På grunn av et vulkanutbrudd i Chile så skulle det bli noen yderst små komplikasjoner i forhold til den orginale reiseruten som ble skildret i forige statusraport. For en stund siden så hadde vi kjøpt hovedreturbilett gjenom Air Asia. Det flyet skulle gå fra Chrischurch på New Zealand til London via Kuala Lumpur på kvelden den femogtyvende Juni. Planen var i utgangspungtet å ta et koresponderende innenlandsfly fra Auckland på nordøyen og helt ned til Christchurch på sørøyen. Denne biletten hadde vi kjøpt gjennom et annet lavbudsjetselskap, nemlig Jetstar Airways. Så der befant vi oss altså helt på motsatt side av landet og ante fred og ingen fare. To dager før flyet hjem til Europa skulle ta av, så fikk vi beskjed om at alle flyene til Jetstar i dette område var satt på bakken som et resultat av den vulkanske asken fra Chile som hadde lagt seg over Australia og New Zealand. Det var heller ikke noe annen flytrafikk innenlands fra noen konkurerende selskap som ikke var kanselert. I ettertid så er det litt morsomt å tenke på at i perioden rett før vi skulle legge ut på denne turen, så var det stor bekymring i leiren for om vi i det hele tatt kom til å få lov til å ta av fra Europa på grunn av askeskyen fra Island. Nå skjedde altså akkurat det samme på nytt når vi skulle hjem, bare på helt motsatt side av jorden. Vi hadde altså to dager på oss til å kjøre gjennom hele New Zealand for å forsøke å rekke et transkontinentalt fly som vi mest sannsynlig kom til å få beskjed om at var kanselert det også. Da var det bare å kaste seg på første buss. Den første dagen så tilbragte vi elleve timer på buss fra Auckland til Wellington. Tidlig neste morgen var det opp i ørsken, for å mønstre på dagens første ferge over til sørøyen igjen. Etter fire timer var vi tilbake i Picton. Der sto det en buss og ventet på oss, for å ta oss med den syv timer lange veien tilbake til Christchurch. Når vi ankom Christchurch så fikk vi på nytt høre fra flere hold at alle flyvninger den dagen var kanselert, sånn at det ikke engang var noe vits i å dra ut til flyplassen. Vi ringte alikevel utover for å spørre. Da fikk vi beskjed om at vårt fly var blandt en av de få som ikke var kanselert enda. Da steg moralen i reisfølget betraktelig, opptil flere hakk faktisk. Når vi ankom flyplassen viste det seg at Air Asia var klar til avgang og at det skulle bli en lykkelig slutt på visen. Den samme kvelden kom vi oss på vingene, riktig nok et par timer forsinket, men med trygg og stødig kurs for Kuala Lumpur i Malaysia. Planen var egentlig å få en behagelig transit på litt over to timer når vi ankom Kuala Lumpur. Etter over ti timer med fly fra New Zealand, så vi fram til å få strekt litt på benene våre, kanskje få pusset tennene og spist litt, men neida. På grunn av forsinkelsen fra Chrischurch landet vi i Kuala Lumpur bare en halvtime før det neste flyet vårt skulle lette for den tretten timer lange turen hjem til London. På grunn av tidenes dårligste logistikk i passkontroll og innsjekking, med en stakkars ansatt som liksom skulle takle et hav av forsinkede og utålmodige transitpasasjerer fra New Zealand, så ble hele bøttebaletten hengende i en meget tynn tråd i noen lettere stressende minutter. Hele scenarioet endte med at Tante Linn-Kristin og Sjonkel Rolfsen måtte springe gjennom terminalen og rett inn på neste fly. Da vi kom løpende inn i den neste kabinen for å gjøre oss klare til nye tretten timer på strak arm, så ble vi møtt av mange sure tryner som selvølfelig mente at det var vår skyld at deres fly var blitt forsinket også, i og med at vi hadde vært så trege med å komme oss ombord. Lettere jetlaged og ellers fine i formen landet vi et halvt døgn senere på Standsted i London. På grunn av at Sjonkel Rolfsen har en tendens til å gjøre sport i å finne de absolutt billigste flyvningene på enhver angitt strekning, så var det bare å gjøre seg klar til nye atten timer med venting til det neste flyet vårt til Amsterdam skulle ta av tidlig neste morgen. Vi koste oss masse med store mengder sterk kaffe og trådløst internett. Tiden gikk overaskende fort og før vi visste ordet av det, så var det på tide og sjekke inn hos Easyjet. I innsjekkingsskranken der møtte vi verdens mest utrivelige person. Det var jo helt perfekt timing, i og med at vi hadde reist så og si kontinuerlig i fire døgn, nesten uten søvn og selvfølgelig ikke hadde kort lunte i det hele tatt. Personen nektet oss å gå ombord med to kolli som håndbagsje per person. Den særdeles serviceinnstilte Nordbritiske frøkenen var som snytt ut av nesen på en av Little Britain guttenes nye parodiprogram om livet på flyplassen. Nå har vi flydd rundt i åtte måneder med alskens merkelige flyselskap og vi har fram til nå aldri opplevd å bli nektet dette. Det hele endte med at vi måtte gå og kjøpe en spesialtilpasset håndbagasjebag, for så å putte samtlige mindre kolli i denne. Da var det det hele liksom greit, maken til flisespikking og maktdemonstrasjon skal man da lete lenge etter. Vel fremme i Amsterdam så var gleden stor for at ting hadde gått så bra. Vi sjekket inn i en liten campinghytte på Bostel Amsterdamse Bos i grønne naturomgivelser cirka tredve minutter med tog fra sentrum. Her ble vi møtt av strålende sol, Europeisk sommer og femogtredve varmegrader. Vi har hatt noen fantastiske dager her i Amsterdam. Vi har blandt annet besøkt Van Gogh museumet og lært masse om denne meget rare kunstneren. Et besøk hos Anne Franck sitt hus har det også blitt tid til. Et innholdsrikt og meget godt laget museum som vitner om et dystert kapittel i den selvdestruktive menneskerasens nyere historie. Sjonkel Rolfsen lærte mye nytt og spennende her han også, selv om han hadde sett teaterstykket cirka nitten ganger. Vi har også spasert en hel dag rundt i den meget spesielle bydelen Jordaan som er kjennt for å være det vakreste stedet i Amsterdam. Vi har selvfølgelig også her fått med oss masse bra restaurant og natteliv. Trouw er et allsidig prosjekt som ligger i meget spesielle og industrielle lokaler i et ombygd avistrykkeri. Her har de startet en meget bra restaurant som serverer rustikk og enkel mat med meget høy kvalitet til en billig penge. Interiørdesignet signaliserer også på det sterkeste at denne gjengen ikke driver med noe jåleri. Senere på kvelden så forandres hele lokalet sagte men sikkert til en av Europas beste nattklubber der man kan danse og kose seg ut i de lyse morgentimer. Dette er et utrolig kult konsept til en meget overkommelig pris som vi kan anbefale på det varmeste. Om to dager så går de siste etappene tilbake til Henningsvær og vi gleder oss selvfølgelig som to unger på juleaften til å få en velfortjent sommerferie så frisk og fin som bare en lys sommernatt i Nordnorge kan få blitt etter all den slitsome og anstrengende tiden på jobb i det siste.