Profile
Blog
Photos
Videos
Vekkerklokken ringte kvart over 8. Jippi, det e lørdag, det e fri, det e helt!!!!
Og vi får besøk fra NORGE!!!!
Greit, vi var ikke så entusiastiske da klokken ringte, men vi kom oss ut av sengen. Inn i treningstøyet og klar for litt frokost. Jeg helte oppi litt konflakes til oss begge to, og skulle helle melk opp i. Der kom det bare klumper ut. ÆSJ. Vi hadde dårlig tid, bussen gikk om bare 10 minutter. Så det ble noen tørre skiver, som vi trøkket i oss mens vi løp til bussen.
Bussen var tidlig ut, så den kom akkuratt når vi løp ut døren. Svenskene måtte løpe alt de kunne, da de var enda seinere enn oss. Bussen var noen minutter tidlig ute.
Bussturen tok ca 30-40 min. Men det var helt greit, da fikk vi litt tid å våkne ordetlig på. Tommy hadde til og med stått opp på natten for å se United-gutta spille kamp. Heldig vis vant de, men han var ikke sånn super fornøyd. 1-0 på hjemmebane.... Vi kom oss av bussen og begynte å gå mot Koko Head. Litt anerledes enn Diamond Head. Her var det ikke noen kiosker med burgere, eller vannselger. Sikkert ikke så mange feite Amerikanere som orker å begi seg ut på en sånn tur.
I enden av bakken møtte vi noen av de andre Norske jentene som var på vei nedover. Svette og gode. De sa det tok ca 20 min opp og at det var fantastisk utsikt på toppen. Så vi lappet i vei meg godt mot.
Man kan sammenligne denne turen med Stoltze Kleiven hjemme i Bergen. Det er bare bratt, bratt, brattere, brattest. Det var heller ikke veldig mye sol den dagen, alikevel rant svetten på oss alle. Karl løp oppover baken som en fjellgjeit, så vi andre følte vel at vi trenger å trene litt kondisjon... Etter 5 minutter opp i løypen følte vi at vi hadde gått i ca 20 min og måtte ta en pause. Og da føles pluttselig 20 minutter veldig lenge ut, og toppen var laaaaangt laaangt der oppe. Men bare for å få sagt det, så gikk vi forbi de fleste på veien. (Bortsett fra en jente som gikk turen 3 ganger, mens vi gikk 1)
Det lå store stokker hele veien. Minner om jernbarespor. Så det har sikkert vært en utkikspunkt under krigen og så har de heist vogner opp over sporene. Et sted på veien var sporene ganske høy over bakken og det var ganske ekkelt å gå oppover det, men vi klarte oss alle tre. Etter 10 min i bakken måtte vi nok en gang ta oss en pust i bakken for nå var det begynt å bli veldig bratt. Sånn som med rekkverket opp mot ulriken.
Vi gikk og vi gikk, svetten rant, og pulsen var så og si på max. Men humøret var på topp, vi var jo klar for å se utsikten og ta masse bilder. Photo shoot følger jo alltid med når man gjøre sånne ting som dette. Nesten på toppen møte vi på en dame som hadde hunden sin på ryggen. Fantastisk! MEn eg skjønner det godt, for det kan sikkert være farlig for små hunder å gå nedover en sånn bratt løype. Det er ikke som å gå i naturen, men mer som å gå i trapper.
Endelig på toppen! Å det var deilig. Drikke litt vann og sette seg ned og kvile beina. Så gikk vi litt rundt og så på utsikten. Helt utrolig. Havet ser så flott ut her!
Vi ble vel på toppen kanskje en halvtimes tid, tar tid å ta bilder... hehe Så bare det nedover, og det var ikke bare bare. Lårene var ganske slitne så beina skalv. Men det gikk i allefall fortere enn opp. Og vips etter kanskje 15 min så var vi trygt nede på bakkenivå igjen.
Så da var det bare å vente på bussen tilbake til Waikiki igjen. Og dagen var fortsatt ung, bare halv 12! Alle sammen var enig om at det var en flott tur og en fantastisk dag! Så dette kan vi tenke oss å gjøre flere ganger. Tommy hadde til og med energi og løpe opp siste bakken til busstoppet og, så det var ikke så tungt! Ikke når man er vant med å gå på Ulriken
Så nå gleder vi oss masse til kvelden, for da får vi besøk av Caroline, Magne og Sondre. I skrivende stund sitter de på flyet som tar de fra fastlandet og over til Hawaii.
- comments
Trine dere må kose dere masse med besøket! :) skulle så gjerne kommet en tur selv, men det e travelt for tiden ;) Traff forresten mini-Maren på hotellet vi bodde på i Oslo igår ;) det e et lite land vi bor i ;) Hun ligner veldig på deg, Maren! :) klem