Backpackers on tour

Buenos Aires - Villazon - Tupiza - La Paz - Copacabana - La Paz - Potosí - Uyuni - Villazon - Salta - Buenos Aires.

BA - Villazon: 26t.

Søndag 16.11 var det på tide å forlate leiligheten i calle Mexico og reise videre. Jeg, Linda og Christian reiste til Retiro Bus Station, og fant bussen vår til Villazon (Potosi buses som ikke går til Potosi). Den lille byen ligger på grensen mellom Argentina og Bolivia, og er vel egentlig ikke kjent for så mye mer enn det. Bussen var fin nok, semi-cama og blide bussvertinner. Underveis visste bussvertinnene seg å være totale vaske-nazier (og da mener jeg verre enn min kjære mor!), og ikke minst forsterket de dette inntrykket ved å vekke oss utallige ganger fordi de absolutt måtte vaske og feie (i to omganger) under setene våre. I tillegg kunne bussen fronte heftig bingospill, der alle vinnerne måtte stå oppreist i midtgangen og danse en heftig seiersdans i takt med publikums trampeklapp. Og HERREJESUS så kaldt det er på ALLE bussene. Siden dette var vår første busstur visste vi ikke bedre. Vi stusset alle litt på at alle bolivianerne hadde med seg tjukke ullpledd, men tenkte ikke noe mer over det. Før vi alle tre satt og hutret og klappet tenner med vissheten om at det var omtrent 20 timer igjen. At vi ikke frøs ihjel er et under. Stakkars Christian (som kun pakket t-skjorter og shorts til turen) fikk heldigvis låne et pledd av en snill side-bolivianer. Jeg og Linda derimot, dro på oss det vi hadde av plagg og forsøkte og sove mesteparten av tiden for å glemme kulden. Alt i alt en begivenhetsrik busstur. Grenseovergangen gikk greit, og før vi visste orden av det befant vi oss i søvnige Villazon i Bolivia. Der fikk vi kjøpt nye bussbilletter til byen Tupiza, bare tre timer unna. Vi hadde et par timer å slå ihjel i Villazon, og siden Linda startet Bolivia-eventyret med å fronte kvalme og ekstrem hodepine, fikk vi installert henne på et lite hostel mens jeg og Christian skulle utforske byen. Det var ikke mye å utforske, vi fikk kjøpt tannkrem og en is, og nøt solen en times tid på en benk.

Villazon - Tupiza: The busride from hell. Without exaggerating.

3 timer på en slitt og stygg buss. Ikke så ille tenkte vi. Men tatt i betraktning bussjåførens SYYKE kjøring, over sand og stein og fjell og gudvethva av dyr i et tempo så tenner og bollekinn klapret ut av en annen verden, i tillegg til Lindas dårlige form, min gryende hodepine, stekende varme og dårlig plass, bestemte vi oss for å ALDRI boarde en buss så dårlig forberedt en gang til. Good plan.

Uansett - Tupiza er den koseligste byen jeg har sett så langt. Vi ble raskt fanget inn av en dame som var ivrig etter å promotere hotellet sitt, og for en relativt billig penge ble vi alle tre innstallert på et koselig tomannsrom (gjett hvem som måtte sove i sprekken? Og vi snakker ikke liten sprekk, men ca 15cm sprekk). Jeg og Linda presterte nok en gang å dra en 14 timers powernap, og dagen etter fikk vi booket oss inn på en jeep-tur ut i ødemarka. Sentrert 2950m over havet, er Tupiza en liten støvete cowboy-by. Og cowboyer skulle vi være! Etter et par timer i jeepen (der det hele startet med utdeling av cowboyhatter), utallige elvekryssinger og mange fantastiske syn, ble vi sluppet av ved togskinnene for et par timer på hesteryggen. Vi red rundt i solsteken blant kaktuser og fjell, og cowboy-stemningen var på topp. Quieres galopar? Si! Vi så kjente steder som Puerta del Diablo, Cañon del Inca, Valle de los Machos, La Torre and so on. Etter den syv timers lange turen var det på tide å pakke sekkene igjen, og denne gangen bar det til hovedstaden La Paz.

Tupiza - La Paz: 15t - without a toilet.

Vi ble vel alle lettere sjokkert over oppdagelsen, tiltross for Lonely Planets advarseler. I tillegg til manglende fasiliteter, var denne bussen tidenes trangeste. Og ikke nok med det - damen i setet foran meg nektet å innse at nordmenn har noe lengre ben enn de kortvokste bolivianerne, og fortsatte å slenge seg I setet for å få det lengre bak - helt til jeg fikk fancy blåmerker på knærne som matcher de jeg har på innsiden av lårne etter rideturen.

La Paz - Copacabana: 4t.

Vi var i La Paz i ca 30 min, men allikevel var det første som møtte oss smell og raketter. Vi kastet oss inn i den bittelille bussen til Copacabana, og tenkte at La Paz; det tar vi en annen gang. Sekkene våre ble lett slengt opp på taket, også ble vi presset sammen i den lille bussen sammen med hattedamer og andre turister. Etter noe som virket som en uendelig mengde boliviansk musikk og oppoverkjøring var vi endelig fremme ved Lake Titicaca, en av verdens høyesteliggende innsjøer. Til vår forferdelse oppgaget vi plutselig at bussen vår (med vår bagasje på taket fortsatt) var på vei over vannet i en planke som knapt nok kan kalles en ferge, mens vi fortsatt sto på brygga. Heldigvis var alt som det skulle, og vi oppdaget snart at det var meningen at vi skulle ombord i en annen båt. Og når jeg tenker over det - hadde jeg fått valget mellom plankefergen "Titanic" og båten vi tok (med hele 4 redningsvester), hadde det vel blitt sistnevnte.På andre siden bar det ombord i bussen igjen - for nei - vi var tydeligvis ikke fremme.

Copacabana var grisekaldt. Som i VI-FRYSER-IHJEL-kaldt. Vi bodde på et kjempe koselig hostel (som ikke var så koselig likevel! Keep on reading if you have gotten this far) og etter å ha gått til innkjøp av tykke alpakka-gensere og sokker var vi klare for middag. Vi koste oss på en koselig restaurant blant alle bodene og gateselgerne ved foten av (hva heter det Linda??) Lake Titicaca. Copacabana er kjent for kjempegod fisk, men siden taco-fristelsen ble for overveldende bestemte vi oss for å utsette fisken en dag. Nok en meget god plan.

Lake Titicaca & Isla del Sol

Torsdag morgen: godt uthvilte og reltivt tilvendte til høyden gikk vi til innkjøp av båtbilletter til Isla del Sol og bussbilletter til La Paz fredag morgen. Etter halvannen times hutring, klaging og nesten-døing på taket av en liten båt med maksfart 2 knop over Lake Titicaca kunne vi stabbe oss i land på Isla del Sol, den legendariske øyen der inka-mytologien sies å ha oppstått. Vi rakk såvidt å gå hele Inca Stairway, ta bilde av søte barn som krevde betaling, kjøpe armbånd, sitte tre minutter i solen, gå på et kjempedyrt toalett (2 bs - are you crazy??) og kjøpe en steinhard pommes frites før båten gikk videre. Vi stoppet innom et tempel på veien tilbake, og ble tildelt hele 15 minutter for å se oss omkring. Så bar det tilbake til Copacabana, denne gangen need i den varmere kahytten med hver vår mp3-spiller.

This is kind of scary… Have you seen the movie "Hostal"?

Fanget på hostellet i Copacabana, sperret inne på rommetuten mat. Det var nettopp det vi ble vår andre kveld i Copacabana. I byen som er kjent for verdens største ørret, som jeg hadde gledet meg til i evigheter. Og aldri fikk. For tydeligvis må vi være inne på hostellet innen 11. Men man slipper ikke ut etter halv ti. Og mannen (16-åringen) som jobber der snakker verre spansk enn oss. Så siste kvelden i Copacabana ble tilbrakt inne på rommet, med Marie-kjeks og gammelt vann til kvelds. How nice.

Copacabana - La Paz

I frykt for å vandre gatelangs i skumle La Paz, en av verdens fattigste hovedsteder, tok vi inn på det første (og minst billige) hotellet vi fant. Etter å ha fått satt fra oss mesteparten av tingene våre gikk vi rundt og så oss omkring, før vi slo oss ned på en koselig (nederlandsk??) restaurant, og spiste et riktig herremåltid, akkompagnert av et par øl, diskutering av Hollywoods kjekkeste mannfolk og voldsomt trommespill. Dag 2 utforsket vi det kjente heksemarkedet, der vi kunne kjøpe alt fra tørkede lamafostere til trylleformler og heksedrikker. Etter at Linda hadde gjort dagens innkjøp og fornøyd konstanterte at "Jo, jeg har en død lama i vesken", dro vi til busstasjonen og fikk billetter videre til neste dag. Så var det på tide med boliviansk sirkus! Etter åpningsnummeret stirret jeg og Linda på hverandre i sjokk, og lurte på hvor tragisk dette skulle bli. Fire rare damer danset rundt i ring, fullstendig i utakt. Heldigvis tok det seg fort opp, og de tre nordmennene på første rad kunne delta i mengdens gisping, klapping og leing. Så var det selvsagt på tide med et nummer det publikum skulle inkluderes. Jeg kjente angsten komme, og Christian sa bråkjekt fra min venstre side noe sånt som at nå var det min og Lindas tur - bare for å finne seg selv på sirkusscenen omtrent 30 sekunder etterpå, til min og Lindas begeistring. Like høy i hatten var jeg vel ikke da klovnen satte øynene i meg fra scenen og Linda bekreftet "han mener deg!!!". Da klovnen kom ned, tok av meg luen og satte på meg en tullehatt, for så å rekke meg armen, var gode råd dyre. Jeg klistret på meg et søtt smil, satte hatten pent på klovnens hode, høstet latter fra publikum og nektet plent. Med det resultatet at Linda havnet på scenen. Jeg trykket i meg popcorn, filmet og tok bilder, mens mine to reisefeller ble latterliggjort på scenen. For en kveld!

La Paz -Potosí - kortere tid enn vi trodde

Vi reiste fra La Paz om kvelden, i den tro at vi skulle komme frem til Potosí i normal tid for å finne et hostell. Istedet tok bussturen kortere tid, og vi måtte vekke damen på hostellet umenneskelig tidlig. Anyways var det et kjempekoselig hostell, der jeg og Linda ble innstallert på bakkenivå, og Christian noe høyere med australske Sheridan som vi møtte i La Paz.

Coca? Sigarettes? Vodka? I Potosi besøkte vi de verdenskjente gruvene, der vi innledet turen med en tur innom markedet for å kjøpe gaver til gruvearbeiderne. Vi fikk utdelt støvler, bukser, jakker og hjelmer med lykte, før vi sto i ring rundt den cocablad-tyggende guiden og ble tilbudt litt av hvert for å overleve nede i gruvene. Først stoppet vi for å sprenge litt dynamitt. Guiden tente på lunten, sa vi hadde omtrent et minutt, lurte på om noen ville holde dynamitten, før han slapp den og ropte "RUN". Ca ti meter unna hørte vi et drønn, og alle smilte fornøyd. Bra start. Så bar det inn i gruvene, der det var bekmørkt (unntatt lyset fra hjelmene våre) og støvete. Vi tilbrakte et par timer der inne, vi gikk, vi klatret ned de skumleste stigene du kan tenke deg, vi gikk, vi krabbet, vi krafset langs leirevegger, vi klatret opp stigene, vi hostet, pustet sand og krabbet mer. Vi befant oss omtrent 20m under jorden på det dypeste, og nå har jeg fått fastslått en gang for alle at jeg ikke har klaustrofobi. Da vi endelig kom oss ut i dagslys igjen var vi så slitne at vi ikke orket å gjøre noesomhelst mer den dagen. Vi pakket sekkene, tilbrakte noen timer på en café og drakk kakao, før vi boardet vår (inntil nå) siste buss.

La Paz - Uyuni: bussturen som skulle ta 5 timer, men som tok 8

Mer enn det er det ikke å melde fra Uyuni. Mine reisefeller er på utflukt, og jeg har brukt halvannen time på å skrive blogginnlegg fremfor å skrive på eksamensoppgaven som var min unnskyldning for å bli på hotellet. Inatt 02.30 (angivelig) går toget til Villazon, der vi nok en gang skal krysse grensen mellom Bolivia og Argentina, denne gangen for å ta farvel med førstnevnte og for å tilbringe noen dager i Salta. Vi håper på sol og varme dager der, etter dagesvis med kulde i forblåste Bolivia.

Nå er det ikke mer enn litt over en uke til flyet hjem til Norge tar av fra Buenos Aires, men innen den tid venter flere nye eventyr i Sør-Amerika. Håper alle er fornøyde med tidenes lengste blogginnlegg! Vi ses snart :)

P.s. Jeg tar ikke ansvar for de utallige skrivefeilene, siden denne bolivianske pc'en retter i hytt og pine til andre språk, og jeg ikke har tid (eller ork) til å gå over.