Profile
Blog
Photos
Videos
Tida flyr naar man er paa tur, og det er vel paa tide med en liten oppdatering. tenn opp i peisen, finn fram et pledd og bre det over deg, tenn mange stearinlys og lag deg en kopp varm te. Mens du drikker denne koppen, les reisebloggen min:)
Jeg befinner meg naa i Nicaragua, naermere bestemt i Granada, en koselig by med marked og masse gamle bygninger. Det er den best bevarte gamle byen i Nicaragua, og det synes. Det er utrolig fin gaagate med masse fortauskafeer her, fin park og marked med alt mulig rart, blant annet en skomaker paa gata som fiksa sandalene mine som var rimelig utgaatte (har lett etter nye i 1.5 mnd naa, men har ikke funnet noen som er like gode).Har akkurat sett en nydelig solnedgang fra klokketaarnet fra den eldste og fineste kirka her, med kirkegjengere som sang mens vi saa sola gikk ned i horisonten. Klokkene ljomet da klokka ble seks, maatte holde for oerea da, ja!
Paa veien hit fra Lanquin har jeg opplevd utrolig masse. Fra Lanquin gikk turen med buss til Rio Dulce, hvor vi bodde paa et koselig hostel rett ved elvekanten. Masse seilbaater seilte nedover elva, og havna var full av den samme type baat. Foerste dag her gikk vi paa leiting etter en seilbaat som kunne ta oss til Honduras, og jammen var ikke lykken med oss! David, en koselig engelskmann skulle seile onsdag (dette var mandag en eller annen dato), men paa grunn av en front som kom maatte vi vente med aa dra til fredag. Dermed maatte vi tilbringe litt mer tid enn det vi hadde tenkt til i Rio Dulce. Det regna litt og var ikke saa mye aa gjoere, men dagene gikk. Vi ble kjent med soer-afrikanere, canadiere, israelere, portugisere, amerikanere, mange nye folk hele tida! Vi besoekte et barnehjem som dette hostellet er en del av. Det var stort, med 120 barnehjemsbarn og 130 andre barn som kom for aa gaa paa skole der fra landsbyen like ved. Det var ris/pasta, boenner og tortillalefser tre ganger om dagen (smakte ikke saa ille, men tre ganger om dagen hele livet i 18 aar hadde blitt litt vel ensformig og kjedelig!). Frivillige fra hele verden kommer dit og enten underviser i diverse paa skolen, eller sover og oppdrar barna. For meg som er vant til masse variasjon i Zulufadder virket det ganske kjedelig aa vaere frivillig her, men de opplever selvfoelgelig masse spennende der ogsaa!
Saa den store seilturen! Fire dager paa baat med Ida, David og amerikanske Jesse, som vi moette paa veien til Rio Dulce. Det var en 32 fot seilbaat kalt "Piratta". Paa dekk var det akkurat plass til aa gaa, og et par sitteplasser ved roret. Nede i baaten var det en liten dobbeltseng man slo ut som jeg og Ida sov i, og to enkeltsenger/sofa. Merkelig aa see hvordan de klarer aa lage til lagerrom i alle mulige kriker og kroker paa denna seilbaaten! Foerste dag hadde vi greit vaer mens vi putra nedover elva. Hadde seilet oppe en liten stund, men det var ikke saa god seilvind. Vi toeffa nedover elva bare tre timer denne dagen. Ankret opp i Gringo Bay (det er saa mange hvite seilere som ankrer her for natta, derav navnet (Gringo betyr hvit)). Dagen etter putra vi videre nedover til Livingston, en liten by med afrikansk blod i aarene, saa det var mange moerke mennesker der, til min store glede! Her fiksa vi baatpapirer og emmigrasjon, spiste lunsj, og seilte videre i et par timer foer vi ankret opp. Det regnet store deler av dagen, men med gode regnklaer var det fint aa sitte foran i bauen med en tekopp og nyte utsikten av vegger med skog som reiste seg mange, mange meter opp fra elvebredden. Smaa trefiskebaater seilte paa siden av oss, og regnet hoeljet ned.
Da vi hadde ankret opp for natten, spist middag og lagt oss, ble vi jaggu vekt rundt midnatt. David ville seile videre paa grunnav god vind. Planen var aa seile til Belize, men fordi vinden var saa god i retning Honduras ble det ikke Belize paa oss. Vi seilte i 16 timer. Det var roeff sjoe, og baade jeg og Ida ble baatsjuke. Men jeg hadde min turn paa dekk i loepet av natta for aa se etter andre baater. Jeg satt der mutters aleine mens de andre sov, med boelgene som reiste seg foran meg, regnet som spruta og bare sjoe rundt meg. Var en fin foelelse. Hvis det hadde vaert fint var hadde jeg faatt en nydelig soloppgang, men jeg fikk i alle fall med meg at natt ble til dag!Vi ankret opp i en litt roligere bukt, og sov hele natta. Var apebroel rundt oss, og masse palmer! Neste dag var det bedre vaer, og jeg laa paa dekk i solsteiken, fortsatt med bare hav rundt meg. Var koselig aa ligge der og duve med boelgene. Da vi naermet oss slutten av dagen dukket det opp smaa oeyer med strender og palmetraer paa. Skikkelig typisk karibisk postkort! Det var akkurat slik det saa ut. utrolig vakker. Fikk en nydelig solnedgang, og fullmaaneoppgang og nydelig stjernenatt. Dagen etter seilte vi inn til Utila, en dykkeoey i Karibien utenfor Honduras. Paa veien snorklet vi og noet en av de nydelige strendene. Var fin sand, og jeg og Ida benyttet anlednignen til aa peele oss selv med god sand.
Utila var utrolig vakkert. Foerste kvelden hadde vi bursdagsfeiring for Ida som blir 20 aar 18.Februar. Det ble en morsom og lang kveld. Jeg og Ida dansa masse, det var ingen andre som gjorde det, men vi fikk mange kommentarer om at det var utrolig goey aa se hvordan vi kosa oss og ikke brydde oss om at ingen andre dansa. Vi meotte noen koselige gutter vi endte paa nachspeil hos, og kvelden endte med dansing til Frank Sinatra i en oede gate, med himmelen som ble lysere.
Fikk meg noen fine morgenjoggeturer paa Utila, badeliv om dagen, og etter denne kvelden ute - tidlige kvelder. Vi dro videre til Tegucigalpa 13.februar, og det ble en taarevaat avskjed med Ida der den 14. Da tok jeg bussen til Nicaragua (Managua), mens hun satte snuten hjemover til Norge. Naa befinner jeg meg i Granada, og ferden gaar i morgen videre til det som sies aa vaere en eventyroey paa Lago de Nicaragua.
- comments