Profile
Blog
Photos
Videos
Turen til Negril var den verste hittil. Bussen hadde en temperatur som minnet mer om Norge enn Jamaica. Veien var svingete og ga deg både nakkesleng og rumpemassasje, men den var virkelig verdt det.
Vi blir møtt av en solbrun blond dame i 60 års alderen. Hun hadde ventet i spenning på om 3 unge jenter hadde klart å komme trygt frem til Judys House, hennes hostell. Vi får en rask innføring i hvordan alt fungerer, og får tildelt nøkkel til en av flere fargerike containerbygninger (som er med på å skape Judys House til det sjarmerende og spesielle stedet det er).
Dama heter Sue, og hun skal vise seg å gjøre hele opplevelsen vår i Negril. Hun er en tøff dame med barn og barnebarn hjemme i England, selv har hun bodd på Jamaica i 16 år og kjenner til alt og alle i Negril. Hun tar oss med på hyggelig frokostrestauranter, viser oss lokalpubene og hilser på alle på veien. Sue gir oss virkelig innblikk i livet til menneskene her.
Marcell møter vi allerede den første dagen, Sue introduserer han som vaktmester og livvakten vår. Vi klarer ikke la være å smile litt. Han ser ut som broren til Bob Marley - har på seg den klassiske Jamaica lua for å holde alle dreadsene på plass, mangler 3 fortenner og går i armeyjakke. I tillegg er han som jamaicanere flest, jobber som "farmer", har all tid i verden, mumler i stede for å snakke og er passe fjern hele døgnet, men med det største smilet og de snilleste øynene.
En av de spesielle opplevelse vi hadde i Negril var å spise frokost hos Marcell og familien. I Norge ville alt bli karakterisert som søppel, men på Jamaica kaster de ingenting og alt har en viss sjarm over seg. Ingen fikk likt bestikk, og både stoler og kopper måtte lånes av naboen. Frokosten var tradisjonell jamaicansk som bestod av eggerøre med ackee, dumplings, salat og kaffe med sukkerkrem. Nam nam….
Negril er en herlig blanding av turistifiserte resorter og fancy restauranter til de lokale pubene med reggae toner og "søppelinteriør". De lokale er gjestfrie og hyggelige, og ikke minst noe for seg selv. Jamaica og menneskene er ikke overdrevet fremstilt, det er slik du hadde trodd verken mer eller mindre. Menneskene lever for egen frihet og tar en dag av gangen.
Noe som kanskje var en liten ulempe med Negril var at det var mye turisme og områder som minnet om en charterferie. Sue ga oss som regel tips så vi styre unna slike steder, men vi fikk erfart det da vi tok oss en dag på Rick cafe. Stedet i seg selv var fantastisk, med svømmebasseng, bar og klipper man kunne hoppe fra. Lokale akrobater underholdt oss med hoppene sine og turistene med sin lite diskre og sjarmerende væremåte. Det var på tide å dra hjem da det kom en båt med dansende gamle menn og unge piker, hvor alle var nakene.
Turen til Negril sluttet som den begynte med tidenes verste busstur, denne gangen toppet det seg da vi alle tre lå å halvsov, mens bussen plutselig kjørte inn i bilen foran. Tiltross for at vi alle falt ned fra setene våre tok det flere minutter før vi skjønte at vi faktisk hadde krasjet. Det sier litt om kvaliteten på resten av reisen, men også kanskje litt om hvor utmattet vi var etter 6 fantastiske dager på Jamaica.
- comments
mommy Wenche Hyggelig å høre fra dere igjen! Vet også at dere er vel framme i Buenos Aires etter oppholdet på Cuba. Godt å høre at alt er bra med dere og at dere koser dere! Fortsatt god tur til dere alle 3.