Da har vi vært i Morogoro, Tanzania i 3 uker allerede. Tiden går så fort, når det er så mye spennende, nytt og lærerikt og oppleve. Nå har det også kommet ned ei dansk jente som heter Kirsten som bor hos en lokal familie, men jobber på samme sted som oss. Veldig ålreit å bli kjent med flere :)

Jeg har da funnet ut på disse tre ukene at kjendislivet ikke er noe for meg. Det å bli nedglant fra morgen til kveld er noe ubehagelig i lengden, men jeg prøver å tenke at når jeg kommer hjem har jeg fått nok oppmerksomhet for 5 år, så det kommer noe positivt ut av det ;) Morogoro er ikke noen turistby og ser nok sjeldent Mazungoer (hvite folk). Ordet mazungo hører vi vel kanskje 15 ganger om dagen. Men folk er forsatt like imøtekommende og hjertelige og jeg tror de er like nysgjerrig på oss som vi er på dem.

Vi har også vært så heldig og få være med Lamuel (masaien på Mehayo) på MasaiMarked og for en utrolig opplevelse! Taxituren tok 45 minutter, men med godt selskap, blide folk og Dj Meliki gikk det ganske radig. Når vi kom frem fikk jeg en overveldet følelse. For et flott og pent folkeslag! Flotte mørke mennesker, med en spesiell holding, alle har masaidrakter, smykker, staver, store kniver og er veldig annerledes på en spennende og pen måte. Vi gikk og tittet oss litt rundt og det er som å være i en annen verden. Masaiene er jo kjent for at kuer er guds gave til masaiene så det var en hau av «frittgående» kuer, som min søster ville ha sagt). Vet ikke om man kan kalle de kuer da de har store pukler som en kamel og en ekstra hake - morsomt men litt skummelt også). Det var stort utvalg av klær og forskjellige småting som er selvlagd, masaiutstyr, ferskt kjøtt som grilles på stedet over et bål og mange små bungalower som man kan sette seg ned og spise og drikke. Vi var så heldig at masaimarkede ikke var et typisk turist marked så vi fikk oppleve den ordentlige masai kulturen.

Etter en fullsatt uke og masai marked, bestemte vi oss for å kose oss litt og hva er vel ikke bedre enn å reise på en stor boksekamp i Tanzania? Yes, våres lørdagskveld gikk ut på å se boksekamp på en nesten full arena hvor stemningen var på det høyeste. Utrolig å få være en del av det! Etterpå tok vi turen ut (med masse lokale) og fikk bevegd litt på hoftene. Her nede kan jo ALLE danse og de er FLINKE til å danse også, så jeg ble for det meste bare stående å glane.

Jeg synes bussturen fra Dark City (der vi bor) til Morogoro town fortjener et eget avsnitt. La meg begynne med å si at bussene går når de vil og når de er fylt opp. Bussene er som minibusser hjemme og skal vel gjennomsnittlig ta rundt 20 folk hvis ikke mindre. Her fyller de bussene HELT fulle og når du ikke trodde det var sjans til å få inn ett menneske til, klarer de å dytte inn 4 til. Så sammenlagt kan de vel klare å få inn 35 stk. Det er en opplevelse i seg selv. Man skal heller ikke ha særlig problem med intimkontakt eller nærkontakt på disse bussene, for det får du nok av ;) Men om ikke det skulle være nok, så er bussene så gamle og rustene at de detter nesten fra hverandre. Noen seter sitter ikke fast(så en får god trim i leggmusklene og alle andre muskler egentlig), og noen gulv er så opprusta at hvis det har regna på sandveien, kjenner du det spruter deg opp over legga når du sitter INNI bussen. Priceless! Kan bare oppleves i Afrika!

Vi har selvfølgelig tilbragt mye tid på Mehayo. Lært oss å kjenne stedet, barna og prøver sakte men sikkert å vende oss til Afrikatid. Foreløbig har vi for det meste lekt med barna og matet kyllinger. Det var morro å mate kyllinger, så jeg lurer på om jeg ikke skal bli bonde når jeg kommer hjem.. Barna og de utviklingshemmede er en kategori for seg selv! De er så blide, hjertelige og veldig kontaktsøkende. De virker så lykkelige over de små tingene og de små gledene i livet. Alle barna kaller oss dada, som betyr søster på norsk og de kommer løpende mot oss med klemmer hver gang vi kommer. Mr. Mihayo (han som er med å driver stedet) er en eldre mann som man rett og slett bare blir glad i. Man merker at han har utrolig mye omsorg og kjærlighet å gi og han er veldig nysgjerrig på kalde Norge og er fascinert av snø, skiturer og biler som er ned dekt av snø. Så Tina, Ida Mari og pappa - dere har blitt kjente her nede ;)

Nå reiser vi til Zanzibar i morgen (forhåpentligvis, hvis vi blir ferdig med den teite eksamen). Det er en musikkfestival på Zanzibar med 400 lokale artister, fra onsdag til søndag, så jeg gleder meg utrolig masse til å oppleve Afrika's store musikkfestival også håper jeg jo selvfølgelig på mye bra trommeslagere, reggaemusikk og det skal bli VELDIG godt å endelig få bade! Hele den europeiske gjengen - dansken, finskene og oss norske reiser sammen, så det tror jeg blir en opplevelse jeg sent vil glemme.

Håper dere koser dere hjemme i kalde Norge. Her er det nærmere 40 grader, stor sol, grønt og en vakker natur.

Ukenes swahiliord: - Karibu - velkommen

Habari - hvordan har du det?

Nzuri/ Safi - Fint

Hapana - Nei

Ndiyo - Ja

Chakula - mat

Maji - vann