Profile
Blog
Photos
Videos
Boogie i Asia
- Paa tide at jeg gir noen notater fra turen igjen. Sitter for oyeblikket syk her i Pakse, mutters alene. Da er det ikke stort annet aa gjore enn aa skrive blogg!
Vi har naa tilbrakt ca over to uker her i Laos. Hit annkom vi med speedboat. Det var en opplevelse jeg tror faa faar oppleve. Eller melder seg frivillig til rettere sagt! Speedboaten var ikke noe stor, fancy, hvit baat slik vi hadde fatt intrykk av at den skulle vere. Nei, dette var en tynn liten robaat, med motor. Den hadde 6 "baaser", der tre av de ble fyllt med all bagasjen vaar, og de tre andre satt vi to og to i. Selvfolgelig er baatene laget for asiatere, saa noe benplass var det bare aa se langt etter. Forsteintrykket av baaten stemte med realiteten. Det var livsfarlig. Men what to do, sjaforen vaar snakket ikke engelsk og vi var midt ute paa store mektige Mekong. Det var bare aa sitte der og haape paa aa komme frem i levende live :---)
Baaten's fart laa paa godt over 120 km/t, men redselen gikk fort over i glede og beundring da vi saa hvilket landskap vi var omgitt av. En speedtrip paa 6 timer i slik natur som omgir Mekongelva er egentlig en ren nytelse. Bortsett fra at vi fikk utallige motorstopp, et uheldig lokalstopp der alle provde aa selge oss pot ("It's legal here in Laos" - Yeah right...) og at vi nesten traff en stein med baaten, gikk turen smertefritt framover. Speedtripen endte med en syk solnedgang i det vi nermet oss Luang Prabang, gikk vel sakte men sikkert opp for oss da hvor vakkert Laos er.
Vi bodde i Luang Prabang et par dager. Jeg var egentlig pumpa for krefter under hele det oppholdet - noe som grunner i at jeg enda en gang, sakte men sikkert blirt tert ned av sykdommen jeg allerede har brukt to aar paa aa kjempe i mot. Det er en utfordring aa leve som backpacker for meg, siden jeg er avhengig av rutiner, trygghet og stabilitet for aa ikke gaa ned i samme undergrunn once agian. Naar man er alene i den store verden, har man lett for aa betrygge seg paa det som foles tryggest. Og det er den sykelige kontrollen min.
Dette er utfordrende, mest for meg,men ogsaa for de andre. Intrykkene har ogsaa vanskeligere for aa synke inn og det forer til at jeg til tider er bare halveis til stede.
Men vi jentene er en sammenspleiset gjeng. Saa lenge vi snakker om ting og deler alt er det jaggu nesten mulig aa vere ganske syk paa tur. Vi har bare hverandre her nede, og da er det viktig at vi finner ut av ting. Snakker sammen og loser ting sammen. Og det faar vi til ogsaa!
Vel, etter 3 - 4 dager i munkeparadis dro vi med minibuss til partyplassen Vang Vieng. Selve turen var spekket med masse blandede intrykk, noen vonde men ogsaa fine og givende. Vi kjorte i godt over 3 timer langs landsby etter landsby. Levestandaren sank kraftig med en gang vi kom opp i hoydene. Her saa vi barn, voksne, eldre som jobbet med alt mellom himmel og jord. Ogsaa lekte de, smilte og vinket. Alle var kledd i nydelige farger og etniske stammekler.
Jeg personlig kunne tenkt meg aa hoppet av skyssen der og da. Tilbringe tid oppe i landsbyene, virkelig oppleve Lao paa den folkelige og usensurerte maaten. Se og lere om hvordan de arbeider, om verdier, kulturen. Isteden ble jeg altsaa sittende og vi ankom Vang Vieng Guesthouse etter 4-5 humpete og sproe timer.
Vang Vieng er og blir i mitt hode fulle, hvite idioter med en bucket med sprit i hver haand. Jeg ble med ut forste kvelden, men det var ogsaa den eneste. For meg er ikke Vang Vieng en av de plassene jeg er intressert i naar jeg er paa en tur som denne. Ivertfall ikke en plass jeg vil bruke for mye tid. Det er saaklart morro og dritfett aa mote nye mennesker, men de fleste her lever i en boble av en forlenget og etterlengtet russetid. Raveparty til sola staar opp, soppel og spy overalt og ingen respekt for hverken kulturen eller folket i byen. Jeg skriver bare om det intrykket jeg fikk. Mange av oss koste seg glugg ihjel der, og det er ingenting galt i det.
Har hatt fine opplevelser i Vang Vieng ogsaa, saa lenge man kom seg utafor festesentrum var lokalbefolkningen overmottakelige og ville mer enn gjerne ha noe med oss aa gjore. Vi fikk syklet i landsbyen, og ogsaa vert en dag paa trekking. Trekkinga var plassert i et paradis av fjell, fossefall, grotter og rismarker. Jeg og Tonje koste oss glugg ihjel her sammen med tre lokale guider som kunne akkurat nok engelsk til at vi hadde det knall sammen!
Etter nesten en uke i Vang Vieng, dro vi videre. En kort og grei busstur tok oss til hovedstaden i Laos. Vientiane. Dette var i total kontrast til Bangkok og alle andre store byer. Den var fredfull, vakker og trafikken var faktisk mulig aa krysse uten aa risikere livet. Jeg forelsket meg totalt i Vientiane, ivertfall etter jeg gikk til Scandinavian bakery og fikk kjopt fire bokser med etterlengtet svensk snus, produsert her i Laos. Det hjalp ogsaa godt paa med egen dobbeltseng og alenerom for aa samle krefter, og alt toppet seg da jeg gikk paa supermarked og fant rugbrod. svart rugbrod. Vi hadde bare to dager i hovedstaden, jeg kunne godt tenkt meg aa vert der lenger, men tiden begynner desverre aa lope fra oss.
Vi tok VIP buss videre til Savannakhet, og ble der en dag, for vi fortsatte videre mot Pakse. Kontrasten var store paa bussturene der vi paa VIP bussen hadde lenestoler, og til Pakse tok vi lokalbuss. Det er tydelig at det er alt for mye folk, og alt for faa busser. For alle skulle inn i en og samme buss. Vi ble presset bakerst opp paa motorkassa, sammen med 10 andre lokale, en scooter og litt bagasje. Denne bussturen var en opplevelse, og jeg angret ikke et sekund paa at vi dro med lokalbuss. For vert stopp kom enusiastiske kvinner inn og skulle selge kylling paa spyd, og for annet hvert stopp var det like imponerende at de klarte aa presse inn flere og flere folk paa bussen. Etter et par timer ble bussen tommere og vi hadde the time of our lifes.
Naa bor jeg og Tonje paa verdens kosligeste gjestehus her i Pakse. Maren, Ida og Linn fortsatte videre til 4 thousand islands, og vi moter de der om et par dager for aa saa krysse grensa til Kambodsja. Planen vaar var at vi skulle paa trekking, men jeg folte meg ikke sterk nok. Og det med god grunn da jeg vaaknet i natt med store magekramper. Var ikke noe bedre i dag tidlig, hadde feber og muskelsmerter. Tonje dro paa trekking, ikke en saa lang en som vi egentlig skulle, saa hun returnerer i morgen. Jeg ble altsaa alene igjen her, og ble bare verre og verre. Hypokonder som jeg er trodde jeg jo det var Dengue feber eller noe alvorlig. Jeg gikk ned i resepsjonen og den fantastiske betjeninga her kjorte meg rett paa sykehuset, paa scooter. Der ble jeg sjekket med en gang, blodtrykk, vekt og feber. Jeg fikk komme inn til lege med en gang, og tok blodprover. En time etter fikk jeg vite at det ikke var noe gale, selv om jeg skal inromme jeg trodde det da de bare snakket til hverandre paa laotisk, og ikke saa et pip til meg. Jeg fikk fire forskjellige pille pakker, og matte snakke vel og lenge med de for jeg var sikker paa at dette var trygt aa ta.
Jeg er hjertens takknemlig for at jeg har ei saa fantastisk mor som jeg kunne ringe midt paa natta, og som snakker med meg til alle tider selv naar jeg er helt urimelig og paa tuppa. Jeg kan heller ikke beskrive hvor sjokkert jeg er over den bra behandlinga jeg fikk av baade legepersonellet, og ikke minst min kjere venn fra hotellet som kjorte meg, ventet paa meg, hentet meg, og sorget for at jeg forsto alt sammen. Alle paa hotellet spor om det gaar bra, og gir meg alt jeg trenger. Jeg foler meg rett og slett ufortjent heldig, men de sa at dette gjor de med alle som blir syke naar de bor hos de.
Jeg er fra i dag av frelst av det laoske folk, og haaper paa at heksebrygget av noen medisiner skal gjore meg frisk saa jeg har krefter til Kambodsja!! - XOXO - Elna
- comments
Birgit Berg Fanatstisk skrivi Elna! Det hadde jeg ikke turt å tenke på at du skulle klare, så puslete som du var i natt! Godt med ordentlig behandling, både menneskelig og medisinsk! Denne bloggen var en spennende reise, igjennom Laos. Den var og en ærlig skildring av åssen du har det, og hvilke utfordringer du og også de andre møter, når sykdommen dukker opp igjen sånn som den har gjort nå! Jeg tror du klarer det, men det er best å ta EN dag av gangen! Så får mi se, som pappa sa :) Har deg i tankane tidlig og seint! Mamma
Ole Erik Hei på deg Elna. Håper medisinen hjelper og at du blir frisk nok til å fortsette. Lykke til og god bedring. :-)
Maris Las heile innlegget og tenke berre kor utrulig spesiell og minneverdig dinna turen må være for dokke! Skal ikkje sjå vekk ifra at ej en gong kjem til å våge mej på en slik tur sjøl. Virka heilt fantastisk og utrulig lærerikt å være i so nær kontakt med en so annaleis kultur. Og Vang Vieng hørtes skikkelig crap ut slik du opplevde det, off haha! God bedring!!
perdis Hei Elna :) Det er ikkje sikkert du kjenner meg, men eg er mor til Jens Olav og Mirsti. Mirsti var jo på samme plassene som du er no i fjor vår. Det var spanande og følge med dei. Det er flott å lese om alt du skriv, opplevelsar på godt og vondt. Håper du blir fort frisk igjenn, slik at du kan få reise vidare og mor her heime slepp å bekymre seg for deg. Lykke til vidare Elna og pass godt på deg sjølv :)) mvh Perdis Dankertsen