Profile
Blog
Photos
Videos
Onsdag 04.02
Vi avtalte at en bil skulle hente oss utenfor hotellet 7.30. Lå nok litt lenge i senga og hadde beregnet 10 min til å pakke alle tinga våres før bilen hentet oss. Men 07.20 banker det på døra og transporten står klar utenfor. Sekkene var ikke pakka, og vi måtte slenge alt sammen i full fart. Fikk betalt og lagt sekkene i bilen. Litt tidlig og stressfull start på dagen. Bussen kjørte sørover mens temperaturen steg til nye høyder.
Klokka 3 siger vi ut i den tidligere hovedstaden i Sør Vietnam, Saigon. Da Nord Vietnam i 1975 erklærte Vietnam for fritt forandret byen navn til Ho Chi Minh City, for å hylle frihetskjemperen. Men navnet Saigon brukes fremdeles av de fleste i lokalbefolkningen. Vi blir mast etter med en gang vi tar på oss sekkene, Cheap Hotel, Taxi, Motorbike?? Vi hadde allerede bestilt overnatting og fant heldigvis fort fram til hostellet Yellow House. Helt greit rom med 2 senger, bad og tv. Faktisk var dette det første hotellet vårt på turen som var slik bildene på hostelworld viste. Vi gikk ut for å spise middag og plutselig dukker de 3 norske vi traff i Nha Tramg opp. Liten verden. Prisene på mat og øl er mye høyere her enn i Dalat og Nha Trang. Gikk etter maten videre med nordmennene til en bar. Vi ville ha nattmat etter noen timer og fant et tilfeldig gatekjøkken som serverte diverse kjøtt og nudler. Dette gir ordet gatekjøkken ny mening, kjøkken på gata. Trur ikke mattilsynet hjemme ville godkjenne det akkurat, dårlig med hygiene her for å si det sånn. Men med så mange lokale sittende å spise kunne man umulig dø av maten. Vi spurte etter Com Ba, som betyr ris og beef. Maten smakte godt og vi gikk tilbake til baren igjen. Det ble mye godt i glasset før vi tok endelig kvelden. Hostellet vår var heldigvis nabobygningen så det var ikke vanskelig å finne veien hjem.
Torsdag 05.02:
I dag var det godt å sove lenge. Vi hadde ingen planer, bare gå rundt å kikke. Gikk bort til et stort marked midt i byen og ble nedlesset med selgere som ville selge oss alt av klokker, solbriller, spisepinner, parfyme, t-shorter og andre klær. Alt var selvfølgelig fake. Kjøpte Calvin Klein - Eternity parfyme (som i Norge koster 350 kr) til 35 kr. Men det viste seg da jeg åpnet pakka at den var meget utvanna og hadde lite lukt. Noen t-shorte damer holdt meg fast i hånda og nærmest tvang meg til å kjøpe. Fikk tak i 3 billige jobbe t-shorter, egentlig pris 80000 Dong pr stk. Etter flere runder med pruting ble prisen 30000 D pr stk (15 kr). Tintin i Vietnam, Hard Rock Cafe Saigon og en rød med en stor gul stjerne i midten. Det pussige er at det ikke finnes Hard Rock Cafe i Vietnam, myndighetene har forbydd alle slike vestlige (amerikanske) matkjeder. Ingen Mc Donalds, ingen Burger King, ingen Starbucks.
Alt kan prutes på. Og får du ikke prutet ned til det du vil gi for varen er det bare å gå så kommer de etter deg og aksepterer en lavere pris.
Etter shopping på markedet som var en meget sennende opplevelse gikk vi opp til Saigon War Museum, et museum som har bilder og gjensander fra Amerika krigen. Gamle amerikanske fly, tanks og kanoner. Museet har også en stor fotoutstilling med bilder tatt av militærfotografer som var med troppene på slagmarken. Et bilde viser mor og to barn, alle med ansikter fylt av frykt. Teksten under sier følgende "2 soldater peker på disse sivile med geværene. Plutselig roper fotografer HOLD slik at kan lime dette synet til filmrullen. Rett etter at kameraet gir fra seg en bekreftende lyd smeller det i geværene og alle faller om døde".
Etter museet går vi til postkontoret for å sende ny dose med forsyninger hjem. Spisepinner, noen slips og en skreddersydd vietnamesisk nasjonaldrakt Kendra kjøpte dagen før. Nå skal hun bringe et lite stykke vietnamesisk kultur til nordlige breddegrader. Avsender er igjen Kate fra USA slik at toll og skatt unngås.
Treffer på de 2 gutta fra England vi delte rom med i Nha Trang senere på kvelden. Det blir mat og noen runder med drikke før passet stemples til drømmeland.
Fredag 06.02.
Vietnamesere i sør er mye mer vennlige enn vietnamesere i nord. I nord (Hanoi) er folk frekke, masete og ble sure når vi sa nei til motorbike og taxi. Alt handler om å få pengene til vestlige turister. Men her i Saigon smiler folk selv om vi ikke vil ha tjenestene de tilbyr. De er mer rolige og avslappet. Mye av grunnen er nok at i nord kjempet Ho Chi Minh og hans hær frem kommunismen med dårlig økonomi og presset fram lav levestandard. Sør Vietnam var alliert med USA og pengene til krigen kom fra statene, ikke fra landets egen økonomi. Man merker mye mindre kommunisme her i sør.
I dag tok vi bussen 40 km ut av byen for å besøke Cu Chi Tunnels. 4 mil tok nesten 3 timer med buss, grunnet masse trafikk og lange køer. Det er sånn hver dag, umulig å ha kjøretøy i denne byen. Viet Cong, soldatene til Nord Vietnam, startet å bygge disse tunellene på midten av 1940 tallet for å frigjøre landet fra Frankrikets kolonistyre. Det var disse tunellene som bidro til at nord vant over sør 30 år senere, at flagget med sigden og hammeren i dag brukes over hele landet. Tunellene var på det lengste 250 km og strakk seg helt til Kambodsja. Vi fikk en guidet tur rundt på området for å se hvordan livet til soldatene var under krigen. Tunellene kunne være på 4 nivåer, størrelse på 80 cm * 80 cm Noen tuneller begynte med en høyde på 1 meter og ble trangere og trangere jo lengre inn i tunellen du kom. Hensikten her var å lokke amerikanske soldater inn i dit og få de til å sette seg fast, for deretter å la de ligge til de døde. Det var toalett, møterom, soverom, kjøkken og sykehus, alt under jorda. De soldatene som ikke ble lokket ned i tunellene ble tatt i feller og av snikskyttere. VI fikk prøve å krabbe 40 meter i en gjenværende tunell. Dette var ikke stedet for å få klaustrofobi, det var skikkelig trangt.
Tilbake i sentrum igjen og nå var det på tide å dra til der frivillighetsarbeidet vårt skulle begynne. Vi skulle sove 2 netter i et gjestehus i Saigon og så få transport ned til My Tho i Mekong Deltaen søndag ettermiddag. Mens vi sto og ventet på taxi kom en motorsykkelsjåfør og tilbydde seg å kjøre oss. Jeg og Kendra med 2 sore sekker hver, et brett med øl og diverse andre poser. Ikke akkurat materiale for en stakkars spinkel moped. Men han ropte på kompisen sin og vi fikk lesset alt på hver vår sykkel. Satt bak og holdt godt fast mens han snirklet seg forbi all trafikk. Følte meg egentligrimelig trygg, de kjører i trafikken hver dag og har god oversikt. Mopedene holdt hele veien og vi kom oss helskinnet fram til gjetehuset.
Reglene til dette huset er inspirert av type folkehøyskole regler hjemme. Egne gutte- og jente rom, stille etter kl ti og døra blir låst 11.30. Man kan være ute lengre men da må man si ifra til de som eide huset og seneste tid da var klokka 3 på natta. Dette skulle ikke gjøres for mange ganger. Kendra og jeg ble stuet på hvert vårt rom. Utover kvelden møtte vi flere og flere av de folka vi skulle være sammen med i My Tho. Tilslutt var det 3 lærere og 7 husbyggere.
Gavin og Bianca: Et par fra Australia som er nygifte og valgte istedenfor gaver til bryllupet å få penger til 2 ukers husbygging i Vietnam. De var nå på bryllupsreise. Hyggelige folk.
Amanda: Dame på 42 år fra England som er på "last blast" alene, før hun skal hjem til kjæresten og starte familie. Skal bygge hus i 5 uker.
Will og Sam: 2 kompiser fra England, begge på 19 år. Skal jobbe som lærere på en barneskole, elever fra 6 til 9 år.
David: "Dave" som alle kaller han er født i England men flyttet til Australia som voksen. 34 år, husbygger i 4 uker og meget livlig. Alltid godt humør og sørger for god temning.
Claire: 20 år fra England, skal bygge hus i 4 uker.
Hannah: 22 år fra Australia. Lærer i 4 uker på skole for "gifted students", studenter mellom 16 og 19 år som er rimelig gode i engelsk. Hun tar lett kontrollen og er meget høylytt.
Kendra: Vil og rastløs jente på 23 år. Født i USA men bor nå i Norge. Skal bygge hus i 6 uker. Meget høylytt hun også, umulig å være i samme rom med over lengre tid. Det første hun sa var at hun lenger tilbake til snø og kulde i Norge…
Det er få folk inne, så jeg og Kendra går ut for å spise mat alene. Stopper ved noen stoler langs gata og setter oss ned. Her serverer de meget billig øl, og vi kan sitte og se på livet som beveger seg forbi. Vi går også innom et lite supermarked for å kjøpe med oss en Tiger hver og noe chips. Døra til gjestehuset er selvfølgelig nå låst, og vi må banke hardt på for å få noen til å åpne. Og klokka er jo bare litt før 11. Kommer inn og finner en del folk slengt på gulvet foran tvn med en tilfeldig film gående. Vi åpner forsiktig ølen og føler oss som skikkelige pøbler. Kommer busende inn på kvelden med øl og chips mens alle andre drikker cola og ser film.
Lørdag 07.02:
I dag er det infomøte kl 10 med Henry, han som er ansvarlig for prosjektet vårt. Vi får en del papirer og han gir oss et lite kurs i vietnamesisk. Har vært i landet i 4 uker men kan fremdeles meget lite av språket, det kan jo lønne seg når man skal jobbe med lokale byggere. Gleder meg nå til å komme ned til My Tho for å begynne å jobbe. Møtet varer en time og resten av dagen er fri. Går litt rundt og får kjøpt meg et lite anlegg: mini sub og 2 høytalere. Det er viktig å kunne spille musikk, ikke bare fra dårlige notebook høyttalere.
Det er en hyggelig gjeng alle sammen. Det skal bli godt å bo et sted over lengre tid og bli kjent med folk. Vi går alle ut for å spise felles middag på kvelden. Alle i gruppa utenom meg har engelsk som morsmål, og de prater enten fort eller med veldig rare dialekter, noe som gjør det litt vanskelig for meg å følge med i alle samtaler. Hvorfor er ikke norsk verdensspråk?? Går lettere og lettere å prate utover kvelden, i takt med inntaket av øl.
- comments