Da var vi tilbake fra nok en ekspedisjon, og som vanlig går jo aldri våre turer helt knirkefritt.. Gjertrud og jeg gikk en halv time før fra jobb for å rekke ordne oss og reise oppover slik at vi var ute i god tid før bussen skulle gå. Vi tenkte (godtroende som vi er) at vi hadde god nok tid.. Vi dro ”hjemmefra” 17.50 og bussen vår skulle gå kl 19. Da vi kom opp i byen fant vi ut at det var en del mer trafikk enn vi hadde regnet med og at politiet hadde stengt av hovedgaten gjorde det ikke lettere. Vi satt i taxien i ca 40-50 min med kø, og klokken passerte 18.30.. Vi så litt rådville på hverandre og prøvde finne ut om vi rakk frem i taxi eller ikke, og plutselig smatt vi begge ut av taxien og tok beina fatt.. Usikre på hvor vi egentlig var løp vi bare fremover, men til vår lettelse var vi rett i turistgaten og vi beina alt vi kunne nedover for å komme oss til hovedgaten. Hvis det ikke var mye trafikk der kunne det jo hende vi fant en ny taxi.. Utslitte og fortvilede kjørte det mest busser forbi oss i hovedgaten og de taxiene som kom var det folk i. Vi begynte å gå litt oppover mot busstasjon (i veibanen) i håp om at en taxi ville dukke opp, og jammen var vi ikke heldig for en gangs skyld så for de som lurer, rakk vi akkurat bussen og denne gangen hadde vi også riktig billetter hehe… Så til nesten gang skal vi være dobbelt så tidlig ute enn det vi egentlig skal, så slipper vi kanskje løpe neste gang.

Turen gikk til Saltørkenen denne helgen, og bussturen dit tok ca 12 timer.. Da vi kom frem til Uyuni (byen hvor saltørkenen ligger) dukket det opp nye problemer for oss. Vi ankom 6-7 på morningen og vi hadde fått beskjed av reiseselskapet at en guide skulle komme og møte oss. Men hva skjedde så? Det kom ingen guide…Vi ble litt mer fortvilet og lurte på om ting noen gang skulle gå bra for oss på denne turen (siden vi bomma sist gang da vi egentlig skulle på samme tur). Det kom flere folk bort til oss og tilbydde oss reiser til ørkenen, men vi sa hele tiden nei og at vi stod bare her for å vente på guiden vår. Til slutt begynte de å lure på hvilket selskap vi hadde ordnet turen med, og ingen av de kjente til selskapet. De spurte også etter om vi hadde med kvitteringen vår, for kanskje selskapet hadde et lokalt navn. Hadde vi med kvittering? Nei.. For å gjøre hele historien enda kortere så ringte en dame til slutt til selskapet i La Paz og plutselig kom en dame løpende som tilhørte selskapet vi skulle reise med. Vi ringte også til Tormod (en volentør) på Casa Alianza for å prøve få oversendt kvitteringen, men det endte opp med at den aldri kom.. Heldigvis fikk vi dratt på tur uansett:) Vi hoppet inn i en Toyota Landcruiser og cruiset rundt i den de neste tre dagene, og for oss Toyota elskere var jo det en drøm i seg selv:)

Saltørkenen ligger 3650 m.o.h og er på 12 000 kvadratkm, det vil si verdens største saltflate. Ørkenen er nå et senter for uttakk og bearbeiding av salt. Årlig blir ca 20 000 tonn med salt tatt ut fra ørkenen og 18 000 av disse er til menneskelig forbruk. Det lages også møbler av saltet, og vi var så heldige at på den første dagen vi var der fikk vi bo på et hotell som var laget av salt. Her var bord, senger, stoler og lysekroner av salt. Til og med hele golvet var dekket av småsaltsteiner. Før vi ankom hotellet hadde vi kjørt tvers igjennom hele saltørkenen, og hadde noen stopp hvor vi fikk tatt en del artige bilder. Vi var heldige og hadde selskap på reisen av et chilensk par, Carlos og Alejandra, så vi fikk de til å hjelpe oss med og ta bilder og vice verca. Vi fikk også praktisert litt spansk på reisen siden de ikke var så gode på engelsk. Første stoppet i ørkenen var der de bearbeidet saltet, men vi fikk ikke muligheten til å se hvordan de gjorde dette. Jeg (Karine) er litt skuffet over det, men vi fikk se noen ting de hadde laget ut av salt. Vi stoppet også på en øy som ligger så å si midt ut i ørkenen som heter ”Isla del Pescado” eller ”Isla Incahuasi”, Denne øya er dekket av kaktuser og vi fikk sett kaktuser som var så gamle som 1000 år. Hvordan de stadfester alder på kaktuser vet vi ikke, men om noen vet vil vi gjerne vite det:) Her ute fikk vi også selskap av et til par, Wojtek og Edyta fra Polen.

Andre dagen uti ørkenen startet kl 6 om morningen og vi skulle da ta oss videre innover for å se på vulkaner, flamingoer og laguner. Første stopp var vulkanen og den var fortsatt aktiv for vi kunne se en liten stim av røyk som kom ut av den. Vi fikk tatt mange fine bilder av steiner som hadde blitt til på grunn av tidligere utbrudd, men vi tror ikke den spruter ut mye lava i disse dager. Og med den flaksen Gjertrud og jeg har måtte jo også bilen vår kollapse midtveis uti ørkenen. Vi var på vei opp en bakke og plutselig så vi røyk komme opp av panseret. Sjåføren vår viste først ingen tegn til å stoppe, så vi så for oss at hele motoren havarerte og at vi måtte gå gjem igjen:( heldigvis stoppet han oppi bakken og flere biler som kom bak oss stoppet også for å hjelpe. De trengte vann fordi radiatoren hadde gått tørr, og de kom stormende til med vann, men problemet var at vannet rant bare rett igjennom. Etter mye om og men, og fem voksne karer som stod så på (det var liksom å hjelpe til), fant de ut at slangen hadde sprekt. Heldigvis for oss satt slangeklemmen enda på, så det var bare å kutte av litt og få festet den. Gjertrud hadde litt problemer med å stå og se på, og det klødde fryktelig i fingrene hennes etter å hjelpe til. Hun spurte flere ganger om de ville låne de små hendene hennes for å feste slangen, men da bare smilte de til henne og sa noe vi ikke skjønte bæret av. Etter ca 1 time var vi på vei igjen. Etterpå passerte vi mange ulike laguner i ulike farger og med masse flamingoer. Vi besøkte blant annet ”Laguna Colorada” og en gul lagune som vi ikke husker hva heter. Det var også mange andre, men det var ikke alltid vi fikk med oss navnene Det finnes i alt tre flamingo arter her nede og det er; andesflamingo, chilensk flamingo og punaflamingo. Hvem som er hvem på bildet er vi usikre på, men det finnes 38 000 flamingoer her totalt.. På slutten av dag to fikk vi også sett det berømte treet i stein, ”Arbol de Piedra”, som er en av de mest fotograferte steinene her. Den står sammen med mange andre rare steinformasjoner ca 170 km inn i ørkenen. På sutten av dag to lærte Gjertrud og jeg de andre å spille kortspillet ”Below” og det ble en stor suksess.

Dag tre, siste dag, startet kl 5 om morningen hvor vi kjørte i ca 40 min hvor vi skulle til ”Sol de Mañana” å se på en geysir. Denne geysiren ligger 4850 m.o.h. og ligner små basseng med boblende gjørme, hvor det lukter svovel som kan sammenlignes med en skikkelig dårlig promp eller råttent egg. Vi fikk tatt en del bilder og det vi oppdaget etterpå var et varselskilt som ba deg om å ikke gå for nærme. Når jeg skriver denne bloggen bruker jeg lonely planets sin reiseguide og der oppdaget jeg også at det stod at dette var på grunn av at man kunne få stygge brannsår og at sprekkene i bakken kunne gi etter. Så det er bra at vi overlevde geysiren iallfall:) vi hadde fått beskjed om at vi skulle bade i en varm kilde og først trodde vi det var denne geysiren, men da tror jeg vi hadde blitt mer brent og kokt enn det hadde vært velvære. Så når kl var ca 8 på morningen lå vi ute i ørkenen mellom noen fjell og koste oss i en varm kilde med mange mineraler. Det var godt og varmt, og virkelig verdt det:) Så kjørte vi for å se på ”Lagune verde”, den grønne lagune. Ved foten av denne lagunen lå vulkanen ”Licancabur” som er 5868 meter og på toppen av denne ligger et krater hvor den største innsjøen med ”sweet water” befinner seg. Vi fikk ikke muligheten til å klatre opp der, og med tanke på høyden hadde vi nok måtte hatt en dag eller to. Etter dette endte vi opp på den chilenske grensen hvor det chilenske paret skulle hjem igjen, og når vi hadde levert de der gikk turen tilbake til Uyuni og så hjem til La Paz.

På slutten må vi bare nevne to ting; for det første når vi satt oss ned på setene våre i bussen var det noen som hadde samme sete som oss. Først så vi for oss ”worst case scenario”, vi måtte bli igjen i Uynui. Det var heldigvis ikke fult på bussen og vi fikk noen plasser lengre bak. Det andre som var litt ekkelt på bussen tilbake til La Paz var at noen fikk frastjålet videokamera sitt rett over nesen vår. Vi tror at en mann, som ba oss åpne vinduet stjal det, for han hadde ingen grunn til å skulle åpne det og etterpå var han ikke på bussen lenger. Så vi synes det var litt ekkelt at han brukte oss for å stjele noe, men vi er iallfall glad at det ikke var våre ting han tok. Nå er det vel nok fra denne gang, vi kommer tilbake neste uke med oppdatering av hvordan jungelturen vi skal på til helgen har vært:) ciao!!