Etter å ha stått og ventet på bagasjen i nesten en time på flyplassen i Hanoi, fikk jeg og resten av "ikke-vietnameserne" vite at vår bagasje var på et annet rulleband. Litt irriterende at ikke informasjon om at bagasjen vår var på en helt annen side av terminalen, ikke ble sagt på engelsk, eller noen form for informasjon på tavlene. En ting hadde vært om et bare hadde vært en liten lokal flyplass, men Hanoi flyplass er faktisk relativt stor, ny, og moderne.

Det var med en litt irriterende mine jeg plukket opp bagasjen og gikk ut for å ta ut penger til taxi. Om jeg hadde et lite hint av irritasjon før, så hjalp det ikke akkurat at det kom to fyrer og skulle selge meg taxi, mens jeg tok ut penger i minibanken!

Jeg kom meg nå ut til taxien, og fyren som så ut til å tildele folk taxi, satte seg merkelig nok inn i forsetet, og taxien kjørte. Prisen vi hadde avtalt på forhånd var 16 US dollar, som er standard takst inn til byen. Når vi kom halvveis, stoppet de plutselig taxien, og han som kunne prate engelsk krevde penger får å betale bommen. Da jeg bare hadde store sedler fra minibanken, hadde jeg ikke noe valg enn å betale i vietnamesiske penger tilsvarende 25 US dollar. Da han krevde mer, og sa jeg bare hadde betalt 5 dollar, tok jeg opp en ny seddel for å vise han hva jeg hadde betalt. Han nappet da denne seddelen ut av hendene på meg, og kjørte gjennom "bommen". Jeg insisterte på å få pengene tilbake da de nå hadde 50 US dollar av mine penger, uten å få noe fornuftig respons. Etter en kilometer etter bommen, stopper plutselig taxien igjen, og den engelsktalende personen snur seg og sier: "Sjåføren tar deg inn til Hanoi, og han skal ha 18 dollar når du kommer frem". Han åpner så døra si, og legger på sprang til en anna bil bak. Jeg så da de pengene som tapt, og konsentrerte meg bare om å komme frem til hostellet. Det var helt tydelig at sjåføren verken pratet engelsk, eller viste hvor han skulle kjøre. Etter nesten en time kom vi inn til bebyggelse, og vi kjørte gjennom den ene lugubre bakgata etter den andre. Da han begynte å ta en del telefonsamtaler, merket jeg at jeg for første gang på turen var litt bekymret. Det var også første gang jeg noen gang har plassert kredittkortet mitt i boxershortsen, i tilfelle rottefelle. Ennå en halvtime senere kom vi endelig frem til hostellet etter å ha spurt folk som kunne halvveis engelsk. Heldigvis fikk jeg hjelp fra sikkerhetsvakta på hostellet til å be sjåføren som ønsket penger, til å dra til h****. På dette tidspunktet hadde jeg bare lyst til å dra tilbake til flyplassen og dra tilbake til Laos med en gang. Ikke den beste starten på mitt Vietnam opphold.

Hostellet jeg bodde på var Hanoi Backpackers, med australske eiere. Den amerikanske jenta i resepsjonen hadde hørt fra vakta på vei inn hva som hadde skjedd, og hun klarte å redde hele situasjonen med en flott smil, og ei kald pils på husets regning. En ny og bedre velkommen til Hanoi. Etter å til nå ikke ha hatt en eneste dag som jeg har tilbringt alene, var jeg derfor forberedt på å reise mesteparten av Vietnam på alene. Det var da utrolig moro å møte rundt 15 personer på hostellet som jeg hadde festet med i Vang Vieng i Laos, i resepsjonen etter at jeg hadde sjekket inn. Det ble mye moro på den irske baren i Hanoi den kvelden. Alt stengte for så vidt klokka elleve også her.

Jeg må innrømme at jeg aldri ble noe stor fan av Hanoi, verken som by, folkene, eller det man kunne gjøre av sightseeing. Folkene virket nærmest brydd over at du var der. Og om de prøvde å late som de var hyggelige, så lyste det tvers igjennom at de var mer interessert i pengene enn deg. Jeg hadde en dag på litt forskjellige museum, men det meste var enten oversatt fra fransk til vietnamesisk, eller visa versa. Det var på den andre siden koselig å vandre rundt i gatene i gamlebyen og rundt den lille innsjøen som er midt i byen. Det hørtes kanskje ut som at det kun var negative ting med Hanoi, men det var selvfølgelig en del positive ting også. Det ble bare en "Hanoi-ting" for meg, at alt som kunne gå galt, gikk galt. Det hele ble bare komisk. Jeg kunne ikke annet en å le da jeg fikk servert en hamburger på en restaurant som var blodig rå, etter at hun først hadde glemt ordren min. Tar du tegninga?

Etter noen dager i Hanoi, fikk jeg booket turen til en båttur til Halong Bay. (Se eget blogg innlegg fra denne turen). Etter tre dager borte fra alt stresset i Hanoi, var det ikke så ille å komme tilbake til byen. Et par dager senere tok jeg igjen turen bort fra Hanoi. Denne gangen til Sapa fjellene, noe jeg virkelig hadde sett frem til. (Se eget blogg innlegg fra denne turen).

Tilbake i Hanoi, fikk jeg sett den mumifiserte kroppen til Ho Chi Min. Det var en opplevelse i seg selv. Man måtte først og fremst kle seg slik at man dekket knær og skuldre, og legge igjen ryggsekker med vann og slikt til oppbevaring til man var ferdig. Kamera var strengt ulovlig. Så måtte man stå i noe som virket som en uendelig lang kø for å komme inn til selve byggingen hvor han lå. Utrolig nok så gikk køen relativt raskt fremover. Da vi kom frem til bygningen, passerte vi utallige væpnede soldater i paradeuniform. Herfra var det klarer retningslinjer: "To linjer, ingen prating, ingen fotografering, og ikke stopp opp!" Etter å ha gått opp trappa kom vi inn i et mørkt rom, hvor kroppen var svakt belyst i et glassbur, omringet av væpnede vakter så klart. Man så liket i 20-30 sekunder mens man fortsatte å gå, gikk ut, og det var hele greie. Utrolig snodig opplevelse.

Det var ikke med den største sorgen jeg forlot Hanoi. Jeg endte opp med å ha mye moro der, men det var mer folkene jeg traff igjen, ikke Hanoi eller lokalbefolkningen sin fortjeneste.