Profile
Blog
Photos
Videos
Fra fyll og fanteri flyktet vi fra Vang Vieng og oppoppopp til Luang Prabang. En dyr liten perle av en koloniby, omringet av fantastiske fossefall og nydelige fjell. Når jeg sier dyr mener jeg at vi fort må betale opp imot 40 kroner for et måltid og kanskje 20 kroner for en øl. Uvant og ukult. Kroppen verker etter oppholdet i Vang Vieng. Begge har vi pådratt oss en liten forkjølelse og ørlite halsvondt. Men dette er på langt nær et klagebrev. Jeg har det fortsatt utrolig, og disse plagene er fullt og helt pådratt av meg og bare meg. (Med en ørliten dytt i ryggen av fest og moro!)
Luang Prabang skulle vise seg å by på noe heelt annet! Og takk og lov for det. Vi møtte igjen Aussie-favorittene våre som hadde flyktet opp en dag i forveien. Sammen med dem skulle vi nyte late dager, noe alle så fram til. Lazy day number one bestod av en FANTASTISK tur til Kuang Si fossefall. «If this isn't heaven, then what is?». Bare bilder kan beskrive hvilken perle vi fikk oppleve. Vi beundret turkist vann, badet i turkist vann, slang oss uti turkist vann, tok bilder av turkist vann og var opp-etter-øra fascinerte av turkist vann. WOW.
Dagens beundring ga oss lysten på mer av Luang Prabang, og på kort tid hadde vi booket en
to-dagers trekking med overnatting i landsbyen Hmong village. Jeg tror ikke vi da visste hvilken utfordring vi skulle begi oss ut på.
Etter en times kjøring bort fra byen, slang vi pikk-pakket på ryggen og begynte å gå. Tuoy, vår over-energiske, lille, lao-guide tok oss lengre inn og lengre bort. Lunsjen kom fort, og vi var fortsatt mer enn fornøyde, men det var nå det skulle begynne. Vi skulle enda lengre bort, enda lengre opp, og enda lengre vekk fra alt og alle. Jeg var imot å brenne regnskog, nå er jeg TOTALT imot å brenne regnskog. 5 timer, bratte bakker, converse, gnagsår, 40 grader, og hetetokter. Hadde det ennå bare vært noen trær... Men målet ble nådd og klagene visnet da vi fikk øye på landsbyen. På toppen av et digert fjell, og et kort stykke ned igjen på andre siden lå det som man i 2010 ikke lenger tror man skal få oppleve. Tre-hyttene lå tett i tett, kuer, griser, høner, haner, kalkuner, barn, kyllinger, geiter, hester, ender, hunder og katter fløy om hverandre i et evig kaos. Det som for oss virket som et innblikk i en dag for hundre år siden, er i dag, 2010, hverdagen til omkring 300 mennesker i Hmong Village. Litt av et syn, litt av en oppvekker.
Det ble lek og moro, mat på lokalt sett, vill knipsing, historier rundt bålet, kortspill og snikksnakk. Utslitt og trøtte la vi oss til rette på gulvet klokken ni. Glad og fornøyd skulle jeg helt uviten møte min livs lengste natt.
Svettetokter, igjenklistrede øyne, halsvondt og rennende nese. Alt dette på gulvet i en landsby lengre unna noe annet, noen gang. Jeg tipper klokken var rundt halv ett første gang jeg våknet og håpet vi skulle stå opp. Etter dette sov jeg ikke stort mer, og hver enkelt lille lyd ga meg håpet på at klokka var blitt sju. Den ble det. Omsider. Etter timer som varte lengre enn normalt, og jeg kan ikke ha vært mere lykkelig for å stå opp noen gang. Takk gud for soloppgang, og til h***** med haner som galer klokken tre om morgenen. Frokost, farvel, og ny trekking. Riktignok i nedoverbakke denne gang, men dog med flere gnagsår enn dagen før. Lykkelige så vi biler og asfalt etter 2 timer, og lykkelige satte vi oss i kajakkene for å padle oss videre nedover mot Luang Prabang. Padling førte til elefantriding, og elefantriding førte oss tilbake til byen. På to dager har jeg lært en hel del om livet; at det finnes mennesker som ikke eier halvparten av det jeg selv gjør, men som er vel så lykkelige, at selv jeg kan bestige en fjelltopp i 40 varmegrader, og at jeg aldri igjen skal bruke converse på en 2-dagers trekking i villeville vesten...
Takk for meg. Vi høres igjen..
- comments