Hei og hå!

Nå har me hatt noen fantastiske dager i Ho Chi Minh byen i Vietnam. Snakk om å starta med kultursjokk! Me tok en taxi fra flyplassen og inn til sentrum av byen. Hadde på forhånd lest om at Ho Chi Minh byen var kjent for sine mopeder og motorsykler, men at det skulle være sånn!

Me blei fysst litt skeptiske til taxisjåføren og bare venta på at det sko smella...
men sånn fortsatte det bare, og sånn er det i denne byen!

Forstår godt at det ikkje er lov å kjøra bil i dette landet med utenlandsk sertifikat. Her sitter de på motorsykler fra de er spedbarn av og heile familiar på 5 kjører på en sykkel! Det er ca. 10 millioner innbyggere i byen med noen få store rundkjøringer og noen få lyskryss, ellers beveger alle seg bare fritt, både biler, busser, motorsykler, sykler og fotgjengere etter samme uklare trafikkregler.

Me var litt døgnville når me kom fram. Turen totalt frå Bryne til gjestehuset Diep Anh var på 25 timer. Me var spente når me satt i taxien og lurte fælt på koss gjestehuset me hadde bestilt hjemmefra til 80 kroner natta i backpakker strøket, skulle være. Taxien stoppa midt i ei traffikert gate og sjåføren peika inn i et smug og sa at gjestehuset ligger der inne...

Me kikka på kvarandre og var litt forundra over at det virkelig var innover der me sko... Me gjekk innover og der satt det noen lokale på små krakker på hver side av gata og laga mat, reparerte ting og tang, lå og sov og så helst skitne ut. Bygningene var forfalne og gata var ikkje mye mer enn 1 meter brei. Heldigvis var gjestehuset vårt fint! Heilt ok bygning, veldig hyggelige og hjelpsomme verter og reine og fine rom.
Me fekk toppetasjen med "utsikt" over byen

og var egentlig godt fornøyde med det, heilt til me fant ut at det ikkje var heis... De hadde jo bare 7 rom de leide ut. Men her nede er byggene ca. 3 meter brede. Så kvar etasje er veldig liten og me måtte opp heile 6 etasjer... Jaja, me får ta det som ei trening sa me..., men i en temperatur som føles som 40 grader innrømme me at me ikkje akkuratt har tatt turen meir enn strengt tatt nødvendig disse dagene...

Ho Chi Minh byen er Vietnams økonomiske og handelsmessige sentrum. Byen består av bydelen Saigon som blei skapt av franskmennene og den "kinesiske" nabobyen Cho Lon, som etterhvert vokste sammen til byen som fekk navnet Ho Chi Minh byen. Byen er en moderne storby med butikker, kjøpesentre og mange kaféer man kan nyte bylivet fra, men byr og på historiske høydepunkter.

Har våre på sightseeing i sentrum av byen. Spennande å sjå krigsmuseumet fra Vietnamkrigen. Møje historie, og syns den blir ennå meir spennande for oss med tanke på at dette ikkje er så lenge si. Me snakke tross alt om så seint som 70-tallet... Det var utstilt amerikanske fly, helikoptere, tankser og andre kjøretøyer som blei brukt under krigen.

Inne var det utstilt bilder med forklarende tekster, samt våpen. Møje var ganske makabert. Ca. 3 millioner Vietnamesere ble drept under krigen, av disse ca. 2 millioner sivile.

Amerikanerne brukte kjemiske bomber som forurenset/avlivet skog, avlinger, vannforsyninger osv., og mange blei drept, men det er og ettervirkninger av dette i dag, da mange etter dette fødte deformerte unger. Grusomme bilder.

Var og å så den katolske domkirken Notre Dame, Uavhengighetspalasset og det gamle Hovedpostkontoret som fortsatt er i full drift (tegnet i fransk kolonistil av Eiffel).

Ellers har det våre mye å sitte på fortausrestauranter og bare kikke på folk og trafikken.

Andre ganger når me har våre på tur har me stort sett gått bort fra de store gatene og funnet roligere smug for å eta, nå har det faktisk våre heilt motsatt, jo meir trafikk jo bedre! ;-) Ganske tøft å sjå på 80 år gamle damer med stang på skuldrene med fylte korger på begge sider, subbe over gaten i slipperse midt mellom flodbølgen av motorsykler, biler osv., uten å nøle.

Første dagen tok me rett på en lokal kafé og bestilte Phò, som er en veldig kjent matrett her, nudelsuppe med kylling. Veldig sterkt ja...., men det gjekk fint, men må innrømma at retten ikkje he blitt bestilt igjen... ennå...

Me har og våre på marked. Spennande å sjå alt de lager og selger. Det kan fort bli litt masete på marked syns me og har helst gått litt i butikker for å handla. Hadde på forhånd lest om et senter som hadde noen butikker med merkene Converse, Adidas, Nike, North Face og Triumph som var ekte varer laget for Europa og Amerika, men at de fikk beholde en liten del av produksjonen her for å kunne selge til de lokale til lokale priser. We like!! Så etter 2 dager hadde me allerede 3 nye par sko, treningstøy osv. som skal være med på tur videre...
Ikke løye at han me bor hos sa til Jarl Ove at han burde springe når me kom til denne gata...

Verdens største Chinatown er og i denne byen. Det var bare å hoppe på en buss og komme oss av gårde. Been there, done that, sånn var nok det for oss. Fy fader så hektisk og masete! Vi måtte jo innom det kjente markedet for å ha våre der, men me rusha gjennom halve så godt me kunne for så å komme ut for å trekke pusten igjen, dette var jo besøk hos grossisten for de lokale markedene..!! Jaja, me er inneforstått med at me må ha noen bomturer for å kunne oppleve de ekstra gode opplevelsene og!

Bomtur var iallefall ikkje besøket i Cu Chi tunnelene! Turen startet litt tungt med en busstur på en og en halv time i steikende sol og overfylt med folk. Vi var tidlig ute og fekk heldigvis sitteplasser. I plassen for å reisa på en sightseeing-tur sammen med andre turister tok me heller en tur med de lokale. Mange opplevelser bare med å sitta på en buss sånn. Hadde ei dama nærmast på fanget ei stund der hu satte ei bøtta med et brett på på gulvet og satte seg oppå og lente seg godt inntil oss (me trudde me va lure som satte oss fremst i den bakre delen kor det er god plass til føttene), etter ei stund satte hu seg på gulvet og lente hodet sitt i fangene våre :-).

Her er alle i en form for jobb, unge som gamle. På bussen var det damer i 90 års alderen med ting som de skulle selge på marked.

Vel framme i Cu Chi skulle me finna dei underjordiske tunnelene. Me fekk to lokale til å kjøra oss bort på hver sin moped, en tur som viste seg å vær ei mil...

De satt fint å venta på oss mens me var å så i tunnelene og kjørte oss tilbake igjen. En fin opplevelse og sitte å kikke mens vi hørte på synging fra sjåføren ;-)

Cu Chi tunnelene blei bygd under Vietnamkrigen. Tunnelene blei laga med enkle redskaper og var totalt over 200 km i 3 etasjer under jorda.

Her budde de, laget mat, hadde sykehus osv.. Det var fasinerande å sjå dette anlegget.

Gangene var utrolig små, og utgangene enda mindre! Guiden fortalte at før gangene ble utvidet noe for turister, var de ca 50 cm brede og 70 cm høye(!)

De laget feller for amerikanerne og avledet de.

Når de laga mat gjekk matosen i fleire kanaler før den gjekk ut i fri luft over 100 meter borte, slik at amerikanerne ikkje skulle finne de. Jorda som ble gravd bort måtte gjemmes slik at ame rikanerne ikkje så haugane. De ble båret i små korger og spredt rundt og mye ble dumpet i Saigon-elva ca. en kilometer unna (via tunneler som de gravde bort der og). Amerikanerene skulle bombe alt som var og kom med fly, helikopter og store styrker.

Jarl Ove fikk skyte med AK-47, og påstår at han traff innertier på alle 10 skuddene...

Nå er me klare for å fly nordover langs kysten til Hue, til en liten by som ligger ca midt i landet. Spente på hva som venter oss der. Me har kost oss veldig her i Ho Chi Minh byen, og har hatt herligt vær