Ja…så har det gått opp for undertegnede at vi er i the REAL Australia. Nå har skiltene begynt å komme overalt med advarsler om krokodiller, haier, maneter, slanger og dingoer. Noen steder hvor ikke vannet er helt krystallklart føler jeg ikke alltid for å bade lenger. En 13 år gammel jente som lekesurfet på et brett for bare 9 mnd siden ble angrepet av The great White Shark og ble et ben kortere..men berget livet (den måneden i Australia var det 3 store haiangrep). En dingo angrep en 9 år gammel gutt så han døde av skadene, mens manetene tar liv både titt og ofte (og det går fort, etter man har vært i kontakt med dem kan man være død på 4 minutter og det er voldsomme smerter)
På strendene er det på de mest utsatte stedene satt ut edikkflasker som lindrer og dreper de trådene som ligger utenpå huden.
Krokodillene "tror" jeg liksom ikke er der….men det er jo de dumme turistene, som meg, som blir tatt. Lokalbefolkningen her lufter ikke engang sine hunder ved enkelte vann, i redsel for at de kan bli tatt av krokodiller.
Jeg hadde nok vært et skikkelig bra herregårdsmåltid skal du se (krokodillesafari skal vi på når vi kommer litt lenger opp.).

Etter x antall timer på buss ankommer vi Hervey Bay. Vi er så heldige å treffe full blink på hotellet og flytter inn hos Vicky og Don på deres familiehotell. De duller og steller med oss og vet ikke hva godt de kan gjøre for å få vårt besøk til å bli mest mulig fullkomment. Det er et leilighetshotell, så vi har et lite kjøkken slik at vi kan ordne oss litt selv. Dagene tilbringes på vår egen Robinson Crusoe strand og livet er topp. Anna gjør hauger med lekser, for her nede blir det skippertak når en føler for det.
Jeg for min del nyter av og bare se og høre på menneskene rundt meg. Australiensernes herlige aksent og væremåte går meg rett i hjerte. Et av høydepunktene disse dagene i Hervey Bay er når jeg hver morgenen klokka 06.00 sitter på verandaen med kaffekoppen . Don, husverten, kommer ruslende og slår seg ned for en morgenkaffeprat mens horder med røde, gule og grønne papegøyer sirkler rundt i palmene. Det er like fantastisk som det høres ut som og jeg hadde ikke forventet det (vet ikke hva jeg hadde forestilt meg). Vi lager "brekkie" (australske slangen for frokost) hver morgen og nyter lange frokoststunder med store smil om munnen. Her kunne vi ha bodd !

Etter 3 dager total avslappning hos Vicky og Don er vi igjen klare for å oppleve, oppleve, oppleve.
Vi blir plukket opp av reiseselskapet utenfor vårt hotell og etter en time med buss og ferge ankommer vi Fraser island, verdens største sand øy. 12 mil lang og 15 kilometer bred. Vi har store forventninger til denne turen da vi har lest at Lonley Planet har rangert denne øya til å være en av topp 5 vakreste øyer i verden!!?? (og la meg si det sånn, de pleier å vite hva de snakker om).
På øya blir vi tatt imot av Big Jon, som er vår guide og sjåfør de neste dagene (en herlig ekte Aussi ) i en firehjuls drevet buss. Bussen er den samme som mange bruker i Paris-Dakar løpet, så vi skal nok komme oss frem. Vi har to dager og en overnatting på oss til å utforske øya. Første stopp er Indian Head.
Dette er en hundre meter høy klippe på enden av øya. For å komme dit må vi, som Jon sier kjøre motorveien!! Eneste veien på øya med 80 km/t fartsgrense, viser seg å være en kjempestrand som er milelang. Vi kjører helt i vannkanten med bølger store som folkevogner rundt oss i 80 km/t og vi lurer på om dette skal gå bra. Det gjør det selvfølgelig, selv om bussen ved et tilfelle fikk bunnluken slått opp og hundrevis av liter vann sprutet over oss. Vi fant også ut at motorveien også fungerte som flyplass da småfly begynte å parkere ved siden av oss bussene. Indian Head klatret vi opp på i løpet av en halvtimes tid (puh..det er 40 grader her )og på veien opp hadde vi ørken på ene siden, regnskog på den andre og åpent vilt hav utenfor oss. Fantastisk skue. Det vakreste jeg noen gang har sett. Vi så rett ut i havet fra en klippe som gikk hundre meter rett ned, og på hver side så vi hvite sandstrender som strakk seg så langt øyet kunne se. Rett og slett fugleperspektiv!!?? Dette er en naturopplevelse som jeg aldri tror vi kommer til å se igjen. På veien ned traff vi for øvrig en australsk slange i solsteken. Så ufarlig ut, men vi holdt god avstand for sikkerhets skyld. 19 typer slanger finns på denne øya og kun fire er ufarlige. Resten dør man av!!?? Angst!!…men som Big Jon sa når han sendte oss gjennom regnskogen alene :If you should see them, dont look them in the eyes, they are everywhere all the time. Just get use too it! Jeg smilte til han og sa yes yes…men hadde egentlig lyst til å hoppe opp på ryggen hans og bli der. Jørn og Anna ble i ekstase og gikk og speidet etter dem….mens jeg og Johanne gikk veldig veldig fort! (som dere skjønner er vår familie totalt splittet i to på enkelte punkter).
Andre ting vi fikk streng beskjed om å passe på var Dingoene. De australske villhundene som finns her. Vi så mange, og hver gang ble vi tilsnakket av Big Jon, om ikke å gå mer enn fem meter fra ungene og han avsluttet med å si: Remember i told you about the nine year old boy that died!. Oh yes, yes..giv akt og øynene på barna hele tiden.
Vi besøker Eli Creek en stor elv på øya som hver dag pumper ut 150 millioner liter vann i Stillehavet. Jentene hopper uti på toppen og flyter med strømmen nedover helt ut i havet. Krystallklart vann og frodig natur hele veien. Jentene deler for øvrig svømmeturen med meterlange åler som vi ser hele tiden. På veien tilbake til hotellet stopper vi ved skipsvraket "Maheno" en avdanket passasjerdamper som strandet på øya i 1936. Kvelden tilbringer vi på hotellet sammen med alle våre nye venner (from all over) og Big Jon. Han og Jørn blir "Buddys" og kanskje tar de begge en øl eller to for mye (jeg tror jaggu Jørn hadde Australsk "slæng" på engelsken den kvelden). Jentene og jeg legger oss og lar gutta nyte kvelden( det er ikke lov til å ha barn i barer her etter klokke 20.00 ).
Morgenen etter, alle sammen tidlig opp (he he ..jeg er frisk og rask). Vi skal til Lake Wabby, en liten sjø midt inne i enden av en ørken. På den ene siden er det ørkenlandskap og på den andre siden regnskog. Sjøens farge er irrgrønn og helt ren. Vannet i sjøen her har blitt filtrert gjennom ørken sand i hundrevis av år og er bebodd av store ferskvanns maller. Her måtte vi også ut å gå litt (litt og litt spør du meg, 45 minutter i stekende hete er ikke "litt"), men tilfredsstillelsen med å hive seg uti vannet når man omsider kom frem var deilig ( tenkte ikke da på at man faktisk måtte gå samme vei ned igjen). På agendaen for dagen står også et besøk til Lake Mackenzie som er alt annet enn grønn. De sier at målestokken på krystallklart vann er tatt utifra denne sjøen. På dette besøket måtte man ikke vandre mer enn 300 meter, men til gjengjeld måtte man "vasse" gjennom meterlange øgler som vraltet omkring (hadde nok heller tatt meg en gå tur, jeg for min del). Anna og Jørn derimot var på fotosafari og var i nærkontakt med de ekle dyrene (her skulle du ha vært Fredrik!). Vi bader i verdens klareste vann og nyter resten av dagen på kritthvit sand. Fraser Island har vært et eventyr som vi aldri vil glemme.

Den store Syklonen "Uluhi" herjer Austarlias kyst rundt Queensland, og her er vi! Vi er ikke redde foreløpig, men blir litt stresset av å hele tiden bli fortalt at ..i kveld treffer den land. Fiji, som vi reiser til om en uke er truffet og de er meldt om døde helt oppe på øyene i nord. Vi får ta oss en sjekk innen vi flyr ut i havgapet. Vår reise så langt har vært helt uten problemer så vi får håpe det forsetter sånn.
Den kommende uken skal vi lenger nord og høydepunktet blir vel Great Barrier reef, hvor vi skal ut å dykke. Et nytt punkt på Jørn`s " what to do liste" skal hukes av. Han håper selvfølgelig å møte svære hai jævler!!?? Vi skal også komme oss en tur innover i bushen og bli Cowgirls..Jiiiha!
Til Jørns store fortvilelse har jeg funnet verdens fineste hengekøyestol her i Australia, men som Jørn sier: Det går ikke Cilie, vi kan ikke bære på den store dingsen!? Alt ting går sier Jørn alltid, og møter seg selv i døren. Så nå er jeg en hengekøyestol rikere (og jeg vet at Jørn kommer til å sette pris på den en vakker sommerkveld, sammen med mine vietnamesiske lamper, jeg bare vet det.).

Jeg hører at våren, i alle fall, har begynt og våkne hjemme i Norge, selv om den ennå ikke er i full blomst. Vi her "down under "unner dere alle det.
Påsken står for døren og mange av våre venner inntar påskefjellet (og noen av våre venner tar påsken sammen med oss i L.A, Juhu, vi gleder oss) . Vi benytter anledningen til å ønske alle en riktig GOD PÅSKE…ta vare på fridagene og nyt livet sammen.
Vi blogges!!