Bussturen fra Saigon til Phnom Phen tok seks timer. For en gangs skyld var det ikke skinnseter på bussen (som vi virkelig hater i denne varmen). Dermed gikk bussturen greit. Nicole å Beccie beundret utsikten og konstaterte raskt at de likte Kambodsja. Samtidig satt Angelica og Nicola og så på Entourage og konstaterte at de virkelig likte serien.

Vel fremme i Phnom Penh ble vi plukket opp av en Tuk-Tuk som hadde blitt lovet oss av busselskapet vi benyttet. Den tilsynelatende snille sjåføren tok oss til hostellet vi skulle bo på, og da vi var kommet ut av Tuk-Tuken lurte han på om vi hadde en sjåfør til neste dag. Da vi svarte at vi hadde en sjåfør ble han mindre bli og krevde fem dollar i betaling. Da vi nektet å betale ham begynte han å true oss. Han sa det ikke nyttet a prøve å gjemme seg, han ville finne oss og han ville drepe oss. Ute var det mørkt og vi befant oss i en skummel bakgate. Vi ble selvfølgelig skremte. Vi tok beina fatt og sprang til nærmeste restaurant hvor vi ba om å få låne telefonen for å ringe politiet. Den galne sjåføren hadde selvfølgelig sprunget etter oss og fulgte oss inn i restauranten. Han begynte å lyge om at vi hadde stukket fra regningen og vi ble derfor nektet å låne telefonen. Heldigvis var det noen franske menn i restauranten som prøvde å ordne opp i situasjonen og tok vårt parti. Vi endte opp med å betale sjåføren og valgte å bo i et bedre strøk hvor hotellene er betydelig dyrere, men også mye sikrere.

Neste morgen dro vi til Tuol Sleng museet. Museet var tidligere en skole, men ble brukt som det beryktede Security Prison 21 (S-21) av Khmer Rough regimet fra de kom til makten i 1975 til regimets fall i 1979. Tidligere fengselsansatte sier at så mange som 30 000 fanger ble torturert og drept på S-21. Toul Sleng var et av minst 150 henrettelsessentre i landet. Regimet var svært påpasselige med å dokumentere fangene som gikk inn og ut av fengselet. Da den vietnamesiske hæren innvandrete fengselet, flyktet regimet og etterlot seg tusenvis av skriftlige og fotografiske journaler. Mer enn 6000 bilder ble etterlatt. De fleste ble imidlertid ødelagt og gikk tapt. I flere rom er veggene fullpakket med bilder av identifiserte og uidentifiserte ofre, både ved ankomst og i det de forlot fengslene. De grufulle bildene viser den tydelige redselen i øynene til menn, kvinner og barn. En får også se flere av torturredskapene regimet benyttet seg av på museet.

Det kambodsjanske folkemordet ble ledet av Pol Pot og det anslås at mellom 1,5 millioner til 3 millioner mennesker døde i perioden. Befolkningen ble tvangsflyttet fra urbane sentre, bruk til tvangsarbeid, torturert og massehenrettet, noe som resulterte i at 25% av den totale befolkningen døde. Folkemordet ble avsluttet på begynnelsen av 1979 da Vietnam invaderte Kambodsja. Frem til 2009 har 23 745 massegraver blitt oppdaget. Etter noen timer på det grufulle museet var det derfor naturlig å dra videre til The Killing Fields. Her ble de gjenlevende fangene fra S-21 og andre brakt for utryddelse. I dag er dette et vakkert og fredfullt sted hvor man kan lære av grusomhetene som utfoldet seg her. På palmene henger høyttalere som pleide å spille høy musikk for å overdøve skrikene, massegraver vises og drapsmetoder beskrives. Vi så flere beinrester som kommer frem til overflaten hver gang området utsettes for mye regn. Det er både trist og skummelt å tenke på at samfunnet kunne tillate at et slikt folkemord fant sted for kun noen tiår siden.

Neste morgen dro vi videre til Siem Reap. Vi ankom på kvelden og igjen hadde vi uflaks med tuk-tuk valget vårt. Denne gangen råkjørte sjåføren og vi endte opp med å krasje i en vegg! Alle kom uskadde ut av krasjet og omsiders endte vi opp på mommys gesthouse, som skulle være vårt hjem de neste dagene. Planen var å besøke Angkor wat neste morgen. Vi tok en øl til middagen og en øl ble fort til flere. Vi endte opp med å forsove oss til å se soloppgangen på et av verdens syv undre. Vi ble derfor i Siem Reap en dag lenger enn planlagt. Neste morgen sto vi opp før klokken fire og dro avgårde for å se soloppgangen ved templene. Vi fikk front row seats til det spektakulære showet, men slapp selvfølgelig ikke unna overivrige kinesere med kamera som kom i siste liten og presset seg inn foran oss. Templene er fantastiske og et av dem har blitt kjent gjennom filmen Thomb Rider. Vi tilbrakte flere timer i Angkor Wat. Bilder kan nytes i albumet.

På kvelden hoppet vi på en nattbuss med kurse mot Sihanoukville og Monkey Islands.