Profile
Blog
Photos
Videos
<!-- @page { margin: 2cm } P { margin-bottom: 0.21cm } -->
<!-- @page { margin: 2cm } P { margin-bottom: 0.21cm } -->
« What happens in Vegas, stays in Vegas"
(You wanna hear a funny storry? The guy in the room next door had a prostitute over all night long. And they were loud!)
Dagen startet på ekte amerikansk vis, med både pannekaker, butterbiscuit, oatmeal og bacon. JEG startet valgte den sunne varianten, altså heart wheat pancakes og turkeybacon. (vel og merke med maplesyrup og masse sukker på oatmealen) EMM startet forøvrig enda sunnere med salat, men nøttene var glasert med maplesuryp, så hun var litt over på the dark side hun også. Gutta på en annen side kjørte på med dobbeldose pannekaker og både biscuit og english muffin. Dette resulterte naturligvis i en noget sliten gjeng, men det gikk selvfølgelig strålende siden jeg var bak rattet!
På kveldstid var Bishop en skummel creepy spøkelsesby, men på dagtid viste det seg at den ikke var like skummel og omgitt av mange pene fjell. Vi fant også ut at siste etappen fra Yosemite, egentlig er skikkelig fin, med masse spesielle klippeformasjoner og vakre innsjøer..Alt vi så var mørket og stjerner. Anyway, turen gikk mot Deathvalley, med Las Vegas som siste stopp. Oppsummering: Tørt, varmt og øde.
Deathvalley var skikkelig kult! Deathvalley er egentlig bare en stor nasjonalpark med ørken, men overraskende fascinerende! Først fant vi ut at vi skulle kjøre til Skidoo, en spøkelsesby. Veien dit var enda mer øde enn vi kjørte ellers, da vi gikk over til grusvei, som gradvis ble smalere og brattere.Til slutt fant vi oss selv kjørende høyt oppe i en dal, med en meget bratt skrent og kort vei til døden. MEN vi kom endelig frem til Skidoo, og skuffelsen var til å ta og føle på da vi kom til et skilt der det stod Skidoo. Det viste seg nemlig at det var dette skiltet vi hadde risikert livet vårt for, siden det fortalte at det en gang haadde vært en by der, og nå er den der ikke lenger, noe vi forsåvidt klarte å se selv. Etter litt sinte utbrudd, snudde vi og kjørte tilbake, da vi fant et forlatt hus. JESS! Et spøkelseshus! Så turen var tross alt ikke helt bortkasta allikevel. Deretter så vi Badwater fra dantes view, og smakte på saltet i salt lake. Det var forøvrig ikke mye lake, men masse størkna salt! Helt hvitt! Vi så også de berømte sanddynene, men nøyde oss med bilder fra bilen, siden det var opptil flere virvelvinder med sand ute. Vel ute av Death Valley stod Vegas for tur, og jeg kan vel innrømme at dette ikke var delen jeg gledet meg mest til, siden jeg ikke engang kjører i Oslo fordi jeg syns det er for mye trafikk. Panikken begynte derfor også å bre seg da GPSen sluttet å funke og mine medreisende ikek ble enige om hvor jeg skulle ta av for å komme til hotellet. Dette resulterte i litt nesten kjøre-av-veien hendelser og litt kjøring feil vei, før vi stoppet på en bensinstasjon og spurte om veien. Heldigvis hadde vi det høyeste hotellet i Las Vegas og tårnet på Stratosphere var en ganske grei retningsanviser ellers på oppholdet. Slitne og sultne la vi fra oss støsjet på hotellrommene, før vi optimistisk søkte etter et spisested godt over 23.00 i byen som aldri sover. Jeg leste i en guide at i Vegas var alt oppe i 24 timer. Dette stemmer ikke. Alt av spisesteder på hotellet vårt var stengt, bortsett fra ett, som viste seg å servere maten fra buffeten. (dette er imidlertid bare en mistanke, men jeg har som regel rett) Litt vemodig tok vi en tidlig kveld, med store forhåpninger om morgendagen. For det første må jeg nevne av Las Vegas var varmt. Veldig varmt! Når folk sier at det er så ille varmt i Death valley, så kunne de egentlig tatt med Vegas i samme slengen. Vi startet dagen med å signe oss opp på buffet på hotellet, der vi betalte 25 dollar for å spise så mye vi ville hele dagen, noe vi selvfølgelig utnyttet til det fulle. Vi konsumerte det meste av det man kunne velge, inkludert sjokoladeyoghurtis. Fettfri vettu, så sikkert en sunn start. Hehe..deretter rullet vi ut på The Strip, og brukte faktisk hele dagen på å bare gå nedover gatene og titte på de ulike hotellene. Utrolig mye rart. Du har New York, Paris og Venetzia rett ved siden av hverandre og det meste skinner av gull eller andre skinnende materialer. Etter å ha svettet oss gjennom alle sammen, var dte rett til hotellet for å spise enda mer (Selvfølgelig) og rett opp i poolen. Dessverre viste det seg at den stengte 20, og vi fikk derfor bare utnyttet denne muligheten i 35 minutter. Siden EMM og jeg hadde luksus spa rom, fortsatte vi kvelden med jakuzzi på rommet.Deretter møtte vi gutta igjen og spiste enda mer. Denne gangen hadde vi kun 30 min på å spise og vi endte opp med en panisk hamstring av mat, redde for å ikke ha smakt på alt! Hehe...Mannen som jobet der sa hele tiden: Showtime! Og ba oss vinne penger! Først utnytte vi vår fribillett opp til tårnet, der vi hadde full utsikt over hele Vegas og vi kunne ta skumle karuseller, hvilket vi lot være. Vi ville ikke skuffe han og etter å ha utnyttet tilbud om shots til en dollar hev vi oss på slotmaskinene. Siden vi ikke skjønte noe av det dem spilte på bordene, og fikk stygeg blikkd ersom vi bare så på for å prøve å skjønne det, ble det bare slotmaskiner på oss denne kvelden. Jeg må innrømme at jeg heller ikke skjønte noe av disse, men likte lyden av poengene som tikket inn. Dessverre tikket det flere penger ut enn inn, så jeg ble ikke rik, slik som magefølelsen sa tidligere på kvelden. EMM derimot la på en dollar og vant 15 med en gang. Hun spilte forsåvidt bort tre av disse igjen, men stod allikevel igjen med et greit overskudd. Jeg og brorsan hadde bestemt oss for å teste mange gode drinker i LV. Et tips: Sjekk ut hvor man bør kjøpe disse og spar deg for Stratosphere. Et fint hotell, men drinbker kan dem ikke. Vi testet alle barene på hotellet, og endte opp i Back alley bar tilslutt, men lettkledde jenter og live rockeband. Jeg lot meg lure av bartenderen og vi kjøpte en mugge med margarita. Ikke god. Skuffet over den labre inntekten på gamblinga og mangelen på gode drinker, og det faktum at vi skulle kjøre hele neste dag gjorde at vi kastet inn håndkleet allerede 0400.
Avgjørelsen om å legge seg tidlig kvelden før, gjorde det enklere å stå opp for å kjøre et godt stykke dagen etter. Foran oss lå nemlig 5-6 timers kjøretur, der Vidar var den heldige sjaffisen denne gang! Bilen, som allerede har sviktet oss med sine GPS-kunnskaper skulle nå vise seg å ha et aircondition som ikke fungerte. Dette gjorde at turen ble utrooolig varm og gjorde folk hakket mer gretne enn om vi ikke hadde sittet og svettet i 6 timer på rad. Først fant vi en ny spøkelsesby, som nå var en faktisk spøkelsesby.Nå skal det sies at det var en hakket mer kommers spøkelsesby enn det vi helst hadde ønsket å se, siden denne byen fra 1800-tallet nå plutselig hadde masse giftshop med juggel og diverse nymotens påfunn. Blant modeller av gamle kjøretøy og hest med kjerre var blant annet en liten romferje.. Og de hadde merkelignok også pizza, hotdogs, minnekort og Elvis-tskj. (Overhørte forresten noen amerikanere som mente at Michael J. Kommer til å bli en enda større legende enn Elvis, og at om noen år så er han den store, mystiske legenden. Vi vil tro det skjer før: overalt spilles musikken hans, og nyhetssendingene omhandler kun han..) Uansett: Skuffende spøkelsesby, men deilig med en strekk på beina.
Stoppet etter denne byen var derimot mer interessant. Vi fant nemlig et MALL! Først var det Tacobell som skulle få besøk av 4 sultne og svette nordmenn, før vi delte oss i jente- og guttelag for å sjekke ut butikkene. Vi fant selvsagt flere interessante butikker, men rakk bare noen få før senteret stengte. Den mest minneverdige var en punkinspirert butikk som solgte stæsj, klær og musikk. Mannen bak kassa hadde halvlangt hår, slitte klær, ringer og piercinger her og der, kul tskj og i det hele tatt en «likændes kar». Han var utadvent og pratsom, og lurte på hva slags språk vi snakka. (de fleste er høflige nok til å påpeke at vi har en aksent, og lurer på hvor vi kommer fra..). Han syntes det minte om fransk (fy da!), og vi kom fort i prat og fant tonen. Kul fyr, fortalte selvsagt om turen vår og fikk tips om LA. Han anbefalte to cdr som Ellen-Marie kjøpte (fikk høre på den ene, den andre er vi ganske spent på..). Vi kjøpte oss hver vår tksj og noen kule buttons, og det var likefør vi inviterte med oss fyren på resten av turen eller ba han møte oss i LA, så kul syntes vi han var..
MEN plutselig var det stengetid og vi skulle kjøre videre.Veiene inn til byen var et mareritt, men vi kom frem i live med Vidar bak rattet.
- comments