What a day-what a day. Tidlig start fra Baucau hvor vi først hadde frokost med våre beste aussies venner, Todd, Jack og Bowe. De tok oss senere til Manatuto hvor vi hadde avtalt å møte Anne Berit kl 9. Seks personer i bilen og den minste, Anna, måtte sitte i bagasjerommet med alle koffertene. Etter mange humper og svinger var vel denne bagasjen heller over og under henne enn ved siden, men hun smilte hele veien. Alt for å slippe gale bussturer, selv om det var veldig morsomt!

Vi ble sluppet av i Manatuto og i samme øyeblikk som de andre kjørte avgårde kom Anne Berit rundt hjørnet i sin hvite massive 4x4 Landcruiser ved navn Tropie. Det var en stor glede å se henne! Og hun viste samme gleden. Sammen handlet vi litt grønnsaker på markedet der, for Weberek hadde ikke det samme utvalget. Det var fantastisk å høre Anne Berit snakke på tetun, deres lokalspråk, og så flink som hun var. Det språket høres ikke ut som noe annet.

Fra Manatuto dro vi til Seurtulan hvor vi hadde lunsj med Anne Berits kollegaer. De bygger opp totalt 37 hus og 14 gjenstår. Det var morsomt å se og hun kunne også vise oss en skole som Norge hadde bevilget penger til. Lunsjen var fylte crepes med kjøttdeig, linser og erter i en saus og med ris til. Overraskende godt.

Vi måtte skynde oss videre for det gjensto enda 4 timer før vi ville være fremme i Weberek. Og det var spesielt en bakke Anne Berit var engstelig for, særlig hvis det kom nedbør. Veien fra Manatuto til Weberek går opp og gjennom fjellene. Det var store stigninger, veldig dårlig vei i form av huller, asfalt, grus, elver, dyr som krysser, og dårlig sikt. Men utsikten var upåklagelig og til tider skremmende.

Alle turer her er gode romperistere, men denne over fjellet tok kaka. Det var godt å komme ned etter tre timer og se en rett strekning. Og noe annet som var bra med det var at regnet nærmet seg kjapt bak oss og AB kunne trykke litt mer på gassen. Tror gjennomsnittshastigheten lå på ca 15 km/t over fjellet og til tider virket det for fort! Men dessverre rakk vi ikke frem til bakken før regnet. Regnet kom og vi måtte gå de siste kilometerene inn.

Anna og jeg i slippers i gjørme er ingen bra kombinasjon. Av med slippersene og å gå barbeint. Ha! Det var lettere sagt enn gjort. Med sekk på ryggen, bratt gjørmebakke, og ting i hendene var det så vidt vi komme opp uten å falle. På første topp møtte vi 20 menn som skal fikse denne forferdelige veien. De kunne gi Anna og meg hver vår stokk, og fem av de fulgte oss hele veien inn. Brukte vel nesten en time på å gå inn. Folk hilste oss vennlig og de var veldig glade for å se " Anni", som de kaller henne.

Så deilig det var å komme frem. Fint hus med stor hage. Vi måtte ordne og vaske litt i huset før middag. God dag og meget opplevelsrik, vi sovnet som stener alle mann.