NSB får riktignok mye kritikk i Norge. Uvitende som vi nordmenn noen ganger er, slakter vi ethvert avvik fra tidstabellene mens vi indignert spør oss selv hva vi har gjort for å fortjene å bo i et land med så dårlige offentlige transportforhold. Hold dere fast; Thailandsk jernbanevesen får NSB til å fremstå som et selskap synkronisert med et atomur, et transportforetakenes svar på Greenwich sitt "Official Institute of Time and Mesurement". Forskjellen de to landene imellom er imidlertid Thaienes fullstendige mangel på aggresjon over at toget kommer en time eller to før eller senere. Når det gjelder både komfort og informasjon vil jeg også påstå at NSB ligger et hestehode foran. Nå har jeg riktignok ingen problemer med å dele en åpen sovevogn med 40 andre reisende, ei heller plages jeg av togførers tilsynelatende personlighetsforstyrrelse som medfører at de reisende til slutt begynner å vedde om vi etter neste stopp kommer til å rygge eller kjøre riktig vei. Det eneste jeg synes er litt dumt komfortmessig er at det trolig er umulig å komme fra en nattlig togtur i Thailand uten mer eller mindre alvorlige hodeskader. Dette skyldes sengeavlukkenes standardmål på 1,60 i kombinasjon med et skinnenett mer ujevnt enn allmennkunnskapene til Jan Thomas.

Men først: Fullmånefesten ble avholdt etter alle kunstens regler 10 februar. Og den skuffet ikke. Mellom 20 og 30.000 dansende og glade mennesker over en hel strand er aldri å forakte. Jeg fant det imidlertid fascinerende hvordan alkoholutsalgene promoterte sine varer. De var organisert i små boder som sto på rad og rekke langs den enden av stranden som vender opp mot "byen". Salgsstrategien var todelt, og identisk for samtlige. 1. Rop til forbipasserende! Ikke henvend deg, ta kontakt med eller anmod… ROP at du har alkohol til salgs. 2. Bruk ett stykk plakat på forsiden av boden som kan fange potensielle kunders oppmerksomhet. En skulle kanskje tro at en slik plakat lød noe slik som "Vi selger byens beste øl og buckets" eller "Kom og kjøp hos oss!" (på engelsk vel og merke). Men nei. På plakatene sto det heller ting som "I Love you" ,"I always loved you. Beer and buckets", "f***ing cheap buckets", eventuelt bare "f***!! Buckets!" Plakatmessig delte selgerne seg altså i to leire: sjarmer kundene i senk eller sjokker dem ettertrykkelig. Uansett; det var en fascinerende opplevelse å være tilstede på galskapen. Som lesere av denne bloggen allerede vet, oppførte undertegnede seg eksemplarisk, på grensen til nobelt gjennom hele natten.

Etter fullmånefesten dro jeg fra Ko Phan Gan. Som så ofte før gikk det en smule hals over hode og jeg endte opp på en ferge som tok 4 timer mer enn jeg trodde og til alt overmål endte opp et helt annet sted enn dit jeg mente at den skulle. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, og som plaster på såret fikk jeg et så inngående møte med Thailandsk jernbanevesen de neste 36 timene at jeg nå føler meg som en fullbefaren backpacker. Dessuten møtte jeg to amerikanske kvinner på veien som jeg nå har slått meg sammen med for et par dager. Og nå har jeg ankommet Kuala Lumpur, først og fremst kjent som åsted for en spektakulær scene i filmen Entrapment med Sean Connery og Catherine Zeta-Jones, dernest som Malaysias hovedstad og ubestridte finansielle sentrum. For å være helt ærlig synes jeg faktisk det er litt deilig med en dag eller tre i en moderne storby etter en måned med palmesus og hengekøye-idyll.

Jeg hadde to ting til jeg hadde tenkt å ta opp nå. Det ene var folk en møter underveis og det andre var at jeg nå har vært ute på reise en måned/har dratt fra Thailand. Jeg tror jeg vil si noe om førstnevnte nå, så skal jeg prøve å komme tilbake med en oppdatering til i løpet av de nærmeste dagene med en liten Thailandkavalkade med bilder og alt. For: flere har spurt meg om hvordan det er å reise alene og om jeg får noen venner på turen. Vel, det spørs litt hvordan en ser på det. Som backpacker på backpackersteder er du egentlig i en situasjon der det er utrolig lett å komme i kontakt med folk. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har kommet i prat med folk og endt opp med å diskutere alt fra hvor vi har vært så langt til livets store spørsmål. De fleste av disse menneskene treffer man imidlertid ikke igjen. Så er det noen som en avtaler å treffe igjen eller eventuelt henger med lenger enn bare dette måltidet eller denne bussturen. Av disse igjen er det noen du kanskje bor på samme sted som, gjør en aktivitet sammen med eller treffer igjen på en senere destinasjon. Da begynner en å føle at man kjenner vedkommende.

Alle disse møtene er hyggelige på sin måte. Men når noen spør meg om jeg har fått meg nye venner vet jeg ikke helt. Noen av de jeg dykket med på Ko Tao mailer jeg med, vi ble nok venner… Med Facebook er det jo lett å gjøre vennskapene offisielle og elektronisk bindene for all fremtid. Men mener jeg med hånden på hjertet at jeg har firehundreogatten genuine venner, slik Facebookprofilen min for øyeblikket viser? Som den relativt sosiale personen jeg er, trives jeg når jeg blir kjent med nye mennesker, men jeg kan ikke kalle hver og en av dem mine venner av den grunn.

Av og til føler jeg meg tvert i mot litt ensom her jeg reiser rundt i verden alene. Men det er fint det også, å kjenne på at det er noe bra hjemme i Norge også, først og fremst nettopp venner og familie, at jeg ikke trenger å grue meg til reisen er over (for det er definitivt stunder der jeg vil at dette aldri skal ta slutt).

Og nå kommer jeg på at jeg gleder meg utrolig til å besøke Erling Andreas og Lisa i Australia om et par uker! Erling og jeg var på Ten Sing Norway sammen i 1998-1999 og Erling er, til tross for at vi ikke snakkes ofte og bor på hver vår side av jorden, en ekte og god kamerat. Lisa er hans nydelige kone og grunnen til at han har gjort Australier av seg.

Jepp. Det var dagens innlegg. For mye tårevått tåkeprat om vennskap på slutten i dag, sier du? Fortvil ikke! Neste blogginnlegg blir en heidundrende Thailandkavalkade. Gled dere!

Håper alle der hjemme har det perfekt! Tusen takk for meldingene og mailene. Dere er snille;)

Øystein.