Kjære mamma, vi opplever hvordan det er å være ordentlige backpackere

Etter et langt og fint opphold i Buenos Aires, bestemte vi oss for å hive oss ut på en skikkelig backpackertur som skulle ta oss nord oppover i Argerntina og ende opp i Brasil. Målet var å komme oss opp til grensen hvor de store Iguazu fossene befinner seg. Ida hadde lest seg opp på noen plasser som vi kunne stoppe på oppover i landet, noe som virket som en super kombinasjon av ulike kjente trekk ved Argentinas historie og kultur. Vi bestemte oss for å ta en by av gangen og finne ut busstider underveis på vårt backpackereventyr.
Vi startet i Buenos Aires ved busstasjonen hvor det eneste vi hadde fått beskjed om var å finne en lokalbusssom hadde nummer 57. Denne skulle ta oss med til Lujan. Dette hørtes veldig greit ut, så ferdigpakket og noe reduserte etter en sen kveld med mye vin dagen før, klarte vi å komme oss til place italia, busstasjonen. Det visste seg at det var to busser med tallet 57, og ingen av de skulle i samme retning. Vi fant ut av hvilken vi skulle på etter først å ha gått på feil.

Situasjonen som backpacker ble ikke enklere. Det viste seg at vi måtte skaffe oss et busskort som man skulle fylle penger på. En veldig snill jente ga oss et av sine kort, men vi måtte fylle det på selv. Dermed marsjerte Viktoria og Malin til nærmeste billettluke, mens Ida fikk oppgaven med å passe på tingene. Mannen i billettluken kunne ikke hjelpe oss med dette. Vi prøvde å kommunisere på den beste spansken vi kunne (noe som ikke er mye å skryte av), og ble pekt i en retning. Dermed stoppet vi på de fleste kiosker og billettluker for å spørre hvor vi kunne fylle på dette busskortet. Alle bare pekte og i forskjellige retninger. Vi kom oss til og med bort til en billettluke som solgte billetter for å se på noe dinosaurgreier. Nå var vi veldig forvirret, varme, slitne og begynte å tvile på om dette var en god ide. Han i dinosaurluka ga oss nytt håp og pekte på undergrunnen. Endelig! Vi kom oss ned her og sa vi skulle fylle på kortet, men ble bare pekt tilbake til busstasjonen. Tilbake igjen for så å bli pekt i den andre retningen igjen. Etter mye frem og tilbake kom vi oss til neste undergrunnsbane. Vi overtalte han i billettluka til å sette inn seksti pesos på dette kortet og han prøvde å si imot. Vi var ganske hissige på dette tidspunktet så han turte ikke diskutere mer og gikk med på det til slutt. Da var det bare å finne Ida som hadde stått i solsteiken og ventet. Endelig kunne vi sette oss på bussen!

Bussturen varte i litt over en time, det var trangt, varmt og vi måtte ha koffertene på fanget. En periode var vi sikre på at bussen var på vei i feil retning, men vi var alle på dette tidspunktet så slitne og utmattet at vi rett og slett ikke brydde oss hvor vi endte opp så lenge vi kunne finne et hostell og hive oss ned på en seng når vi kom frem. Bussen stoppet i en øde by som heter Pilar, hva skulle vi gjøre nå? En dame kommuniserte med oss med noen ord og kroppspråk noe vi mente betydde at dette var et mellomstopp og av bussen til Lujan skulle komme hvert øyeblikk. Denne bussturen varte også litt over en times tid, men vi måtte stå mesteparten av veien. Endelig var vi fremme i den religiøse byen, Lujan!

Etter en tolv timers søvn våknet vi til frokost på hotellet vi hadde tatt inn på. Dagen gikk med på å se på en nydelig kirke som tydelig var veldig populær, da den var stappfull av mennesker og skrikende unger midt under en gudstjeneste. Det var noen som stod i kø for å kysse en statue, tre skriftet til hver sin prest rett foran alle, det var små altere/tavler for å hedre ulike helgner. Folk knipset bilder som bare det. Vi hadde dekket oss godt til for ikke å støte noen, men det var det ingen andre som hadde gjort. Det var en annerledes opplevelse i en kirke, men absolutt spennende. Utenfor kirken var det et stort marked hvor det ble solgt ulike religiøse gjenstander.
Vi bestemte oss for neste dag å dra videre til neste stopp på turen vår som skulle være en Cowboyby en times tid unna Lujan. Dermed hoppet vi på en ny buss etter at vi måtte fylle på busskortet igjen (denne gangen uten problem) og kom oss videre. Vi mellomstoppet igjen i Pilar og måtte vente en stund på neste buss. Uvitende om tidspunkt eller om bussen ville komme i det hele tatt (for dette var en av mange helligdager i Argentina), kom den etter tredve minutters venting. Litt over en times tid på buss og så var vi endelig fremme i Cowboybyen, San Antonio de Areco! Her drasset vi rundt på bagene våres i en times tid, for vi hadde selvfølgelig ikke booket et sted å bo. Vi hadde flaks og endte opp på et loft rett ved parken (eller flaks og flaks, det var en bastue, men vi hadde tak over hodet).

Denne byen var full av mennesker som skulle bruke deres helligdager fullt ut. Denne parken viste seg å være en svært poplær plass for argentinere som var på campingtur. Dagen etter dro vi på cowboymuseum som var en tidligere rasteplass for cowboyer. Bare litt var åpent så vi ble veldig skuffet over at vi ikke fikk sett ekte cowboyer ri rundt og drikke øl på pub.

Vi tenkte oss videre til neste stopp som var et sumpområde hvor vi kunne se mange dyr og veldig flott natur, men dette viste seg å være forferdelig vanskelig. Vi løp med koffertene til busstasjonen for å rekke bussen som skulle gå til Buenos Aires for så å dra videre til Corrientes. Vi ble så ivrige at Malin snublet inn på stasjonen og vi ble alle veldig skuffet over å få vite at bussen var fullbooket. Derfor ble det en ny runde med diskusjoner på stasjonen, men noen engelske ord, noen spanske og noen franske som ble kastet inn i samme sleng. Vi fikk tak i en gutt som klarte å snakke engelsk så han forklarte oss den beste måten vi kunne komme oss til de forskjellige stedene. Stedene som ble diskutert var Corrientes, Buenos Aires, Uruguay eller rett og slett direkte opp til Iguazu. Det ente med at han engelstalende gutten plasserte oss i en taxi som skulle ta oss til et busstopp hvor bussen gikk til vårt siste stopp på vår backpackertur, Iguazu fossene. Dette viste seg å være en nitten timers lang busstur til 750 pesos som tilsvarer omtrendt det samme i norske kroner.

Så mamma; det ble derfor ikke mulighet for oss å stoppe på alle de stedene vi hadde bestemt oss for, noe som var veldig synd for de første byene vi opplevde på denne turen var veldig sjarmerende og vi kunne gjerne sett de andre byene også. Det ble rett og slett for mye styr. Vi konkluderer dermed med at vi ikke er egnet til å være rutinerte backpackere og vi liker mye bedre å kunne ta taxi når det trengs og sitte på en komfortabel buss i stedenfor. Lokaltrafikken var ikke akkurat noe for tre susete, men veldig søte "backpackere"!