Mange lever kun for penger,
Som de faktisk ikke trenger
Jobber baade natt og dag
I et evig statusjag
Men hva blir det saa igjen
Av det sote liv min venn

Aa ligge paa et svaberg og bare vaere til
Og kjenne solen varme i en luft som er saa mild
Det er hva jeg kaller en smak
Av honning.

Aa vite at man ikke har behov for noen ting
Nei bare kjenne gleden for alt som er omkring
Det er hva jeg kaller en smak
Av honning.

Jaa, livet er altsaa ganske fint.

Saann, blogge var det man skulle gjore, vi har glemt det i det siste, men skal prove aa bli ber! :)

Lordag 6. feb bestemte Kin og Sus seg for aa sprenge dagbudsjettet (...eller ukesbudsjettet, kommer ann paa oyet som ser) aa dra til Cuzco, ca. 1 time fra Lima med fly.

Cuzco er en forholdsvis liten by, men veldig kjent pga. Perutrail som gaar herfra, og tar turen til Machu Picchu og andre trivielle steder. Uansett, da vi ankom Cuzco saa vi et utrolig gront og frodig landskap, akkurat slik vi hadde forestilt oss Peru, (Lima er temmelig orkenbelagt) og disse typiske damene med lange fletter, bittesmaa sko, lag paa lag med klaer, rosa kinn og ingen tenner. Vi folte oss krye, dette har vi sett paa bilde, wow. Riktig saa trevlig!

Vi ble advart fra forste dag i Peru om hoydesyke. Siden Cuzco ligger saa hoyt over havet (ca. 2400) hadde vi konstant hjertebank, hodevondt og var andpustne, men det hjalp veldig med Coca Te og Coca blader man blir nummenimunnen av. Hostellet vi dro til var nedtur. Det laa en ekkel, argentisk dame og snorka som en hest (dissa hestene kommer vi tilbake til..) da vi kom inn paa rommet. Det eneste ho gjorde var aa si Hola, drikke brus, fise og snu seg for aa sove. Sjarmenrende!

Tidlig neste dag (altsaa den syvende februar) tok vi toget til Agua Calientes, en liten by 20 min fra Machu Picchu. Toget tok 4 timer, og var utrolig spennende. Mye vakker natur og primitive landsbyer langs med skinnene. Vi hadde hort mye daarlig om Agua Calientes, sikkert fordi det kun er turister der, men vi synes byen var ganske koselig. Hostellet vi valgte kunne skryte av at det laa hoyest av alle de andre hostellene. Forbaska slitsomt med 20.000 trapper..

Vi kan vel bare si at paasteandene om at Machu Picchu er ubeskrivelig, stemmer. Det er ubeskrivelig. Og enormt. Vi gikk opp og ned, frem og tilbake i mange timer, men ble ALDRI LEI. Machu Picchu er en av verdens 7 underverker, og er en Inkaby 2500 moh. Ruinene er enorme, og spektakulaere, og det er utrolig hvordan noen har kunnet bygget dette for haand. Det ble forst oppdaget av historikeren Hiram Bingham i 1911, da han var paa tur med noen lokale helter. Siden den gang har det vaert en stor publikumsmagnet, men det er begrenset inngang til 2500 daglig. Til tross for denne store folkemengden (1/3 av rakki) saa vi veldig faa turister. Machu Picchu virket faktisk uberort, og alpakkaer og chinscillaer gikk fritt overalt. Rett og slett breathtaking (jajaja, blitt gode i engelsk da.) Machu Picchu blir renovert i 2010, saa det hadde vaert kult aa dra tilbake aa se hva som har blitt forandra. Tipper det blir lettere tilgjengelig for handicappede, gamle og barn, for her er tilbudet ikke tilstede naa. Ganske saa slitsomt aa gaa der unasett alder og tilstand.

Dagen etter stod vi igjen opp ved soloppgang, for aa ta toget til Ollantaytambo, en by i the Sacred Valley. Pga. gnagsaar og stole muskler bestemte vi oss for aa velge den letteste utveien til ruinespaning; hesteryggen. (les: livsfarlig!) Det begynte rimelig greit, bortsett fra litt grin fra Kine. (sist hun red var paa markens grode, da hun var 12 og falt av hesten). "Hestene" vi fikk var ikke hester engang, det var gigantiske hingster av verste kaliber. I starten gikk det fint, men mot slutten av oppstigningen begynte hestene aa leve sine egne liv, og nektet aa folge ordre. Saa vi maatte gaa. Gaa jaevlig hoyt. Til vi kom til 4000 moh, der vi skulle meditere i 10 minutter. Fredelig.

Turen nedover gikk greit i starten. Til guiden begynte aa galoppere, Kines vrinskende hest etter, hyl, taarer, Susanne, stjaalet Ipod. Dere kan sikkert se for dere hele dirten, saa vi avslutter dette avsnittet med en advarsel mot horsebackriding i Peru. Det er skikkelig pent og alt det der, hivs man kan ri fra for.

Etter denne "spennende" opplevelsen dro vi tilbake til Cuzco. Stole, slitne, redde og litt glade. Vi savnet Marthe. Saa vi spiste mat fra gata, ER DET LURT A?, kjorte litt buss, snakka litt med mennesker og sov litt.

Naa er vi tilbake, og blogger med snart. LOVER.

Vi skrattar och ler. hi hi hi. <3

(PS: jeg har klart aa slutte aa snuse. det var ikke no hyggelig, jeg graat og graat, men naa smiler jeg. )