt og vise oss byen. Det var ikke en dårlig plan for Same leverte varene. Jeg tror ikke vi på noe tidspunkt tidligere har vært så effektive og pliktoppfyllende turister. Dag nummer en besto hovedsakelig av en innføring i Cambodias mørke historie. Første holdeplass var Phnom Penh Genocide Museum. Det er en skolebygning som ble omgjort til torurkammer, fengsel og hovedbase for den beryktede S-21 divisjonen under Paul Pott sitt regime. Skolens tidligere navn var Tuol Sleng. Deretter gikk turen til Choeung Ek Genocidal Center. Området kalles The Killing Fields på folkemunne. Det var her et stort antall av de totalt to millioner menneskene som ble drept i Cambodia mellom 1975 og 1979 ble henrettet. En litt anderledes historietime på location setter ting i perspektiv. Det er jævlig å tenke på at denne masakren fant sted bare tre år før vi ble født. En rask svipptur innom nasjonalmuseet fikk vi også tid til. Der var det mange gamle khmerstatuer som var hentet fra Angkor. Vi avsluttet dagen på Psar Toul Tom Poung. Et marked som ble startet under okkupasjonen av Vietnam, da Russland var eneste kilde til nødvendige varer og ressurser. Derav kallenavnet The Russian Market. Dag nummer to begynte med et besøk på det kongelige palasset. Nok en pompøs, overdådig og gullforgyldt bygning, med en storslagen arkitektur. Deretter gikk turen til Wat Phnom. Et tempel som ligger oppe på en bakketopp midt i byen. Inne i templet var det et liveband på ti medlemmer som spillte opp til dans. Vår pålitelige og lojale tuktuksjåfør Same overgikk seg selv når han lurte på om vi ville besøke et barnehjem. Besøket der blir nok stående høyest på listen over ekte opplevelser på turen så langt. Lighthouse Childrens's Organisation (www.lighthouseorphans03.org) er et barnehjem der det bor 107 barn. 39 jenter og 68 gutter mellom 3 og 17 år. Vi stakk innom en lokal kolonialhandler og kjøpte den største sekken med ris vi fant. 50 kilo ris er nok til å bidra til kostholdet til kidsa i en dag. Da utgjorde vi om ikke annet, en liten konkret forskjell. I tillegg donerte vi noen penger til skolesaker og andre ting som de eventuelt måtte trenge i den nye hverdagen sin. På barnehjemmet fikk vi omvisning av Mr Lee som hadde bodd og jobbet der som frivillig siden 2003. Vi fikk snakke masse med ungene og vi ble overasket over hvor utrolig flinke de var i engelsk. Det var lutfattige barn som kom fra alle foskjellige provinser og områder i Cambodia. Her på barnehjemmet virket det som om de hadde fått et nytt liv. De fleste hadde fått plass på den lokale skolen. I tillegg studerte de engelsk og data på kveldstid inne på selve senteret. Det finnes ingen statstøtte til slike prosjekter i Cambodia, så hele senteret drives av frivillige, med hjelp fra eksterne givere. To store hus med sovesaler, var finansiert utelukkende med penger fra en norsk dame. Mekong Express skal ta oss med videre på ferden i en buss til Siem Reap i morgen. Der venter noe som vi tror kan bli en litt anderledes julefeiring på templene i Angkor.