Profile
Blog
Photos
Videos
Avreise skal gjøres med stil.
Jeg ankommer flyplassen ca.1time før avreise og det er kjempe-kø. Det er en stor familie i skranken som får oss andre til å vente fordi de mangler noen dokumenter. Jeg håper jeg rekker det.
Mor står og passer håndbagasjen mens jeg står med den gigantiske backpackersekken min og passet i hende.
Min tur, endelig. Skrankedamen ber meg om adressen til min første natt i New York. Dette har jeg selvfølgelig ikke notert.
"Er det så viktig da?" , prøver jeg meg.
"Ja, ellers får jeg ikke sjekket deg inn" svarer damen tørt. Ooog der går rullegardinen til Kates fungerende hjerneaktivitet ned.
"Ehhh, jeg skal besøke noen...?" Nei,nei,nei! Hvordan løser jeg dette?
"Hvor er dette da? Jeg trenger en gateadresse."
"Vel, det er i New Zealand et sted" detter det ut av munnen min. What?!
"New Zealand....?"
"Ja, nei! Jeg mener New Jersey. Ja, New Jersey er det" sier jeg og tvinger fram en fårete liten latter.
New York, New Jersey, New Zealand. Det stokker seg.
"Et øyeblikk!" Jeg løper bort til Mor og henter tlf for å ringe Mr.Mann som jeg skal besøke. Ingen svar. Det er midt på natten i New Jersey så noe annet er igrunnen ikke å forvente.
Løper tilbake til Mor og henter Ipaden, skroller gjennom all Skype aktivitet, for å finne en adresse jeg vet jeg har sett en gang. Var det på Skype eller var det på Facebook. Hvorfor har jeg ikke skrevet dette ned på et papir?!!!
O s***, nå er det jeg som lager kjempe-kø. Temperaturen stiger drastisk.
"Om du ikke har en adresse blir du nødt til å slippe til noen andre" sier Skrankedamen med et usympatisk tonefall.
"Ja, såklart. Beklager, huff, unnskyld. Unnskyld" jeg går til siden og har lyst å synke gjennom gulvet og forsvinne, evt bråvåkne hvorsomhelst annet sted enn hvor befinner meg.
Prøver å koble meg på nettet, virker ikke.
Ringer Mr.Mann igjen, uten hell. Kommer omsider på at jeg kan ringe hans mor. Prøver et par ganger og etter noen nervepirrende minutter, som føles som timer, får jeg svar. Hun har en gateadresse. Takk og pris! Mangler zipkode, men det får Skrankedamen fikse tenker jeg. Hun har helt sikkert google på maskinen sin.
Stiller meg bakerst i køen igjen og da det endelig er min tur dukker den køskapende familien opp og slipper til før meg. Kommer jeg i det hele tatt med?
"Du må få hjelp av min kollega" sier Skrankedamen og peker mot høyre. Der er det ingen i kø. Jeg kjenner lettelsen snike seg innpå, tar tak i sekken min og snur meg mot Kollega som reiser seg og går.
Mor begynner å bli hissig: "Hvorfor ga du ikke bare adressen til det hotellet vi bodde på sist?"
Ja, hvorfor gjorde jeg ikke bare det? Det er den forbaskede ærligheten og min totale hjerne-shutdown som stopper meg fra å være løsningsorientert under press, tydeligvis. Nå står jeg midt i dritten med altfor høy puls og svette hender. Jeg puster dypt og ringer 1881 etter zipkoden.
Kollega retunerer og idet jeg gir henne adressen dukker Far opp. Jeg vet ikke lenger hvor jeg skal rette min oppmerksomhet. Hei Far, på gjensyn Mor, boardingkort og pass, hurra!
Go to gate blinker på 10'ende minutt og jeg power walker mot sikkerhetskontrollen. Der er i hvertfall alt på stell. Flytende i egen pose, kamera, Ipad og Ipod i boksen. Med beina halvveis gjennom metalldetektoren graver jeg fram mobil, handsfree, en penn, noen småpenger og litt rusk fra baklommene mine og slipper det ned i boksen idet maskinen sluker den.
Far følger meg helt til gaten og vi får heldigvis sagt ordentlig hadet.
Jeg kommer meg trygt ombord og har fått vindusplass :) Over høytaleren sier Kapteinen at vi ligger foran skjema(?) og ønsker alle en god tur.
Belte på, headsett på, opp i luften, Pj Harvey, søvn.
Farvel Norge.
- comments