Etter noe som føltes som en tre-timers flytur sitter jeg da på Singapore flyplass og venter på neste 7 timers flytur til Sidney. Siden jeg fikk akutt savn til min kjære og de nære hjemme da jeg gikk ombord tenkte jeg at jeg bare skulle sove "litt" også skulle jeg se meg en film. Det neste jeg visste var imidlertid at lysene ble slått på og en dame sa med litt gebrokken engelsk; "we are landing in 20 minutes, please put your table up and your chair in a upright position". Forskrekket over at jeg hadde sovet bort hele flyturen tok jeg av meg flysokkene (som viste seg å ikke være flysokker, men knesokker!!!, ja, jeg hadde pakket feil), tok luften ut av hodeputen min og innså at jeg aldri hadde fått tid å ta på meg reisesyke-båndene :P

Det er rart hvordan man plutselig føler seg så langt borte når man reiser til andre siden av verden. Det er liksom ikke bare å ta opp telefonen å ringe hjem, og man må alltid regne på hva klokken egentlig er hjemme og hvilken dag de har. Nå f. eks så går jeg nesten glipp av hele 14. juli 2009! Den eksisterer bare noen få timer for mitt vedkommende - ganske rart hvis tenker på det. Jeg innser jo naturligvis at man får tid til å tenke på mye rart når man reiser alene, men hva er det jeg alltid sier; det er godt å få brynt hjernen!

Når jeg sitter her midt på denne flyplassen jeg trodde skulle være så mye større, går det opp for meg hvor utrolig små kineserne egentlig er! Man har jo selvfølgelig sett dette før, men når de kommer i flokk på 20 - 30 stykker blir effekten så mye mer forstørret! Alle med kort hår og samme type trekk i mine øyne. Det at alle går med munnbind hjelper jo ikke på at jeg synes de er dønn like(!)

In the end er det vell bare å si at jeg gleder meg til å møte reisefølget mitt om noen timer og slippe replikkene jeg har måttet ta i dag; "No, it`s just me!".

So long my friends! <3